Engaging with the world
Eriksens nettsted

  • facebook
  • wordpress
  • yu
  • Academia
  • UKflag

eubokKan EU være demokratisk? Politisk identitet og legitimering i en ny tid (1)

De fleste jeg kjente (og kjenner) var motstandere av norsk EU-medlemskap. Jeg var derimot for, om ikke av de samme grunnene som flertallet av EU-tilhengere. Verdimessig var jeg enig med mange av motstanderne, de trakk bare feil konklusjon. Det var moro å jobbe med denne boken, og å oppdage hvor uenige det gikk an å være når man var så enige.

 


 

Kan EU være demokratisk?

Politisk identitet og legitimering i en ny tid

 


Thomas Hylland Eriksen, Nina Græger, Tore Myhre og Janne Haaland Matlary


Ad Notam Gyldendal 1994

 

Thomas Hylland Eriksens bidrag:

Kapittel 1: Politisk og kulturell identitet

Kapittel 2: Nye former for politisk identitet i Europa og Norge?


 

 

 

 1. Politisk og kulturell identitet

 

 

Innledende bemerkninger


Hva slags innhold kan en felles europeisk identitet ha? Spørsmålet blir stilt i forbindelse med den fortløpende integrasjonsprosessen i EU, og svaret er faktisk: Nær sagt hva som helst. I likhet med "Norge" og andre nasjoner, er "Europa" et menneskeskapt begrep, ikke et naturlig fenomen. Forestillingen om et europeisk identitetsfellesskap er en ideologisk forestilling; i likhet med andre ideer må den skapes og vedlikeholdes for å eksistere. Derfor må vi avfinne oss med at Europa er en idé, en konstruksjon, som det hefter flertydighet ved. Europeiske synspunkter på Europa spenner fra en total, avvisende moralsk kritikk som identifiserer verdensdelen med massakrer, rasisme og økologisk fordervelse, til en eu(ro)forisk begeistrelse som vektlegger antikkens kunst og filosofi, humanismen, individets rettigheter og fremskrittet.

 

Det er i en viss forstand absurd å hevde, slik enkelte EU-historikere gjør, at Irland og Hellas har felles historie og kultur mens Hellas og Tyrkia ikke har det. De geografiske grensene for kontinentet har aldri vært sammenfallende med relevante kulturelle grenser, og "det greske mirakel" -- i mange øynes selve Europas vugge -- utspilte seg rent faktisk ved det østlige Egeerhavets tre kyster -- som i dag regnes som deler av tre ulike kontinenter. Slike faktorer er det nødvendig å ta hensyn til i enhver studie av forestillinger om det felles europeiske.

 

Videre kan verken språk eller religion strengt tatt brukes som grensemarkører for Europa: Det finnes europeiske folk som ikke snakker indo-europeiske språk og vice versa, og det finnes både kristne og ikke-kristne både innenfor og utenfor Europa.

 

Humanismen, selvkritikken og menneskerettighetene er virkelig europeiske oppfinnelser. Men står det egentlig bedre til med disse verdiene i Europa enn andre steder? Ville det ikke være usolidarisk av europeere å hevde eksklusiv opphavsrett til verdier som deles av mennesker også i andre verdensdeler, spesielt når man går inn for at disse verdiene skal være universelle?

 

Hva med fascismen og marxismen -- er de typisk europeiske? Det er de definitivt. Marxismen synes å representere både det mest storartede og det mest grusomme og dehumaniserende ved vår nære fortid. Den kan både ses som humanismens høyeste stadium og som et politisk torturredskap.

 

Er parlamentarisk demokrati og byråkratisk rasjonalitet europeiske oppfinnelser? Kanskje det, men dersom de skal være kriterier på europeisk identitet, risikerer vi at blant annet Sør-Afrika etter hvert må defineres som europeisk, og at New Zealand allerede er verdens mest europeiske land.

 

Vi har imidlertid også hjemmel i kolonihistorien for å definere det europeiske på bakgrunn av hudfarge eller utseende, noe som blant annet vil utelukke en del minoriteter.

 

Alle fellesskap bygger på ekskludering av "de andre", men det finnes grader av lukkethet og åpenhet. I Europas historie finnes eksempler på både tolerant åpenhet og etnofascistisk eksklusjon, og man vil ha historisk dekning både for å definere Europa som en "festning" og som en "sil". Det er like "typisk europeisk" å massakrere, hjernevaske eller utestenge minoriteter og utlendinger, som det er å beskytte dem og knytte forpliktende kontakter med dem.

 

Alle disse Europa-definisjonene finnes det en slags historisk dekning for, selv om de motsier hverandre. Kanskje er det dypest sett i disse tvetydighetene og motsigelsene at det felleseuropeiske finnes?

 

* * *

 



Europa mot årtusenskiftet: Ensretting og fragmentering


"Folk i ulike områder fortsetter å ytre forskjellige lyder, men de sier stort sett de samme tingene," sa professor Ernest Gellner på et seminar i London tidlig på nittitallet. Med dette mente han at selv om kulturelle uttrykksformer og språk vedvarte å være forskjellige, er de nå, i modernitetens og globaliseringens tidsalder, forbundet gjennom en felles grammatikk eller kulturell logikk, som har skapt en situasjon der kulturelle forskjeller er langt mindre betydelige enn de tidligere har vært.

I tråd med denne tankegangen hevdet idéhistorikeren Francis Fukuyama, som var ansatt i Bush-administrasjonen, at historien er slutt i hegeliansk forstand; at det ikke lenger finnes dype ideologiske motsigelser i verden. Ifølge Gellner og Fukuyama nærmer vi oss avslutningen på en storslagen, global kulturell homogeniseringsprosess. Moderniteten har seiret, hevder de. Vi blir likere og likere over hele verden. Vi tilegner oss samme type kunnskap på skoler fra Nordfjord til Nauru, konsumerer varer hentet fra det samme verdensmarkedet, og forholder oss til arbeidsmarkeder som har grunnleggende fellestrekk. De radikale kulturelle forskjellene som kulturforskningen tradisjonelt har sett det som sin viktigste oppgave å gjøre rede for, er nå forsvunnet, mener Gellner, Fukuyama og deres likesinnede. I Vest-Europa fremskyndes denne globale prosessen gjennom den standardiseringen som følger av felles politisk og økonomisk planlegging innen henholdsvis EU og EØS-området.

