Engaging with the world
Eriksens nettsted

  • facebook
  • wordpress
  • yu
  • Academia
  • UKflag

 

 

 

THENyheter

Denne siden får ikke tilbakevirkende kraft. Den begynner i mai 2014, og er fremtidsrettet, ikke retrospektiv.


 

 

August 2014

Abu Nidal og hans barn (Dagbladet)

 

Juli 2014

Hardcore frihet (Morgenbladet)

 

Juni 2014

Om Internett og web-publisering

 

Mai 2014

Israels sjel i fare (Aftenposten)
Tomme kulisser (Morgenbladet)

 

 

Abu Nidal og hans barn

AbuTHE

(Foto: Efrat Ben-Ze'ev)

Det er knapt noen som tror på fred og harmoni lenger, men de fortsetter å drømme om et bedre liv for sine barn, i et land der de er velkomne.

For en del år siden satt jeg på med en bil som prøvde å manøvrere seg gjennom Lahore sentrum. Trafikkbildet var forvirrende. Biler og motorsykler suste inn og ut av ledige mellomrom, bråstoppet, blinket uforutsigbart med lysene og vinglet formålsløst i veibanen, nesten som om de hadde fått seg et glass for mye, selv om det var midt i Ramadan. ‘Her er det bare ett råd som gjelder,’ sa sjåføren, en sekulær pakistansk intellektuell med nok galgenhumor til å overleve. ‘Ikke se på blinklysene og veivingen med armene, bare følg med på hjulene på bilene foran.’ Egentlig snakket han ikke om trafikken, men om den ulykksalige politiske situasjonen i landet, der søkkrike godseiere, mektige offiserer og religiøse ledere konkurrerte om makt, og hvor middelklassen aldri hadde fått sjansen. Å høre på hva politikerne sa, ville bare virke forvirrende og avsporende, noe som da også var hensikten. For å forstå politikken, måtte du se på hva de gjorde.
            Under et besøk i Israel og på Vestbredden tidligere i år, kom denne erfaringen stadig tilbake, og den er ikke svekket etter bombingen i Gaza. Du må se på hjulene, ikke hvordan de geberder seg. Ja, det er relevant at Hamas er religiøse fanatikere og Fatah korrupte og ineffektive, men for å forstå forholdet mellom israelere og palestinere, må du dukke unna kommunikasjonsbyråenes avsporinger, unngå lynavlederne og i stedet telle lik og overgrep.
            OK, la oss begynne. Hvor mange murer har palestinerne bygget, hvor mange israelere har de torturert og drept, og hvor mange israelske barn på vei til skolen fører de hver dag inn i trange metallbur, der barna risikerer å bli stående en time eller mer, i stekende sol, uten forklaring? Hvor mange nyanlagte palestinske byer befinner seg for tiden på israelsk territorium, og hvor mange palestinske veier er forbudt område for israelske kjøretøy?
           
