Kapittel
7
Den usynlige kulturen
* Noe av
det viktigste ved en kultur er det som ikke kan læres bort
på kurs eller på skolen, men som må læres
gjennom erfaringer.
* I Norge har vi en del kulturelle ideer og symboler som det ikke
snakkes om, men som er viktige likevel -- synet på naturen,
landsbygda og flagget, for eksempel.
* For å være integrert i det norske samfunnet må
man kjenne til og forstå en del av disse symbolene og erfaringene,
men det er enda viktigere å føle aksept og tilhørighet.
Noen av
ordene i teksten nedenfor er merket med en asterisk (*). I selve
boken er de forklart i margen.
Et spørsmål mange innvandrere og barn av innvandrere
stiller seg, er hva som må til -- hva som kreves -- for å
være fullverdig borger i et land. I teorien trenger man bare
å bo en viss tid i Norge for å opparbeide fulle rettigheter
og plikter. Etter syv års opphold er det mulig å søke
norsk statsborgerskap, og da er man i prinsippet norsk.
I praksis er
det ikke alltid like enkelt. Selv om landet er blitt mer mangfoldig
og åpent, og selv om det forandrer seg hele tiden, er det
fremdeles både verdier, fordommer og væremåter
som knytter de fleste av innbyggerne sammen, og som stenger andre
ute i varierende grad. Man får en del felles av å leve
i samme land; felles kultur, felles idéer, felles erfaringer.
Dette betyr ikke at alle som lever i samme land blir like, men at
de deler en virkelighet som er gjenkjennelig for de fleste: De er
noenlunde enige om hvordan verden ser ut. Dette kapittelet ser nærmere
på noen sider ved en slik felles virkelighet, som kan være
vanskelig for utenforstående å få tak på
fordi man sjelden snakker om den: de som er vokst opp med den, tar
den for gitt. De vet kanskje ikke engang at den finnes, på
samme måte som fisken ikke vet at den svømmer i vannet.
La oss først
undersøke hva de nasjonale symbolene betyr, det vi ofte tenker
på som "typisk norsk".
Natur og kulturlandskap
Det spesielle forholdet mellom nordmenn og naturen har allerede
vært nevnt flere ganger i denne boken. Men la oss forsøke
å være presise, og tolke hva "naturen" betyr
for de fleste nordmenn. Hva slags bilde får vi inni hodet
av begrepet naturen?
Det mest typiske
norske bildet av naturen begynner med en granskog som strekker seg
oppover en fjellside. Skogen er tett, grønn og mørk,
og den er bebodd av elg, rev, hare og hjort. På et visst punkt
(ca. 1000 meter i Sør-Norge) går tregrensen, og ovenfor
denne grensen begynner snaufjellet -- sparsom vegetasjon
som for en stor del består av lav, mose og lyng. Kanskje noen
enslige reinsdyr flakker omkring der oppe, i et område som
er dekket av snø minst halvparten av året. Det vil
være et kaldt fjellvann med grønt, rent vann et sted,
og over platået (vidda) kneiser høye, snødekte
fjell. I dette landskapet må det også være plass
til en skummende foss, og kanskje fjellene går bratt ned i
en fjord på baksiden av vidda.
Omtrent slik
ser naturen ut for nordmenns indre øye. I virkeligheten
er norsk natur selvfølgelig mye mer variert enn som så;
blant annet har vi en av verdens lengste kyststriper, som er totalt
35 000 kilometer lang, med over 50 000 store og små øyer.
Likevel er det nasjonale begrepet om naturen først og fremst
knyttet til fjellet og granskogen. Og den norske nasjon er tett
knyttet til bilder av naturen. Når norske reisebyråer
og turoperatører forsøker å få turister
hit, er det først og fremst naturopplevelser de lokker med.
Snøen er en viktig del av den norske naturen. Den er hvit, kald og ren
-- noen vil kanskje si: akkurat slik nordmennene ønsker å
se seg selv.
Et sted nede
i dalen, nedenfor granskogen, går naturen over i et kulturlandskap*.