 

Samtidig foregår det imidlertid en kontinuerlig differensiering, eller identitetsmessig oppsplitting, innenfor moderne samfunn. Det er denne spenningen mellom tiltagende kulturell likhet på den ene side, og fremveksten av nye kulturelle forskjeller på den annen side, som er karakteristisk for vår tids dynamikk i europeisk kultur og identitet.

 

Dagens uoversiktelige situasjon i Europa preges av forhandling om identitet; en situasjon der det er usikkert hvilken identitet som skal danne grunnlaget for politiske fellesskap. I Sentral- og Øst-Europa har store grupper grepet til etniske identiteter som sine dypeste grunnlag for tilhørighet og politisk lojalitet etter at de gamle regimene falt, og i Vest-Europa pågår nøye planlagte forsøk på å utvikle overnasjonale former for politisk og kulturell identifikasjon. Akkurat som i øst før Murens fall, ser vi i vest tildels sterke motreaksjoner mot forsøkene på å skape en felleseuropeisk identitetsfølelse. Som i Øst-Europa møtes slike utspill med protester og appeller til kulturell egenart, unik historie og politiske suverenitetsprinsipper.

 

Som i Øst-Europa, er det imidlertid også mange vesteuropeere som har oppdaget at nasjonalismens kart ikke nødvendigvis stemmer med terrenget. Derfor har "regionalistiske" og etniske tendenser begynt å komme til syne innen det flernasjonale EU -- ofte i opposisjon til staten, men også i opposisjon til Brussel, representert ved Europakommisjonen og Europaparlamentet. Ett eksempel er de franske bøndenes sterke protestbevegelser mot strukturendringene i jordbruket; et annet er de regionalistiske bevegelsene blant annet i spansk og fransk Katalonia; et tredje kan være den italienske Lega Nord, som går inn for en oppsplitting av Italia.

 

De to prosessene -- de østeuropeiske regimenes fall og forsøkene på tettere integrasjon i EU -- har til sammen skapt en usedvanlig åpen situasjon med henblikk på enkeltindividets tilhørighet. Er man europeer, basker eller spanjol, eller går det an å være alle tre? Tilhører man småborgerskapet, den polske nasjon eller den jødiske diaspora? Eller er man dypest sett verdensborger? Denne type spørsmål finnes det ingen "objektive" svar på, ettersom identitet -- tilhørighetsfølelse i vid forstand -- defineres innenfra, av dem den gjelder for. Av samme grunn kan identiteten heller ikke forandres ved dekret; nye former for identifikasjon kan ikke vedtas av noe parlament, ettersom slike vedtak vil bli møtt med protester og motreaksjoner dersom de ikke har folkelig appell. Dette var lærdommen fra både Sovjetunionen og Jugoslavia, hvor sentralmaktene forsøkte å overbevise sine befolkninger om gyldigheten av en felles, ikke-etnisk, statsborgerskapsbasert identitet. Ettersom staten og det den i folk flests øyne representerte manglet legitimitet, reagerte store deler av befolkningene stikk motsatt av makthavernes intensjoner. De styrket sin etniske identitetsfølelse i stedet for å gi avkall på den. Situasjonen i Vest-Europa, hvor sentraliserte forsøk på å skape en ny type felleskapsfølelse er blitt møtt av styrkede lokale identitetsbevegelser (stort sett av etnisk eller nasjonalistisk art), kan tolkes etter det samme skjemaet.

 

Imidlertid kan politiske og økonomiske makthavere legge grunnlaget for utviklingen av felles identifikasjon ved å tilby goder som legitimerer et slikt fellesskap, selv om de aldri kan tvinge en befolkning til å tro på den. Dersom en stat eller annen sentralmakt for eksempel utbetaler trygd, tilbyr arbeid og utdannelse, holder sykehusene i stand og tømmer søppelet til innbyggerne, stiger sannsynligheten for at menigmann vil utføre plikter som blir pålagt ham av sentralmakten, som dermed har legitimert seg gjennom effektivitet og ytelser. Politisk legitimitet forutsetter en rimelig balanse mellom borgernes rettigheter og deres plikter.

 

Svingningene mellom utviskning av visse grenser og fremveksten av andre kan betraktes som en type bølgebevegelser. Alle grupper synes å lete etter det "naturlige" balansepunktet mellom isolasjon og kontakt med andre; man krever på samme tid retten til fellesgoder og kontakt, og retten til eksklusivitet. Nøyaktig hvor dette "naturlige" punktet befinner seg, varierer.

I dagens usikre situasjon kan ikke nasjonalstaten lenger tas for gitt som fremste politiske maktfaktor. Dels skyldes dette dramatiske politiske endringer i vår nære fortid (særlig i Sentral- og Øst-Europa, men også i og med opprettelsen av Den europeiske union); dels skyldes det globaliseringen av økonomien, som gjør at nasjonalstater ikke lenger kontrollerer avgjørende økonomiske forhold; dels skyldes det migrasjon og globaliseringen av kultur, som har skapt en situasjon der det er blitt vanskelig å hevde at bare mennesker "med samme kultur" lever innenfor en stat.

 

Kartet kan tegnes på nytt; de politiske fellesskapenes grenser kan trekkes opp på nytt. Om staten får mindre betydning innen EU, kan baskernes identitetsmessige grenser kanskje trekkes omkring et udelt Baskerland både på spansk og fransk side uten at de dermed må erklære en ny stat, og byborgere i Danmark vil kanskje kunne realisere et sterkere fellesskap med byborgere i Tyskland enn med bønder i Danmark uten at det skaper uoverstigelige politiske problemer.