En dag ble jeg tatt med på besøk til Abu Nidal, som bor i en landsby like utenfor Jerusalem. Muren er bygget inne på Vestbredden, slik at det israelske territoriet i praksis er blitt utvidet med noen kvadratkilometer her og der, med det resultat at mange palestinske landsbyer befinner seg på den israelske siden. Det er ubehagelig og ikke minst tidkrevende å passere israelske sperringer og soldater hver dag på vei til gjøremål, men bor du i en slik landsby, har du ikke noe valg.
            Abu Nidal hadde nokså lite felles med sin navnebror, den militante palestinske aktivisten som døde i 2002. Denne Abu Nidal var en mann med smilende øyne, i midten av sekstiårene, og han bodde i et av landsbyens største hus med to av sine sønner og sin datter. På et høydedrag til høyre lå en større israelsk bosetting, med nye boligblokker, grøntarealer og høye gjerder rundt. Mot venstre var det mulig å skimte noen av Jerusalems forsteder. Rett ned lå muren og bak den en vei der bare israelske biler hadde adgang. ‘Jeg mistet halvparten av oliventrærne mine da de bygget den,’ forklarte han. Han og andre i hans situasjon ble tilbudt noe erstatning, men av prinsipielle grunner nektet de å ta imot pengene. Abu Nidal snakker hebraisk og arabisk, men lite engelsk, og han ble tolket av antropologen Efrat Ben-Ze'ev, som har skrevet Remembering Palestine in 1948 om det kollektive erindringsarbeidet på begge sider.
            Lenge gjorde Abu Nidal gode penger på et bygningsfirma som tok oppdrag i Israel. Nå var han pensjonist, men dyrket blant annet oliven, sitrus og grønnsaker i den stadig ganske romslige hagen. Vi satte oss i skyggen der vi fikk servert kaffe av hans barhodede, ugifte datter. ‘Før var ikke det noe problem,’ kommenterte faren med en hoderysting, ‘men nå er hun nødt til å dekke til hodet bare for å gå ned i landsbyen og handle.’
            Abu Nidal hadde sluttet å tro at barna kunne få det til i hjemlandet. Det er begrensede økonomiske muligheter for dem som bor på den krympende Vestbredden, og det er dessuten færre og mer usikre jobber for palestinere i Israel nå enn bare for noen år siden. Det er en tendens til at israelerne foretrekker å ansette innvandrere fra land som Thailand og Kina heller enn palestinere. Mange ønsker å komme seg ut, og noen klarer det. En av sønnene hans klarte nylig å få oppholdstillatelse i Sverige, hvor han nå arbeider som faglært elektriker. Han bor der sammen med en svensk kvinne. For de to andre sønnene er situasjonen mindre lovende. En av dem ble ufør etter å ha sittet i israelsk fengsel for noen år siden, for øvrig sammen med faren. Han er ikke lenger i stand til å jobbe. Den andre arbeidet inntil nylig i den israelske bosettingen like ved, men fikk sparken og er nå arbeidsløs. Abu Nidal uttrykte fortvilelse over at han ikke klarte å gjøre mer for sine voksne barn. Han rullet seg en sigarett av hjemmedyrket tobakk.
            ‘Jeg hører at svenskene tar inn krigsflyktninger fra Syria nå,’ sa han etter en stund. ‘Da kan de vel ta oss også?’ Jeg måtte svare benektende. Palestinere regnes ikke for tiden som legitime politiske flyktninger.
            ‘Men hva med Norge,’ fortsatte han. ‘Jeg hører om folk som har kommet seg dit og som klarer seg bra. Hva om sønnen min reiser dit, og mister passet, og melder seg som politisk flyktning? Han kunne si at han er fra Syria om det er nødvendig. Så kunne han kanskje få seg en jobb det gikk an å leve av?’ Igjen måtte jeg skuffe ham. Jeg tenkte på den nå forlatte palestinerleiren ved Jakobskirken i Oslo, som mottok støtte fra frivillige organisasjoner, men ble ignorert av det offisielle Norge. Dette landet har ikke markert seg som et utpreget forståelsesfullt land overfor papirløse flyktninger, og etter det siste regjeringsskiftet er det enda mindre vennlig innstilt enn før.
            ‘Hvis han har kontakter som kan hjelpe ham å finne et sted å bo, kunne han kanskje finne seg noe å gjøre i uformell sektor,’ sa jeg, ‘men det er ikke egentlig å anbefale. Før eller siden ville han bli tatt, det er ganske små forhold i Norge. Storbritannia eller Frankrike ville være bedre slik sett.’
            Abu Nidal nikket og stumpet sigaretten. Vi skiftet tema og snakket om den palestinske selvstyremyndigheten, forholdet mellom Fatah og Hamas, korrupsjonen og nepotismen internt og den brutale israelske okkupasjonen. Like før vi skulle gå, minnet han om hva slags samfunn de hadde drømt om en gang.
            ‘Vi så for oss et samfunn der det var mulig å leve sammen uten at religionen tok overhånd, et samfunn der religion var politisk irrelevant. Der du hadde verdi og rettigheter uavhengig av hvem du var. Og så kan du jo se deg omkring nå.’ Han trengte ikke å si mer. Dette handler ikke bare om nærmiljøet på Vestbredden, der Abu Nidals datter og andre palestinske kvinner nå må dekke til hodet når de går ut blant folk, men også om de stadig mer synlige ultraortodokse jødene i Jerusalem og en politisk retorikk, på begge sider, der dagens terreng leses ut fra gamle, mytiske kart. Stadig flere israelere snakker om Judea og Samaria når de mener Vestbredden. Under antropologikonferansen jeg nettopp hadde deltatt på i Jaffa, var det en eldre israelsk antropolog som syrlig kommenterte, i plenum, at antall kipa'er (den jødiske kalotten) syntes å ha økt dramatisk i dette miljøet bare på noen år. Jeg så meg omkring. Nesten halvparten av mennene hadde på seg en kipa.
            Abu Nidals historie minner om at det fantes en tid, bare for noen tiår siden, da troen på en bedre verden var levende, selv i dette plagede området som ligger sammenklemt mellom Libanon, Jordan og Egypt. Nå er det knapt noen som våger å tro på noe som helst.
            På flyet hjem, noen dager senere, leste jeg David Grossmans The Yellow Wind fra 1988, ferdigskrevet før den første intifadaen, og utgitt lenge før Israels militære invasjoner på Gaza og byggingen av muren. Men heller ikke den gangen var det mye optimisme. Grossman nevner et forskningsprosjekt der flere tusen israelske og palestinske barn ble bedt om å fortelle hva de drømte om natten. Mange hadde drømt om møter med den andre folkegruppen, stort sett voldelige. Og ‘av noen tusen drømmer hos jødiske og arabiske barn, er det ikke én som gir uttrykk for et håp om fred,’ skrev Grossman den gangen. Hvordan det forholder seg nå, trenger man ikke mye fantasi for å forestille seg. Men det hindrer ikke Abu Nidal og tusener som ham å håpe på en bedre fremtid for sine barn. Riktignok utenfor deres ødelagte hjemland, som bare synes å være i stand til å skape hat og bitterhet.