Der vil det være grønne sletter hvor det gresser kuer
av varianten NRF (Norsk Rødt Fe), som inntil nylig var den
eneste storfetypen i landet. Der vil det også være gylne
kornåkre og mindre jorder oppdyrket med poteter og kål
like ved det hvitmalte våningshuset. Nær dette huset
ligger et større, rødmalt hus, nemlig låven.
Kanskje er det flere hus på tunet; et lite rødt hønsehus,
kanskje, eller et mørkebrunt stabbur med torvtak. Og bak
bondegården, i bunnen av dalen, renner en elv.
Igjen finnes
det mange norske kulturlandskap som ser annerledes ut, men de fleste
nordmenn ser noe slikt for seg når de tenker på et typisk
norsk kulturlandskap.
Bonden og bygda
I kulturlandskapet holder bonden til. Bonden er en sentral
skikkelse i norsk nasjonal identitet, og det er vanlig å tenke
på Norge som et folk av bønder. Riktignok er det ytterst
få av oss som fremdeles faktisk er bønder, men for
bare noen få generasjoner siden, drev de fleste mennesker
i landet med jordbruk og fiske. Som vist i tidligere kapitler, mangler
Norge den lange byhistorien som finnes i de fleste andre europeiske
(og mange ikke-europeiske) land, og som dannet grunnlaget for den
europeiske høykulturen med sin filosofi, litteratur, kunst
og klassiske musikk. Da den norske nasjonen skulle defineres på
1800 tallet, grep man derfor til naturen og bonden som sentrale symboler på den nye nasjonen. Vi hadde kanskje
ikke franskmennenes forfinede væremåte, engelskmennenes
makt, tyskernes teknologi eller svenskenes storhet, men vi hadde
til gjengjeld et vakkert land med massevis av pen natur og et hardført
folk av forstandige bønder. Du har sikkert hørt uttrykket sunt bondevett; det er en norsk tilpasning av det engelske common sense. Bøndene, slik man vanligvis tenker på
dem i Norge, er jordnære og praktiske; de lar seg ikke så
lett imponere av glitter og stas, og de er arbeidsomme og nøysomme.
En variant
av bonden som nasjonalt symbol er Askeladden, kjent fra folkeeventyrene
som ble samlet inn av Asbjørnsen og Moe i midten av 1800
tallet. Askeladden, som er helten i en rekke norske folkeeventyr,
er den yngste av tre brødre. Han virker både udugelig
og litt evneveik der han sitter foran peisen dag etter dag, men
når det kommer til stykket, er han både mer intelligent,
oppfinnsom og modig enn storebrødrene sine -- og eventyrene
om Askeladden ender alltid med at han "får prinsessen
og halve kongeriket". Askeladden er en skikkelse mange nordmenn
liker å identifisere seg med. Som symbol står han for
Norge; landet er kanskje ikke så stort og mektig som andre
land, men det klarer seg likevel godt i konkurranse med "de
store gutta".
Bonden og hans
kulturlandskap hører hjemme i den norske bygda. På
samme måte som naturen, bonden og kulturlandskapet betyr noe
annet som symboler enn som virkelighet, er den norske ideen om bygda ganske forskjellig fra de faktiske bygdene
i landet. I Norge ser man gjerne bygda for seg som et jordbrukssamfunn
hvor det hersker stor likhet og hvor innbyggerne er ærlige
(rettskafne er et uttrykk som ofte brukes her), hardt arbeidende
og nøysomme. I bygda kjenner alle hverandre, og de passer
godt på hverandre.
Det har vært
sagt at Norges store ulykke er at vi fremdeles tror vi lever i et
gammeldags bygdesamfunn. For én ting er ideene vi har i hodet
om hvordan landet ser ut, symbolene på det norske; noe ganske
annet er den faktiske virkeligheten.
For det første
har bygdene forandret seg. Nå er de fulle av bensinstasjoner,
parabolantenner og kjøpesentre, og de fleste jobber ikke
på gård lenger, men i det offentlige eller i en servicenæring.
For det andre
bor flertallet av nordmenn nå i byer, som er helt forskjellige
fra bygder. Hvis man forsøker å late som om en by egentlig
bare er en stor bygd, får man raskt problemer. For eksempel
gjelder Janteloven, som er beskrevet i et tidligere kapittel, i
bygdesamfunnet; den kan ikke overføres til et bysamfunn.