 

De respektive politiske situasjonene i Øst- og Vest-Europa har i denne forstand viktige fellestrekk, selv om prosessene får svært ulike uttrykk. Et bilde på parallellene kan være tragedien i Jugoslavia, "landet mellom øst og vest", som ble revet i filler av motsigelsene mellom etniske nasjonalismer og overnasjonal føderalisme, mellom markedsliberalisme og sentral planlegging, mellom by og land, og mellom parlamentarisme og ettpartisystem. Lignende motsigelser finnes igjen i hele Europa, selv om det bare er i Jugoslavia at de har medført omfattende vold. En annen viktig forskjell, som er interessant når vi ser på EU som et politisk identitetsprosjekt, har å gjøre med forholdet til etnisk nasjonalisme. Østeuropeiske identitetsbevegelser er stort sett etnisk nasjonalistiske. De vektlegger den legitime politiske enhetens felles opprinnelse og felles kultur. De vesteuropeiske ligner, unntatt på ett punkt: De går ikke inn for etnisk rene stater. EU gir nemlig løfter -- som ikke nødvendigvis vil bli innfridd -- om mulige alternative politiske organisasjonsformer. Spørsmålet om et folkeslags være eller ikke være som kulturbærende gruppe, oppfattes altså ikke lenger som identisk med spørsmålet om man får sin egen stat eller ikke. Kanskje lar det seg gjøre å forene kulturell nasjonalisme med politisk kosmopolitisme innen unionen? Dette er ett av de sentrale spørsmålene som vil bli tatt opp i det følgende.

Nesten uansett hvilke former de antar, vil nye europeiske identiteter måtte forholde seg til -- enten forsone seg med eller bekjempe -- etnisk nasjonalisme. Fremdeles synes den nasjonale tilhørighet å være grunnleggende som ankerfeste for de fleste vesteuropeere, selv om den trolig vil spille mindre rolle i fremtiden. Ettersom det verken synes mulig eller ønskelig å utradere etniske eller nasjonale skiller i Europa, synes EUs eventuelle politiske legitimitet å hvile på muligheten av å skille mellom kulturell og politisk identitet blant folk flest. Kulturell identitet viser her til den samhørighetsfølelsen som skyldes en sterkt opplevd forestilling om felles historie og kultur. Politisk identitet viser til den samhørighetsfølelsen som skyldes erkjennelsen av et behov for felles løsninger på felles problemer. Dette skillet er sentralt.


Identitet

 

Identitet er, i likhet med kultur, etnisitet og nasjon, et komplisert ord med mange betydninger. Derfor må vi snevre det inn for våre formål. Ordet betyr "å være det samme som seg selv", men det betyr samtidig det motsatte av "forskjell". Ordet handler med andre ord om likheter og om forskjeller. Sosial identitet er synonymt med gruppetilhørighet, og kulturell identitet betyr at man oppfatter seg selv som kulturelt lik med andre som deler denne identiteten. Kulturell identitet betyr altså ikke først og fremst at de som deler identiteten "har samme kultur", men at de subjektivt opplever det slik og følgelig gjør symbolske markeringer av likhet innad og grenser utad.

På åtti- og nittitallet er identitet, i likhet med etnisitet, gått inn i mange språk i verden. Faktisk er begrepet nytt, ikke bare i dagligtalen, men også i samfunnsvitenskapen. Det moderne begrepet om sosial identitet ble trolig først brukt av sosialpsykologen Erik H. Erikson i 1950, men ble alminnelig i akademisk sammenheng først på åttitallet.

 

Over hele verden er det for tiden en voldsom folkelig interesse for å definere ens egen sosiale og kulturelle identitet, vise hvorfor den er unik og hvordan den er forskjellig fra andre identiteter. Fra urbefolkningen på Hawaii, indianske organisasjoner i Nord-Amerika og vestindere i England til nordmenn, tyskere, tsjekkere og serbere arbeider omfattende sosiale og politiske bevegelser for å gi den kulturelle identitet et éntydig innhold, klare grenser og en verdig patina. Dette er en utvikling som ikke ble forutsett av samfunnsteoretikerne som virket i første halvdel av dette århundret. De trodde snarere at modernisering og industrialisering ville svekke den etniske gruppefølelsen og at individualismen ville jevne ut -- homogenisere -- motsetningene mellom etniske grupper. I stedet er det altså nøyaktig det motsatte som skjer: Gruppene blir seg mer og mer bevisste sin identitet, og arbeider hardere og hardere for å styrke den.

 

Denne misforståelsen, som fremdeles er ganske utbredt, bygger på antagelsen om at etnisitet og nasjonalisme er "tradisjonelle" og gammeldagse fenomener som vil bli utradert når samfunnet blir moderne. Det har ofte vist seg å være nøyaktig motsatt. Etnisitet og nasjonalisme er moderne fenomener; de er ektefødte barn av moderne samfunn, og blir gjerne viktigere jo mer kontakt folk får med andre og jo kulturelt likere de blir. Det er ingen tvil om at nordmenn har oppdaget nye sider ved egen kultur etter at det begynte å komme ikke-europeiske innvandrere til landet og vice versa; det er ganske mange tyrkere i Oslo som var religiøst passive og lite kulturelt selvbevisste i Tyrkia, men som nå er dypt engasjert i å bevare sin tradisjon. Etnisitet og nasjonalisme stimuleres altså av kontakt, ikke av isolasjon.

 

En generell regel om sosiale grupper kalles av og til Simmels lov etter sosiologen Georg Simmel (1858--1918). Den går ganske enkelt ut på at en gruppes indre samhold øker med det ytre press. Jo mer truet gruppen opplever seg, desto mer opptatt blir medlemmene av å styrke den. Dette prinsippet kan bidra til å forklare dagens politiske situasjon, hvor grupper overalt i verden kappes om å definere sine grenser, sin kultur og seg selv. På ett plan trues gruppens grenser i og med globaliserings- og moderniseringsprosesser som fører til kulturell utjevning; på et annet plan styrkes de. Samtidig kan det ofte være et springende punkt hvilken gruppe som skal styrkes, ettersom vi alle deltar i flere grupper og det ikke er opplagt hvilken av dem som skal være den viktigste. Nasjonen er bare en av flere mulige måter å begrepsfeste sosial identitet på. Klasse og kjønn er også viktige, og det finnes flere.