 

 

 

Hardcore frihet

Hva utstillingen ‘Ja, vi elsker frihet’ måtte mangle i indre sammenheng, tar den igjen i kreativitet og burleske påfunn.

angels

 


Det er anarkisten Lill-Ann Chepstow-Lusty, med bakgrunn blant annet som fotograf i Gateavisa, som sammen med Svein Gullbekk er kurator for Kulturhistorisk museums jubileumsutstilling om frihet, og det merkes alt før du har satt føttene på innsiden av utstillingslokalet i Frederiks gate. Den ærverdige bygningens yttervegg er nemlig dekorert med sitater om frihet, og det er særlig George Orwells maksime du tar med deg inn: ‘Frihet er retten til å fortelle folk det de ikke har lyst til å høre.’
            Deretter bærer det opp i tredje etasje, hvor du blir møtt av et fullt fungerende røykebur omtrent av samme type som finnes på enkelte flyplasser. Retten til å røyke er en frihet som er sterkt truet; spørsmålet er om den i størst grad trues av formynderstaten eller av ikke-røykernes frihet til å slippe å plages av andre røyk. En utmerket diskusjonsoppgave for en besøkende skoleklasse, om de da overhodet får lov til å snakke om tobakk i timen.
            Så kommer du endelig inn i selve utstillingen, eventuelt etter å ha inntatt en brukerdose nikotin, og den viser seg raskt å ha et collage-preg som er uvant for museets stamgjester. Det største rommet formidler resultater fra et omfattende forskningsprosjekt om tingplassenes betydning de siste tusen år i Nordvest-Europa. Det handler om beslutningsprosesser og forholdet mellom øvrighet og individ, rettssystemer og former for frihetsberøvelse. Dette er den mest konvensjonelle delen av utstillingen, men i samme rom som norrøn politisk historie blir forklart, er det også stilt ut en mengde forstyrrende elementer i form av gjenstander fra museets samlinger – groteske masker, krympede hoder,  byster og hodeskaller. Om de ser på deg med frihetens blikk, skal imidlertid være usagt.
            Andre deler av utstillingen går mer direkte inn i samtidens debatter om frihet. Det gjelder særlig tre av rommene. I avdelingen om ytringsfrihet rettes søkelyset mot sensur, forbudte bøker og fribyforfatterne som har fått beskyttelse i Norge. Besøkende kan sette seg til og lese en forbudt bok, eller en akademisk bok om frihet, i salongen. Men ytringsfriheten kunne ha vært problematisert. Etter massakren i Rwanda i 1994 ble blant annet en radiostasjon og en popsanger dømt for å ha oppfordret til folkemord, altså for å ha brukt ytringsfriheten. Her ligger nok et glimrende tema for en klassediskusjon, enten det er på ungdomsskolen eller på doktogradsnivå.
             Deretter følger et rom om Hells Angels og ett om homsebevegelsen. Begge tematiserer frihet på forbilledlige måter. Hells Angels insisterer på retten til å leve utenfor systemet, og er nærmest organisert som et stammesamfunn der æresbegreper og lojalitet er viktigere enn respekt for statens lover. Deres liv som skjeggete fredløse, portrettert i stort format av fotografen Marcel Leliënhof, gir med nødvendighet assosiasjoner til utstillingens første del om politiske prosesser i en tid da staten ennå ikke var etablert. I hvilken grad er det riktig å si at den velmenende staten begrenser den enkeltes frihet ved å gjøre borgerne til en trygghetsnarkoman saueflokk?
            For den homofile og lesbiske bevegelsen er det lett å besvare spørsmålet. Helt til avkriminaliseringen av homofili i 1972 var deres frihet sterkt begrenset; siden har homofile utvidet rommet for livsutfoldelse. En sammenligning med Hells Angels og deres frihetsbegrep kan være instruktiv. Riktignok legger utstillingen størst vekt på de mer spektakulære uttrykk for homofil frigjøring, men den påpeker også at det finnes flere forståelser av frihet blant homofile og lesbiske. Der enkelte ønsker full normalisering, foretrekker andre et mer alternativt liv, uavhengig av borgerlige normer og verdier, på en måte som har noen likheter med englenes frihetsforståelse.
            Fremdeles er det mer. De to siste rommene er vanskeligere å knytte direkte til frihetstematikken, selv om de er interessante i sin egen rett. ‘Minus fem’, der faglig ansvarlig har vært Terje Emberland, dreier seg om nazistenes forkjærlighet for det norrøne, vikingmytologi og ‘det ariske urspråk’, som de fant i norske helleristninger (!). Her går det også frem at de få jødene som levde i Norge, ikke var udelt populære i den øvrige befolkning. Og i etasjen nedenfor fortelles den fascinerende historien om hvordan gullet fra Norges Bank ble smuglet ut av landet etter at tyskerne angrep i april 1940. Hva dette har med frihet å gjøre kan diskuteres, men et forslag kan være at gullet ga en økonomisk frihet som gjorde det mulig å finansiere både motstand mot nazismen og ny infrastruktur etter 1945.
            Det  er altså en løst sammensatt utstilling, og den feirer friheten uten å si hva den består i. Snakker vi om Statens frihet, som ble etablert virtuelt i 1814 og reelt i 1905; eller snakker vi om individets frihet fra staten? Kan ytringsfriheten diskuteres i lys av forholdet mellom negativ og positiv frihet (frihet fra og frihet til), om ikke annet for å unngå forfall til festtaler? Og nå som homofile og lesbiske har oppnådd formell frihet og likhet, hvilke andre grupper faller utenfor? Sier det noe om de rådende frihetsbegrepene i Norge at det sittende regimet foreløpig har tatt imot 65 av to millioner syriske krigsflyktninger, og nekter flyktninger som er blitt skadet å slippe inn? Slike spørsmål blir ikke stilt eksplisitt, men innvendingen er i grunnen urimelig, for en utstilling er ikke en fagartikkel.
            ‘Ja, vi elsker frihet’ er mangslungen og tidvis forvirrende. Det er nødvendig å dunke ekstra hardt på enkelte av puslespillbitene for å få dem til å falle på plass. Samtidig representerer den en lekenhet og assosiativ rikdom som gjør den til et klart høydepunkt i strømmen av grunnlovsmarkeringer, og den er uten tvil det gærneste dette gamle museet noensinne har funnet på. Det er bare å gratulere.