Man kan ikke føre kontroll med naboen og forsikre seg om
at han ikke skiller seg ut hvis man bor i en storby. Byen er dømt
til å være mer mangfoldig enn en bygd. Det kan også
tilføyes at livet i en liten bygd kan være tilfredsstillende,
men det kan også føles kvelende. Mange norske ungdommer
har forlatt bygdene sine og reist til byen for å få
frihet og muligheter til å utvikle seg på egne premisser*.
Likevel virker bygda, det lille lokalsamfunnet, som et idyllisk
sted for mange nordmenn.
Flagget
Det norske flagget er også et viktig symbol, men hva
betyr det egentlig?
Objektivt sett
er det ikke noe spesielt ved det norske flagget. Det er tydelig
inspirert av de svenske og danske flaggene, og det er en speilvendt
utgave av det islandske. Flagget gir likevel bestemte assosiasjoner*
til de fleste nordmenn. Dette er et land fullt av flagg. Noen steder
flagger man bestandig; ellers er det bestemte flaggdager da man
forventes å heise flagget, i tillegg til når noen i
familien har fødselsdag, og mange steder i landet flagger
man på søndager med pent vær.
Flaggene brukes
videre i stor skala ved sportsbegivenheter; det veives med flagg
på tribunene på landskamper, og når en norsk idrettsutøver
har vunnet et mesterskap, avbildes han eller hun alltid med et norsk
flagg i avisene dagen etter. Det henger remser med norske flagg
på norske juletrær, kransekaker (denne norskeste av
alle kaker) er pyntet med små flagg festet på knappenåler,
og selv bryllupskaker er ofte pyntet med flagg. Norsk ungdom som
reiser til Syd-Europa på Interrail får gjerne norske
flagg sydd fast på sekken før avreisen, slik at ingen
skal være i tvil om hvilket land de kommer fra. Og når
det er stor fest i Norge, er flaggene aldri langt unna. Flaggdagen
over noen annen er selvfølgelig 17. mai. Da dukker flaggene
opp i alle tenkelige varianter; som store flagg på flaggstenger,
som små flagg i hendene på barn, som rosetter i rødt,
hvitt og blått på de voksnes jakkeslag, som stripete
pyntebånd på leketrompeter, på papirservietter
og på duker.
Så hva
betyr flagget? Svaret er nok at det kan bety forskjellige ting,
men at alle dypest sett har noe med den norske nasjon å gjøre.
Noen vil først og fremst forbinde det med 17.mai-feiringen;
andre vil kanskje tenke på kransekaker, og igjen andre vil
forbinde det med julaften. Men de fleste nordmenn, som er opptatt
av landet sitt, får en spesiell, positiv følelse å
se sitt eget flagg, spesielt når de er i utlandet.
Skolen
Dette var litt om nasjonalsymbolene og hva de betyr. Men det er
mye annet som bidrar til å holde landet sammen, og noe av
det viktigste "limet" er kanskje de felles erfaringene
man får av å leve samme sted, erfaringer man ikke nødvendigvis
noen gang tenker over, men som alltid er der, og som gjør
at man føler seg trygg på andre som deler mange av
de samme erfaringene.
Noen av de
viktigste erfaringene får man på skolen. Jeg tenker
ikke først og fremst på det man lærer i timene,
men på alt det andre. Leker i friminuttene, for eksempel.
Alle norske barn vet hva det vil si å hoppe paradis, de vet
at å hoppe strikk er en jentelek, og at det for det meste
er gutter som kaster på stikka. De husker følelsen
i magen når det ringer inn til ny time -- friminuttet går
så alt for fort. De har erfaringer med skoletannlegen; mange
(meg selv inkludert) husker skoletannlegen med gru. Hun boret feil
og ga aldri bedøvelse -- slik virker det iallfall i ettertid.
Slike generelle erfaringer gir alle norske barn et erfaringsfellesskap,
uansett hvilken skole de har gått på. Skoler over hele
landet har mye felles.