 

Åpne og lukkede identitetskategorier


Etniske grupper er fellesskap som anser at de har felles kultur og felles opprinnelse. Etnisitet kan følgelig defineres som en type fiktivt eller metaforisk slektskap. Som regel er etniske grupper mer eller mindre endogame, det vil si at medlemmene vanligvis gifter seg innen gruppen. Her er det imidlertid viktige gradsforskjeller, og det er opplagt at ingen etniske grupper alltid følger en slik regel i praksis. Om man tar jødene som eksempel, er det lett å se at østeuropeiske jøder ser omtrent ut som østeuropeere, mens jøder som har levd i arabiske land ser omtrent ut som arabere. Rent faktisk har det vært mange jøder som har fått barn med ikke-jøder.

 

Videre er det en viktig forskjell mellom grupper det er mulig å bli medlem av, og grupper som er lukkede for utenforstående. I mange muslimske grupper er det lett for utenforstående å bli tatt opp i fellesskapet; det er nok å omvende seg til islam. Og hos kreolene på Mauritius, som er av afrikansk og blandet avstamning, kan man bli medlem av gruppen dersom man lever som kreol. Et ekstremt tilfelle av åpenhet er trolig bedaminiene på Ny-Guinea, hvor utenforstående kan bli slektninger med lokalbefolkningen, og dermed medlemmer av deres fellesskap, ved å spise samme mat.

 

Vanskeligere er det å bli medlem av grupper som bygger sitt fellesskap på en forestilling om blodsbånd og biologisk slektskap. Man blir for eksempel ikke etnisk kroat av å leve i Kroatia, men bare om ens far er kroat. Tilsvarende er det svært vanskelig å bli regnet som tysker selv om man lever som en tysker i Tyskland, hvis ens forfedre ikke var tyskere. Det finnes tusener av barn og barnebarn av innvandrere i Tyskland som har tysk som morsmål og som aldri har bodd noe annet sted enn i Tyskland, men som likevel både har problemer med å få statsborgerskap og -- i enda større grad -- å bli regnet som tyskere. De ser ikke tyske ut. Omvendt finnes det mange mennesker av tysk avstamning som lever andre steder, blant annet i Kasakstan, Ukraina og USA, som ikke lenger snakker tysk, men som like fullt regnes som en slags tyskere.

 

Gruppers åpenhet og lukkethet er relativ og ikke absolutt; det finnes knapt en etnisk gruppe i verden som er helt lukket eller helt åpen for medlemskap. Videre kan åpenhet og lukkethet være viktig på forskjellige måter. Det finnes grupper som er kulturelt åpne men sosialt lukkede; det vil si at de er mottagelige for kulturell påvirkning utenfra, men ikke tillater utenforstående å bli medlemmer av gruppen.

 

Noen fellesskap avgrenser seg ved å henvise til felles avstamning, mens andre gjør det ved å henvise til at de lever på samme sted. Begge vil bygge sine fellesskap på en forestilling om varierende grad av felles kultur, men begrunnelsene er forskjellige. Denne distinksjonen tilsvarer skillet mellom det etniske og det territorielle nasjonsbegrepet, som vi skal komme tilbake til.

 

Trenger mennesker en identitet?


Det er en vanlig oppfatning innenfor etnisk baserte fellesskap at mennesker har et dypt, mer eller mindre medfødt behov for "dype røtter" og en fast kollektiv identitet. Er det tilfellet at vi har slike dype behov?

 

Forskningen om "annen- og tredjegenerasjons innvandrere", det vil si barn og barnebarn av innvandrere, har for en stor del fokusert på identitetsproblemer. For hvem er jeg, dersom mine foreldre er pakistanere og jeg selv er oppvokst i Norge, har to morsmål og "lever i to verdener"? Er jeg da norsk eller pakistansk? Forskning om identitet og tilhørighet har vist at denne opplevelsen ikke er naturgitt, men oppstår i et bestemt sosialt klima hvor historie, "røtter" og fast kulturell identitet oppfattes som viktig for den menneskelige tilværelse.

 

Hvorfor skulle det være så viktig for et menneske å "ha en kultur" i betydningen en fast avgrenset, historisk rotfestet kulturell identitet? Det snakkes i denne sammenheng ofte om psykologiske behov for stabilitet og sosiale behov for fast gruppetilhørighet, men det er sjelden at slike påstander blir skikkelig begrunnet. Dessuten er det ingen grunn til å anta at eventuelle psykologiske og sosiale behov for tilhørighet og trygghet utelukkende kan tilfredstilles ved at alle og enhver "har en kultur". Mennesker kan meget vel føle trygghet og sikkerhet på seg selv uten å ha en fast forankring i en nasjonal kultur. Det er derfor mulig at det største problemet for dem som "lever i to kulturer" består i at en samlet offentlighet avkrever dem en "kulturell identitet".

 

Mange tenker seg videre gjerne at de ulike kulturelle identitetene har etniske navn (for eksempel norsk, dansk, samisk, britisk osv.), og at de er klart avgrensede i forhold til hverandre. Terrenget har vist seg å være mer komplisert. Og sett at Salman Rushdie har noe rett når han hevder at det er trær, og ikke mennesker, som har røtter? Dersom man kommer til at det faktisk er nødvendig for mennesker å ha en personlig identitet for å føle seg i balanse, trenger denne likevel ikke å være det samme som en etnisk eller nasjonal identitet. Det har vist seg at det er fullt mulig å være trygg på seg selv og sine verdier, normer osv. uten at man nødvendigvis knytter dem til en etnisk merkelapp.

 

Nivåer av identifikasjon


Identifikasjon er situasjonell, relasjonell og kontekstuell. Det vil si at enhver person skifter identitet i ulike situasjoner og i ulike typer av sosiale relasjoner. Et forslitt, men instruktivt eksempel er at nordmenn sjelden er utpreget opptatt av å være norske i Norge, men at de blir erkenorske så snart de krysser svenskegrensen fordi de da kontinuerlig sammenligner seg med svenskene. I Sør-Europa blir de kanskje først og fremst oppfattet som skandinaver, og på en stillehavsøy som Tikopia blir de europeere ettersom skillene mellom de ulike europeiske landene ikke gir mening der. For sydeuropeere er det ellers vanskelig å se noen klar forskjell på de skandinaviske landene, men det er sannsynligvis riktig at de fleste nordmenn føler et lite stikk i hjertet når de møter utlendinger som tror Norge er en by i Sverige. På tilsvarende vis har skandinaver skapt begreper som Syden og innvandrerkultur, som slår pakistanere i hartkorn med blant andre vietnamesere, chilenere og somaliere. Begrepene Syden og innvandrerkultur er en del av vårt eget kulturelle repertoar, og har lite å gjøre med dem de angivelig handler om.