 

http://www.khm.uio.no/besok-oss/historisk-museum/utstillinger/frihet/

 

 

Om internett og web-publisering

Det finnes forfattere som nå utelukkende utgir bøker i elektronisk format og står som utgivere selv. De har altså hoppet over flere ledd: forlag og redaktør, fysisk produksjon og distribusjon. Jeg ser i avisen at den produktive og alltid velskrivende Niels Christian Geelmuyden er en av dem. Det underlige er ikke at noen benytter seg av disse mulighetene, men at ikke flere gjør det. Allerede på 1980-tallet spådde Jon Bing bokens død, og skrev om fordeler og ulemper med den kommende e-boken. Tredve år senere har ikke e-boken overtatt markedet, verken i Norge eller andre steder. Selv har jeg blandede erfaringer med å lese på Kindle. Fordelen er at bøkene ikke tar plass. Ulempen er at alle bøker blir like. Juryen er nok fremdeles ute. Vekselbruket mellom elektroniske og cellulosebaserte bøker vil vare en god stund til.

Publisering på nettet har derimot utviklet seg enormt siden jeg begynte å utvikle dette nettstedet i 1996. Web 2.0, som gjerne forbindes med ‘sosiale medier’ (et diskutabelt begrep, men vi lar det passere i denne omgang), har blomstret opp først de siste ti årene. Ikke bare er det blitt lett å publisere innen ulike sjangere (MySpace for markedsføring og synliggjøring, YouTube for musikk, sketsjer, foredrag og alle slags multimediale snutter, WordPress for blogging, Facebook for diskusjon og fatisk kommunikasjon (altså kommunikasjon som ikke er ment å formidle ny informasjon, men som er av typen ‘hallo hallo, ikke glem at jeg fins, da!’) Twitter for tips, og så videre. Men internett har endelig begynt å finne sitt særpreg, i den forstand at mediet ikke lenger etterligner på forhånd eksisterende medier, men brukes på nye måter.