På skolen
får man også venner, og for mange varer disse vennskapene
livet ut. Mange innvandrere til Norge, ikke minst nordamerikanere
-- som kommer fra et land hvor folk flytter mye rundt -- er forbauset
over den plassen barndomsvenner har i det norske samfunnet. En amerikansk
kvinne, som har bodd i Norge i tyve år og er godt integrert
med norsk ektefelle og god jobb, har ofte klaget over at hun aldri
kan føle seg helt hjemme her på samme måte som
nordmenn, fordi hun ikke har noen barndomsvenner. Nå er det
høyst varierende hvor viktige barndomsvenner er, og man kan
være meget godt integrert i det norske samfunnet uten å
ha norske barndomsvenner. Men poenget er at man har noe felles med
dem man har gått på skolen med, som man aldri kan få
med noen andre -- et slags usynlig fellesskap.
Massemedier
og felles erfaringer
Mange steder i verden, også her, viser folk hvor mye de
har felles ved å snakke om ting de husker. Det kan være
hendelser i barndommen eller i ungdommen. Det kan være tv-programmer,
musikk, filmer man har sett eller forandringer man er sammen om
å huske -- for eksempel nybygg i hjembyen. Veldig mange slike
felles erfaringer er i våre dager knyttet til massemediene.
De fleste nordmenn kjenner for eksempel igjen kjenningsmelodien
på Dagsrevyen; de ville ikke ha kjent igjen den tilsvarende
melodien på svensk eller finsk tv. De fleste nordmenn har
også et bestemt forhold til værmeldingen på radio
og tv, og har hørt meteorologen på radio snakke om
"dalstroka innafor" og "kysten Lindesnes Åna-Sira"
utallige ganger, uten at de nødvendigvis aner hvor eller
hva Åna-Sira er.
Når det
gjelder andre felles erfaringer knyttet til massemediene, er mange
av dem generasjonsavhengige. Jeg ville sånn sett ha
mer felles med en jevnaldrende norsk-pakistaner enn med en sytti
år gammel nordmann. Vi ville ha sett flere av de samme tv-seriene
og filmene, ville ha hørt på mer av den samme musikken
og så videre. Og mye av denne massekulturen er global. Når
jeg har oppholdt meg lenge i varme land, har jeg alltid truffet
mennesker jeg føler et nært fellesskap med, blant annet
fordi vi har lest de samme bøkene, hørt de samme platene
og sett de samme amerikanske filmene.
Noe av dette
er selvfølgelig nasjonalt, og skaper skiller mellom generasjonene
innen Norge. En bestemt generasjon av nordmenn har sett alle "Lille
Lørdag" programmene; en annen generasjon så på
"Husker Du" hver uke -- et populært program for
eldre på 70- og 80-tallet. De som er yngre, har kanskje sett
mye på "Direkte lykke" eller "Beavis and Butthead",
mens andre ser på "Baywatch" eller "Seinfeld"
hver uke, og så videre. Om femti år vil ingen huske
noen av disse seriene.
For de fleste
som leser dette, har PC'en "alltid" vært der. Jeg
er gammel nok til å huske når den kom, rundt 1980. For
deres barn vil Internett være noe som alltid har eksistert;
dere husker en tid da ingen hadde hørt om Internett. Slike
hendelser, som både kan finne sted innen et land og internasjonalt,
er med på å gi en del mennesker noe felles som de ikke
deler med andre.
Måltidene
Den typen erfaringer som er beskrevet ovenfor, er vanskelige å
beskrive presist. La oss derfor ta for oss noe mer konkret, som
også er en del av det vi kan kalle den usynlige norske kulturen.
Jeg har skrevet litt om mat i tidligere kapitler, og vil vende tilbake
til det her. Mat er en viktig del av kulturen i alle land. De fleste
steder er den vanligste formen for gjestfrihet å be andre
mennesker på et måltid mat. Hvis man nekter å
spise maten man blir budt, kan vertskapet lett bli fornærmet.
De fleste familier
i Norge spiser fire måltider om dagen. Frokosten består
gjerne av et glass melk eller juice og et par stykker brød
eller en bolle cornflakes. Noen spiser et kokt eller stekt egg,
men mange spiser egg bare på søndagene. De voksne drikker
kaffe eller te, men også mange voksne drikker melk i Norge.