Det relasjonelle aspektet ved identifikasjon er også opplagt, men ikke mindre interessant å se nærmere på. Hvis de sammenligner seg med russerne, oppfatter esterne seg som et høyt sivilisert, velorganisert og nærmest nordisk folk med orden i regnskapet og demokratiske verdier. Sammenligner de seg med svensker og finner, oppdager de derimot at de fremstår som halvrussere; som underutviklede, desorganiserte og gammeldagse. En nordindisk brahmin som ankommer Oslo kan likeledes bli sjokkert over at mange nordmenn klassifiserer ham sammen med bønder fra pakistansk Punjab (som "ikke-hvit innvandrer"), mens han selv har vært vant til å tenke på seg selv som et forfinet medlem av den høyeste kasten i India. Generelt tenker ikke indere og pakistanere på seg selv som "svarte", iallfall ikke før de kommer til Europa.

Gruppedannelse kan bare skje ved at det opprettes grenser. Hva som avgrenses, og hvor grensen går, er imidlertid et åpent spørsmål. I ganske mange situasjoner går grensen ved en aldersgrense ("Stol ikke på noen over tredve!") eller en kjønnsgrense. De fleste unge menn oppfører seg annerledes overfor sin bestemor og overfor kameratene, og ofte skjer det en merkverdig endring i stemningen når det kommer en kvinne inn i et rom hvor det sitter fem menn og prater over et glass. Denne typen omskiftelige avgrensninger foregår kontinuerlig og gjør hver og én av oss til medlemmer av en mengde grupper som er dannet på vidt forskjellige grunnlag. Nordmenn er norske, men de er også mye annet. Antropologen E.E. Evans-Pritchard har vist denne typen dynamikk i gruppedannelse i sin klassiske politiske studie av nuerne, et gjeterfolk i sør-Sudan.

Nuerne er organisert i patrilinjer, altså grupper av menn og kvinner som har felles stamfar. Disse linjene har større og mindre omfang avhengig av størrelsen på oppgaven de står overfor. Dreier konflikten seg om hvem som skal overta den avdøde farens spyd, er det mann mot mann: da utgjør hver bror sin egen gruppe. Dreier det seg om prisen for en ku, vil kanskje brødreflokken stå sammen; handler konflikten om retten til vann og beite (et vanlig problem for kvegnomader), vil brødre og fettere slutte seg sammen. Er konflikten av et slikt omfang at det går mot krig med nabofolket dinkaene, vil kanskje hele nuerfolket stå sammen så lenge konflikten varer. Den generelle regelen er altså: Jeg mot min bror; min bror og jeg mot våre fettere; min bror, våre fettere og jeg mot den andre slektslinjen; alle de beslektede ættelinjene (klanen) mot den andre klanen, og så videre.

 

Denne mekanismen tør være velkjent. Både Simmels lov og det romerske uttrykket Divide et impera -- splitt og hersk -- vitner om en slik logikk. Selve gruppens sammensetning avhenger faktisk også av situasjon og kontekst. Om vi i Oslo fikk en lov som forbød rødhårede å vise seg etter mørkets frembrudd, ville vi raskt få en solidarisk interesseorganisasjon av rødhårede. Og på universitetet består en vanlig gruppedannelse av studenter, som enten er solidariske i relasjon eller opposisjon til vitenskapelige ansatte, universitetets ledelse, Statens Lånekasse eller departementet. Det er folk som mener seg å være i samme båt som danner en gruppe, som tegner konturer omkring seg selv i bestemte situasjoner.

 

Nasjonen eller den etniske gruppen er bare én av gruppene man er medlem av. I Jugoslavia hadde arbeidet med å skape en felles jugoslavisk identitet kommet langt for manges vedkommende da fellesskapet ble splintret av nasjonalistiske bevegelser. Mange yngre jugoslaver regnet seg først og fremst som jugoslaver. Dette betød ikke at den jugoslaviske identitet var blitt en etnisk identitet, men den fungerte likevel politisk i den forstand at serbere, kroater og andre var lojale overfor den jugoslaviske føderasjon. Den ene typen identifikasjon trenger ikke å utelukke den andre. Europeiske meningsmålinger, hvor upålitelige de enn måtte være, har antydet at ganske mange vesteuropeere som blir bedt om å rangere sine gruppemedlemskap etter hvor viktige de er, nevner hjemstedet før nasjonen. Det kan altså se ut til at Auvergne eller Schleswig sitter dypere i kroppen enn Frankrike eller Tyskland, uten at provinsene eller delstatene dermed krever politisk suverenitet.


Overlappende identiteter og krysspress


Hadde meningsmålerne også tatt med andre former for tilhørighet enn de rent geografiske, kunne de kanskje ha kommet til enda mer interessante resultater. Kanskje ville det da ha vist seg at noens hjerter banker heftigere for lauget -- yrkesgruppen -- enn for nasjonen, eller at ungdommens dypeste identifikasjon er med annen ungdom, uansett nasjonalitet?

 

Av dette siste eksempelet går det frem at mennesker også har identiteter som det ikke lar seg gjøre å passe inn i et ryddig system av kinesiske esker eller konsentriske sirkler. For eksempel er man kanskje ektemann, sosialist, advokat og frimerkesamler. Man er medlem av mange grupper, som bare delvis har overlappende gruppemedlemskap, og noen av dem er ikke engang basert på stedstilhørighet. Hvilken identitet man antar i en konfliktsituasjon når man for eksempel må velge mellom lojalitet overfor partiet og lojalitet overfor ens etniske gruppe, er et empirisk spørsmål. Sikkert er det i alle fall at de mange gruppemedlemskapene mennesker i moderne samfunn har, borger for krysspress og rollekonflikt i mange situasjoner. EU er en politisk konstruksjon som innbyr til dette, ettersom unionen legger grunnlaget for dannelsen av gruppefellesskap langs mange ulike linjer på kryss og tvers over de romlige, fysiske grensene.

 

Mennesker forandrer væremåte avhengig av hvilke mennesker de omgås med. For eksempel finnes det miljøer i Norge hvor barn ikke får lov å snakke dialekt hjemme sammen med foreldrene; hvor den språklige koden skifter i det øyeblikket barnet krysser dørterskelen. Som regel er denne "svitsjingen" ganske uproblematisk. De fleste tenker ikke engang over at de har en annen omgangsform med sjefen enn de har med ektemaken. En slik "bytting av masker" er med andre ord ikke nødvendigvis traumatisk og schizofren.

 

Problemer oppstår først og fremst når man havner i situasjoner hvor to motstridende identiteter gjøres relevante samtidig. Et berømt eksempel er fra samfunn i Midt-Østen, hvor menn forventes å være strenge og autoritære sammen med sin kone, men underdanige og lydige overfor sin far. Hvordan skal de da oppføre seg når de er sammen med kona og faren samtidig? Vi har alle befunnet oss i lignende krysspress-dilemmaer: Man føler to motstridende forventninger samtidig.

Rollekonflikter og kultur


En vanlig oppfatning går ut på at mennesker lever innenfor kulturer som har en tett indre sammenheng og ingen dører ut mot resten av verden. Deres identitet og tilhørighet er angivelig uløselig knyttet til denne kulturen, som har sin egen indre logikk og er fundamentalt forskjellig fra andre kulturer. Disse kulturene behandles som håndfaste, avgrensede ting.

 

En slik modell av verden er utilstrekkelig. I våre dager er vi alle mer eller mindre kulturelle kreoler: Vi befinner oss midt i et mangfoldig univers av tegn, bilder, musikk, verdier og ideer med vidt forskjellig opprinnelse. Dette gjelder "norske nordmenn" like meget som innvandrere og andre europeere.

 

I tradisjonelle samfunn levde folk av og på jorden. Deres identitet var dypt knyttet til et lokalmiljø de hadde sitt utkomme av. Ernest Gellner omtaler denne formen for tilhørighet som potetprinsippet: Man blir knyttet til jorden når man lever av den. Som en av Vesaas' personer uttrykker det: --På Bufast skal du vera heile di tid, Per!

 

I dag lever svært mange mennesker -- over hele Europa -- i en ganske annen verden enn den tradisjonelle, og for dem er det umulig å kalle den gamle tiden tilbake. --Det er menneskets natur å reise, sa en sønn av en pakistansk innvandrer til meg da jeg spurte ham om sin kulturelle tilhørighet. Det er med andre ord ikke alle mennesker som er "heimfødinger".

 

Salman Rushdie har skrevet at vi alle flyter over i hverandre i våre dager; brune, svarte, gule og hvite. Han vil ha seg frabedt at nyfrelste indiske nasjonalister skal komme og fortelle ham hvordan han skal bære seg ad for å være en skikkelig inder. Det er nemlig ikke opplagt at det finnes visse måter å være inder på (eller for den saks skyld nordmann) som er mer autentiske og ekte enn andre. Derimot finnes det sterke ideologier som insisterer på at visse kulturelle uttrykk, visse livsstiler og visse trosformer er mer gyldige enn andre. Disse ideologiene er det kontinuerlig strid og debatt om i moderne samfunn, ikke bare i Norge, men over hele Europa.

 

Det ikke-etniske


Politiske og kulturelle fellesskap kan per definisjon bare være inkluderende dersom de samtidig også er ekskluderende, og etnisk og nasjonal identitet skapes først og fremst gjennom kontraster -- gjennom kontrastering med det identiteten ikke er. I sin sterkeste form vil en nasjonalistisk eller etnisk ideologi gå inn for at hele gruppemedlemmenes lojalitet skal kanaliseres inn i dette ene gruppefellesskapet. Dette kan det være mulig å oppnå i praksis bare dersom man klarer å overbevise folk flest om at nasjonen/gruppen står overfor en farlig ytre eller indre fiende, men også krigsleker og offentlige ritualer som internasjonale idrettsstevner, melodikonkurranser osv. kan fungere samlende på effektive måter. Statens rolle som garantist for sosiale og politiske rettigheter er naturligvis også en viktig kilde til legitimitet.

 

Nå er det likevel slik at alle mennesker også deltar i andre gruppefellesskap enn de nasjonale og etniske. For eksempel har alle mennesker kjønn, alder, utdannelse og personlige interesser. Kanskje er det et interessant poeng at fotball-VM og lignende offentlige ritualer synes å ha alle nasjonalismens gode sider og ingen av de dårlige? I så fall er det ikke mindre interessant at mange offentlige ritualer skaper sterke emosjonelle fellesskap uten å være nasjonale eller etniske. Ett opplagt eksempel er store rockekonserter. Etnisitet er med andre ord ikke nok til å definere en persons sosiale identitet.

 

Hvordan stiller det seg i EU med henblikk på disse problemstillingene? Det er åpenbart at EU tar sikte på å bli et fellesskap av borgere som ikke bygger på et etnisk prinsipp, ettersom EU-borgerne beviselig har ulike etniske identiteter. Samtidig er det klare tendenser i EUs politikk som trekker i retning av en gjensidig kulturell tilpasning eller ensretting, gjennom harmonisering av lovverk og opprettelsen av et felles marked for varer og arbeidskraft, som skaper stadig tettere forbindelser mellom innbyggerne i forskjellige land. Det går i denne sammenheng an å si at EUs borgere fortsetter å være ulike med hensyn til etnisk identitet, mens de kulturelt sett blir likere.

 

To nasjonsbegreper


Hva er en nasjon? spør den usympatiske "The Citizen" i James Joyces berømte roman Ulysses. Det inkvisitoriske spørsmålet er rettet mot Leopold Bloom, mannen som har en uklar nasjonal tilhørighet i Irland fordi han er jøde. --En nasjon? svarer Bloom. --Det er de samme menneskene som bor samme sted.

 

En slik definisjon holder naturligvis ikke vann, og som en av pubgjengerne gjør oppmerksom på, utgjør han selv i så fall en nasjon, for han har bodd samme sted i fem år. --Hva heter din nasjon? spør så den aggressive utspørreren Bloom, og insinuerer dermed at jøden kanskje ikke hører hjemme i Irland. --Irland, svarer Bloom. --Jeg er født her.