Mange tar også en skje tran; det heter seg at man skal ta
tran i alle måneder med "R" i. Etterpå er
man nøye med å pusse tennene. I Norge regnes frokosten
som et viktig måltid -- man må spise frokost "for
å ha noe å gå på". I andre land er
frokosten derimot en enkel affære, som kanskje bare består
av en kopp svart kaffe.
Lunsj, eller
formiddagsmat, er -- som tidligere nevnt -- et enkelt måltid
i Norge. Den består av noen stykker brød med pålegg,
en kopp kaffe eller te, kanskje en yoghurt og kanskje et glass melk
eller juice.
De fleste norske
familier spiser middag tidligere enn det som er vanlig i mange andre
land; gjerne mellom fire og fem om ettermiddagen. Middagen består
normalt av én varmrett pluss eventuelt dessert. Varmretten
kan være hva som helst, men som oftest inneholder den kjøtt
eller fisk. I løpet av de senere årene er spaghetti,
pizza og andre importerte matretter blitt vanlige middagsretter.
Ettersom de fleste norske kvinner har arbeid, er middagen sjelden
særlig kunstferdig; den er enkel og lettvint. På lørdag
og søndag, derimot, spiser mange et bedre måltid.
En stund før
man legger seg om kvelden, spiser man så aftens eller kveldsmat.
Dette måltidet ligner på frokost og lunsj. I de fleste
familier spiser ikke familiemedlemmene aftens sammen, men hver for
seg når de blir sultne.
Mellom middag
og aftens har mange familier ettermiddagskaffe med kaker eller sjokolade.
Da samles familien kanskje foran tv'en for å se Dagsrevyen.
Av og til har
norske familier middagsgjester. Hvis det er venner av barna, kan
det være når som helst -- og uten at det er planlagt
på forhånd. Hvis det er venner av foreldrene, eller
slektninger, vil det være nøye planlagt på forhånd.
Da serveres middagen senere, og er mer forseggjort enn vanlig. Ofte
er det tre retter og vin til maten, og slike selskaper holdes derfor
ofte fredag og lørdag, ettersom de fleste nordmenn er forsiktige
med å drikke alkohol når de skal på arbeid dagen
etterpå.
De norske måltidene
skiller seg skarpt fra tradisjonene i de fleste andre land. I de
fleste europeiske land spiser man tre måltider: en lett frokost,
en større lunsj og, om kvelden, en stor middag. De mange
og enkle norske måltidene, hvor brød og melk er så viktige ingredienser, minner oss om at Norge for ikke
så lenge siden var et relativt fattig land hvor man ikke hadde
råd til å være ekstravagant*. Mange opplever norsk
mat dessuten som kjedelig og fattig på smak. Selv om krydder,
hvitløk og "eksotiske" retter har kommet inn i
norsk kosthold i senere tid, er nordmenn fremdeles lite vant med
sterkt krydret mat. Mange av dem mener til og med at krydderet "ødelegger"
smaken på maten, men stadig flere har lært seg å
sette pris på godt krydret mat. Kulturen er i forandring,
og det gjelder i høy grad også matkulturen!
En kopp
kaffe
"Nå tar vi oss en kopp kaffe, dere." Dette er
et stående uttrykk i de fleste norske miljøer, og betyr:
Nå slapper vi av et kvarters tid og prater hyggelig sammen.
Det er nesten ingen land i verden hvor det drikkes mer kaffe enn
i Norge. Den "norske kaffen" (som jo egentlig kommer fra
land som Colombia, Brasil og Kenya) er generelt mild, forsiktig
brent, og serveres i relativt store kopper -- sammenlignet med for
eksempel osmansk (tyrkisk) kaffe og italiensk espresso. Både
"kokekaffe" og filterkaffe er vanlig. Nordmenn drikker
kaffe til frokost, lunsj, ettermiddagskaffe og aftens (iallfall
de som ikke har søvnproblemer), og ellers tar mange av oss
seg altså gjerne en kopp kaffe i løpet av dagen. Hvis
jeg får uventet besøk på mitt kontor i løpet
av dagen, og har en ledig stund, foreslår jeg alltid at vi
skal gå ned i kantinen og ta oss en kopp kaffe. Hvis det ringer
på døren hjemme og det står en bekjent der, inviterer
man vedkommende inn på en kopp kaffe. Av og til følger
det småkaker med til kaffen. Hvis man er blant røykere,
tar man naturligvis også en sigarett til kaffen. Mange som
har sluttet å røyke, sier at det vanskeligste er å
drikke kaffe uten røyk -- for dem hører de to tingene
uløselig sammen.
En kopp kaffe
er mindre enn et måltid, og mer enn ingenting. Invitasjoner
på kaffe er trolig den vanligste norske gjestfriheten. (Hvis
man ikke liker kaffe, går det alltid an å be om te.)
Det er uforpliktende og samtidig vennlig. Nye naboer, som synes
de bør ha litt kontakt, men som ikke vil knytte altfor nære
bånd, inviterer hverandre gjerne på kaffe like etter
at de har flyttet inn.
De mange tusen
kaffekoppene som fortæres daglig rundt om i landet, er et
viktig sosialt lim. Som nevnt tidligere, er nordmenn generelt opptatt
av at det de gjør skal være nyttig og målrettet.
Kaffekoppen er et pustehull, en pause hvor man får tid til
å tenke seg om og hvor man har lov til å snakke med
andre om været eller andre dagligdagse ting, eller å
ikke gjøre noen verdens ting.
Vennskap
i Norge
I Norge, blir det sagt, har man få, gode venner. En slik
generalisering er for enkel, men det er likevel noe i den. Norge
er jo et land hvor de aller fleste tradisjonelt hadde relativt få
bekjente; de hadde små nettverk. De bodde i et tett
lokalmiljø hvor de kjente de aller fleste ut og inn. Fremmede
så man på med skeptiske øyne. De man kunne stole
på, det var folk som "var som en selv", og som man
hadde kjent i en årrekke.
I andre land
kan dette være helt annerledes. I USA, for eksempel, flytter
folk gjennomsnittlig seks ganger i livet. Hver gang må de
skaffe seg nye venner der de kommer. Blant annet derfor har amerikanere
en væremåte som er åpen og vennlig -- nordmenn
kaller den "overfladisk" -- og de har ofte lett for å
knytte seg til andre mennesker for kortere eller lengre tid. I Norge,
kan vi nok si, tar det vanligvis lang tid fra man treffer noen for
første gang til man eventuelt inviterer dem hjem til seg.
Men når man er kommet over den terskelen, da har man et forpliktende
vennskap. Det har således vært sagt at det er vanskelig
å få venner i Norge, men når man først
har klart det, har man en venn for livet.
Det virker
sannsynlig at Norge begynner å ligne mer og mer på USA
i dette henseendet. Vi har fått en stadig mer mobil befolkning
(folk flytter mer på seg), en voksende del av befolkningen
lever i byene, vi har fått et stort innslag av minoriteter
i de største byene, og generelt har vi fått et mer
pluralistisk, mer mangfoldig samfunn enn tidligere. Dette gjør
det nødvendig for nordmenn å omgås fremmede på
mer avslappede -- og kanskje mer overfladiske -- måter.
Hva vil
det si å være integrert?
Norge er et merkelig land. Når man snakker om likestilling,
betyr det alltid likestilling mellom kjønnene. Når
man derimot snakker om integrering, betyr det enten integrering
av handikappede eller av innvandrere og barn av innvandrere. Men
å være integrert i et samfunn betyr bare at man deltar
i samfunnets felles institusjoner: Man betaler skatt, stemmer ved
valg, har lønnsarbeid hvis man får det, sender sine
barn på skolen og følger loven. Hva mer kan man kreve?
Som jeg har
forsøkt å vise i dette og tidligere kapitler, skal
det i praksis mer til for å være fullt integrert. Det
er en del usynlige koder nordmenn bruker for å kommunisere
seg imellom, som gjør at de føler et slags stammefellesskap.