 

Blir man medlem av en nasjon ved å være født i et land? Ifølge ett av nasjonsbegrepene, nemlig det territorielle, blir man det. I stater som USA og Frankrike blir man i de fleste tilfeller automatisk statsborger, og formelt sett medlem av nasjonen, om man er født der. Ifølge det andre nasjonsbegrepet, det etniske, kan man bare bli medlem av nasjonen dersom ens forfedre var det.

Nasjonalismen kan kortfattet defineres som en politisk ideologi om at statens grenser bør være sammenfallende med kulturelle grenser, med andre ord at et land bare bør inneholde folk av samme slag. Det springende punktet her er naturligvis hva det vil si at folk "er av samme slag".

Nasjonalismen har en dobbel opprinnelse i den franske opplysningstiden og den tyske romantikken rundt år 1800. Den franske ideen om nasjonen var overveiende territoriell, og vektla at alle statsborgere skulle ha de samme rettigheter, muligheter og plikter. Den tyske nasjonsideen, slik vi kjenner den fra filosofer som Herder og Fichte, vektla snarere felles kultur og felles historie som basis for nasjonen, og la mindre vekt på det politiske. (Den tyske staten oppstod først et halvt århundre etter den tyske nasjonalismen.)

 

I praksis er det imidlertid en tendens til at de to begrepene om nasjonen smelter sammen, selv om det er viktige gradsforskjeller. For vel var den franske opplysningsfilosofien universalistisk -- den skulle gjelde likt for alle -- men den sprang likevel ut av en fransk kultur. Når minoritetene i Frankrike, som baskere og bretonere, skulle få like muligheter som andre franskmenn, ville de følgelig måtte gi avkall på mye av sin opprinnelige kultur og tilpasse seg majoriteten. Lenge var det faktisk forbudt å snakke minoritetsspråk som bretonsk offentlig i Frankrike. De ble betraktet som usiviliserte og barbariske jargons som det var de revolusjonæres plikt å frigjøre folket fra. Denne typen problem sliter minoriteter med i mange nasjonalstater den dag i dag, og i denne sammenheng kan det være verdt å merke seg at det ikke var et større problem for franskmenn før den franske revolusjon at de snakket et utall forskjellige dialekter og språk. De gamle dynastiske statene i Europa, som Habsburgmonarkiet, inneholdt et vell av folkeslag som hadde forskjellige skikker og ofte ulike språk. Dette mangfoldet var det ingen som betraktet som en trussel, og imperiet gikk i oppløsning av andre grunner.

 

Nasjonsbegrepet fra den tyske romantikken ble utviklet delvis som en reaksjon mot Napoleon og den franske universalismen som gikk inn for ett eneste sivilisasjonsbegrep som skulle gjelde for hele menneskeheten. Blant tyske intellektuelle ble det et sentralt anliggende å verne seg mot det de opplevde som fransk kulturimperialisme, og de la følgelig stor vekt på at de hadde sin egen kultur og sin egen historie, og at de derfor hadde rett til å følge sin egen vei.

 

Senere nasjonalismer, som den norske (særlig fra ca. 1850 og utover), har både vært inspirert av den tyske idéen om das Volk og av den franske idéen om la patrie (fedrelandet); de har både et kulturelt og et politisk aspekt. Et særtrekk ved nasjonalismen er altså at den er en politisk ideologi som henter legitimitet i kollektive forestillinger om kulturelle fellesskap. Norsk nasjonalisme på 1800-tallet hadde en dobbel slagside. Kulturelt vendte den seg mot den danske dominansen, og politisk mot den svenske.

 

Det er lett å få det inntrykk at nasjonalismen er eldgammel; i Norge er det for eksempel vanlig å snakke om vikingene som om de var nordmenn. En slik talemåte er misvisende. I vikingtiden fantes det ikke noe begrep om nasjonen. Den gangen tilhørte mennesker først og fremst familier og slektslinjer (ætter), og følte tilhørighet overfor hjemstedet. Når det sies at vikingkongene "regjerte over Norge", betyr det i praksis først og fremst at de truet med å gå til krig mot alle som ikke betalte skatt til dem. Det betyr iallfall ikke at folk flest var villige til å "dø for Norge".

 

Nasjonalismen som masseideologi, altså store befolkningsgruppers følelse av lojalitet og tilhørighet til et folk og en stat, oppstod rent faktisk i en moderniseringsperiode; i de fleste europeiske land skjedde det i det nittende århundre. Dette var en periode preget av raske forandringer, og den viktigste var den industrielle revolusjon og fremveksten av den moderne stat.

 

Den industrielle revolusjon var avgjørende for utviklingen av nasjonalistisk ideologi. For det første løsrev den innbyggerne fra gamle stavnsbånd; den gjorde dem til individer. Det kapitalistiske arbeidsmarked bygger på oppsigelige arbeidskontrakter mellom bedrift og individ, der individene kan skiftes ut, rykke opp i hierarkiene, flytte, skaffe seg nytt arbeid osv. Den gamle ordningen der yrker gikk i arv fra foreldre til barn kunne ikke lenger opprettholdes, ei heller individenes livslange forankring i et lokalsamfunn. Slektsgruppen og lokalsamfunnet ble dermed mindre viktige for personers tilhørighet, og personene begynte å delta i videre arenaer enn tidligere. Anonymitet kom til å prege mange av dagliglivets situasjoner. Man forholdt seg til mennesker man ikke kjente personlig.

 

For det andre forutsatte industrialiseringen spredningen av et allment utdanningsvesen, som skapte kulturelle likheter over et enormt område. For at arbeidskraft skulle kunne skiftes ut, var det nødvendig at innbyggerne fikk en del felles ferdigheter og kunnskaper. For det tredje innebar industrialiseringen en økende deltagelse i statens anliggender, både ved at de utdannede massene krevde sin rett, og ved at staten styrket sin kontroll over befolkningen. Fra å være medlem av en familie og et landsbyfellesskap, er innbyggerne dermed blitt statsborgere -- de er blitt medlemmer av, og er i mange tilfeller kommet til å forplikte seg til, et abstrakt fellesskap som inneholder millioner av mennesker de aldri vil kjenne personlig. Noe slikt var umulig for vikingene og for medlemmer av det gamle bondesamfunnet.

 

Usikkerhet, fremmedgjøring og rotløshet preget store deler av de europeiske befolkningene i denne omveltningsperioden, samtidig som ideer om likhet, frihet og brorskap spredte seg. Nasjonalismen kunne gi svar på disse problemene. Den fremstilte hele nasjonen som en stor familie (staten som symbolsk far og mor, folket som symbolske brødre og søstre) og tilbød på denne måten trygghet. Samtidig hadde den et klart demokratisk element, ettersom den forkynte at alle som "hadde samme kultur" var likeverdige. Dette var i sannhet en revolusjonær tanke i en tid da det fremdeles var vanlig med livegenskap og hvor det neppe ville falle adelen inn å tenke at de hadde samme kultur som bøndene som jobbet for dem. I tillegg fungerte nasjonalismen politisk stabiliserende ved å gi staten en privilegert rolle som representant for folkets interesser.

Kortfattet kan vi si at nasjonalismen kan fungere som en erstatning for oppløste steds-, slekts- og stavnsbånd i perioder preget av turbulens og raske forandringer, og at den skaper politisk stabilitet. Nasjonalismen kunne fortelle folk hvem de var, hvor de kom fra og hvilket fellesskap de tilhørte og som avkrevde deres lojalitet. Nasjonalismen ligner altså trolig mer på fenomener som slektskap og religion enn på ideologier som liberalisme og sosialisme. Den har fremfor alt en kraftig emosjonell tiltrekningskraft; når den lykkes, skaper den begeistring og offervilje hos medlemmene av fellesskapet, men denne emosjonelle kraften kan også kanaliseres som hat mot en reell eller imaginær trussel.

 

Den etniske nasjonalismen kobler det etniske fellesskapet til en moderne stat. Den territorielle nasjonalismen er av et litt annet slag, selv om grensene mellom de to er flytende. Den sistnevnte vil ikke vektlegge felles historie på samme måte som den etniske, og dette kan være avgjørende i land hvor befolkningen beviselig ikke har felles historie. Blir minoritetene i slike land utenforstående, potensielle fiender av nasjonen, eller kan de tas opp i den som fullverdige medlemmer? I EU er praksis den at minoritetsmedlemmer med statsborgerskap nyter fulle unionsrettigheter, mens de som ikke har statsborgerskap har begrenset stemmerett og begrensede arbeids- og studierettigheter.

 

Historisk har territorialstaten eksistert lenger enn nasjonalismen. På 1600- og 1700-tallet var Europa delt opp i et system av stater som ikke var nasjoner i den forstand at innbyggerne regnet seg som et folk. På 1800- og 1900-tallet har det vært gjort viktige forsøk på å skape enhet av stat og nasjon -- det er dette som er nasjonalisme. Kan det tenkes, som Ole Wæver og Morten Kelstrup antyder, at 2000-tallet vil være preget av nasjoner uten stat? Utenkelig er det ikke.

 

Nasjonalismen virker altså sterkt inkluderende, men den må også nødvendigvis virke ekskluderende. Denne dobbeltheten ved nasjonalismen kalles ofte dens "Janus-ansikt". Peter Normann Waage beskriver dette aspektet treffende når han kaller nasjonalismen "et omvendt kjøleskap". Der kjøleskapets formål er å skape kulde innad samtidig som det -- nærmest i vanvare -- også skaper varme utad, forholder det seg omvendt med nasjonalismen. Nasjonalistiske ideologier går inn for likhetsbehandling innenfor nasjonen, men ikke utenfor. Utlendinger har ikke krav på samme behandling som nasjonens medlemmer. Mye av hverdagen i en nasjonalstat er preget av, og fungerer som en daglig påminnelse om, nasjonens enhet og dens grenser -- fra skolepensum, værmeldingen på TV og avisene til militærtjeneste, lovverk og skatteplikt. Og i mer alvorlige situasjoner avkreves vi lojalitet og trues med straff om vi ikke dreper utlendinger og eventuelt, i verste fall, dør for nasjonen.

 

Ofte avgrenser nasjonen seg ved hjelp av fiendebilder -- sterkt ladede negative stereotypier -- overfor utlendinger eller minoriteter. På samme måte som det finnes ulike grader av etnosentrisme, er det viktige forskjeller mellom fiendebilder. Det er en opplagt forskjell mellom de serbisk--kroatiske fiendebildene eller de singalesisk--tamilske på den ene siden, og de dansk- svenske på den andre siden. I de førstnevnte tilfellene blir fiendebildene tatt bokstavelig i den grad at folk dreper og dør for dem; når det gjelder de danske og svenske fiendebildene av hverandre, styrker de nok identitetsfølelsen på begge sider av Øresund, men de vil neppe føre til vold og krig i overskuelig fremtid. Likeledes er det noe ganske annet å være mot det islamske kvinnesynet enn å aktivt forsøke å jage muslimer ut av Norge. Det er viktig å holde fast ved slike nyanser; hvis ikke risikerer man å definere nesten hele den norske befolkning som fremmedhatere og rasister, og man risikerer å slå all slags nasjonalisme i hartkorn med uforsonlig hat mot utlendinger.

Nasjonalismen utviklet seg i takt med demokrati og rettighetstenkning i opplysningstidens Europa, men den har også vært en ideologisk drivkraft bak en lang rekke ekspansjonskriger, langvarige og lidelsesfylte "frigjøringskriger" og blodige etniske utrenskninger. Er det mulig å si at nasjonalisme oppmuntrer til fremmedhat og diskriminering? Det finnes ikke et enkelt svar på et slikt spørsmål. Nasjonalisme er først og fremst mangeartet, og heller enn å skjære alle nasjonalismer over én kam, bør vi fastholde skillet mellom politisk og kulturell identitet, og vurdere hvordan hver enkelt nasjonalisme håndterer det; og tilsvarende kan det være avgjørende om staten får sin grunnleggende legitimitet gjennom etnisitet eller gjennom territorialitet. I neste kapittel skal vi vurdere situasjonen i Norge og EU med henblikk på disse faktorene.