Det er mulig for utenforstående å komme innenfor, men
da må de lære seg en del av kodene. Det er slett ikke
nødvendig å kunne alle -- det er store forskjeller
mellom nordmenn også sånn sett -- men det er en stor
fordel å ha knekket en del av kodene. Grunnen til at mange
nordmenn er skeptiske til innvandrere, eller ser ned på innvandrere,
er ikke nødvendigvis at de er rasister. Det kan være
så enkelt som at de ikke føler seg trygge og avslappet
sammen med innvandrere, på samme måte som pensjonister
fra Frogner ikke føler seg trygge sammen med pønkere
med hanekam, fordi de ikke føler at de deler en felles virkelighet,
som består av tusenvis av små og store detaljer -- alt
fra minner om skoletannlegen til naturopplevelser og sport. Når
nordmenn som heter Abdullah og Fatima har problemer med å
få jobb, skyldes det ikke at de er muslimer, men at etniske
nordmenn tror at de "lever i en helt annen virkelighet".
Vår utfordring i tiden fremover er dobbel: Vi må både
skape et samfunn hvor det er rom for større variasjon, hvor
flere virkeligheter kan leve side om side; og vi må gjøre
en innsats for at flere skal få del i den norske fellesvirkeligheten.
Det betyr ikke at det er nødvendig å f.eks. feire jul
og 17. mai for å være fullt integrert i Norge; men at
det er en stor fordel å vite en del om både jul og 17.
mai. Viktigst av alt er det uten tvil å kunne språket
godt, da er det mye annet som faller på plass av seg selv.
*
* *
Det er utallige eksempler på norsk kultur som kunne ha vært
nevnt i dette kapittelet. Nordmenn er jo forskjellige, men det er
likevel ganske mange erfaringer mange av oss har felles; vi lever
tross alt i samme land, og på noen måter blir vi like
av det. Her kommer noen eksempler, som en illustrasjon. De fleste
av leserne vil kunne svare "ja" på iallfall halvparten
av de følgende punktene, enten de har norsk eller utenlandsk
bakgrunn.
Har spilt yatzy
en dag med dårlig vær.
Har lest Donald Duck & Co.
Vet at man helst skal bade selv om det er kaldt i vannet.
Skjønner hva som ligger i uttrykket "Selvgjort er velgjort".
Tar av seg støvlettene når man kommer inn i huset i
vinterhalvåret.
Har sett Sesam Stasjon på tv.
Vet forskjellen mellom Carl I. Hagen og Jens Stoltenberg.
Vet at KLM også er noe annet enn et nederlandsk flyselskap.
Har spilt flipperspill.
Vet at det regnes som en bra ting å stå opp tidlig.
Har skåret gulost med ostehøvel.
Er blitt brent av en brennmanet.
Har gått i fjellet, eller så har man i det minste hørt
så mye om det at man vet omtrent hvordan det er.
Har lest Folk og Røvere i Kardemomme By og Karius
og Baktus.
Har hørt om Apen Julius og Kaptein Sabeltann.
Har gått noen lange turer på ski, enten man likte det
eller ikke, og så har man spist en appelsin og en Kvikklunsj
etterpå.
Hørte uttrykket "jentelus" mens man gikk på
skolen.
Vet at Per Aabel og Wenche Foss er to gamle, høyt elskede
skuespillere.
Kan minst ti norske tv-reklamer mer eller mindre utenat.
Og til slutt: En norsk person har også hørt at Norge
er verdens beste land mange ganger...
Du vil sikkert
kunne føye til minst like mange eksempler til, på små
ting man gjør, vet eller mener noe om i Norge. Denne typen
kulturell kunnskap er ikke tilstrekkelig, men den gjør det
lettere å finne frem i labyrinten Norge. Og disse små
detaljene, som er så viktige i dagliglivet, er det ingen som
lærer bort på kurs eller på skolen. Det viktigste
her i livet må man finne ut selv.
Og samtidig
er det ikke nok å beherske norsk kultur for å være
integrert i det norske samfunnet. Det viktigste er uansett å
føle seg hjemme her, å føle aksept og tilhørighet
på alle plan i samfunnet. Å beherske kultur og språk
er viktig i denne sammenhengen, men ofte er det også nødvendig
å bekjempe fordommer - egne og andres. Det skal vi ta opp
i kapittel 9 og 10, men først skal vi se nærmere på
norsk politikk, som også er en viktig del av norsk kultur. |