I forbindelse med opprydding og oppussing av dette nettstedet, har jeg kommet over noen tekster jeg hadde glemt. Det er jo sånt som gjerne skjer når man rydder. Ta denne, for eksempel, som eksempel på tanker noen av oss hadde om nettets potensial rundt år 2000. Og her ligger det faktisk et intervju fra 1998, med magasinet SCRAM, om virtualitet og identitet. Denne artikkelen ble forresten aldri publisert, selv om den opprinnelig var bestilt av Dagbladets da kommende lørdagsbilag Magasinet. Jeg tror ikke denne ble publisert heller. Ja, i forrige århundre hadde vi så god tid at vi gladelig skrev for skrivebordsskuffen.

Informasjon i form av filer og mapper er veldig mye mer fleksibel når den er elektronisk lagret enn om den ligger i et arkivskap. Den kan hentes frem, klassifiseres og sorteres på mange forskjellige måter. Opp gjennom årene har jeg prøvd meg på mange varianter – tematisk, assosiativt og grafisk i tillegg til alfabetisk, sjangerspesifikt og språkspesifikt. Nedenfor er den minst praktiske, men kanskje morsomste varianten. Bonus: Du blir minnet om hvordan et skrivebord kunne se ut i forrige århundre, med rullingspakke, 7. sans og floppydisk. Akk.

 

 

 

Israels sjel i fare

 

Kronikken med denne tittelen stod på trykk 24. mai. Denne versjonen er noe lenger, men i hovedsak identisk med den trykte.

Verken minnene om holocaust eller palestinsk terrorisme kan unnskylde Israels stadig mer brutale og ydmykende behandling av sine semittisktalende brødre og søstre. Landet står i fare for å miste sin sjel og bli en ren røverstat.

 

Diskusjonen om akademisk boikott av Israel er i gang igjen. Likevel nølte jeg ikke da det kom en invitasjon om å holde hovedforelesningen på den israelske antropologforeningens årsmøte i Jaffa i midten av mai. Jeg har tidligere forelest i land som ikke er utpreget demokratiske, som Iran, og det er nettopp når det er stor uenighet og dype forskjeller at det er viktig å holde samtalen gående. Dessuten er det full ytringsfrihet i Israel. Derfor takket jeg ja, både til denne forelesningen og til andre oppdrag, men på betingelse at jeg også skulle få muligheten til å gjøre noe meningsfylt i de okkuperte områdene. Kravet ble innfridd, og i tillegg til å holde forelesninger i Israel fikk jeg besøke palestinere på Vestbredden og tale for palestinere og nordmenn på et arrangement i det palestinske Øst-Jerusalem.

            Det finnes ikke noe mer meningsbærende sted i verden enn denne kompakte, tett befolkede flisa av et land. Israel/Palestina har så mange lag av historie at det knapt finnes en stein som ikke minst tre grupper gjør krav på, og som de forteller tre ulike, motstridende historier om. Det er hat, forakt og gjensidig mistenksomhet. Likevel er det ikke intoleranse som er problemets rot, men fysiske ressurser som hus, jord og vann.

            Israel er et demokratisk land, men det er også en apartheidstat. Den israelske staten har fratatt palestinere deres eiendommer og territorier, ikke én gang, men kontinuerlig, og dette fortsetter den dag i dag. Å snakke om en ‘konflikt’ i en slik sammenheng blir misvisende fordi det skaper inntrykk av jevnbyrdighet. Det er riktig at palestinere, og ikke israelere, har gjennomført selvmordsaksjoner og andre terrorangrep. Men det er ikke palestinere som har fordrevet israelere fra gård og grunn i over seksti år, og som daglig utsetter sine naboer for ydmykelser og overgrep.

            Israels marginalisering av palestinerne begynte med opprettelsen av den israelske staten i 1948, da rundt 80 prosent av landets arabiske befolkning ble fordrevet fra sine hjem. De fleste av disse familiene lever nå som flyktninger på Vestbredden. Årlig minnes de Nakba, ‘katastrofen’, og noen går med nøkler rundt halsen for å synliggjøre at de krever retten til å vende tilbake til sine hjem.

            Senere har Israel vunnet kriger, slått ned opprør, blitt rammet av og forsvart seg mot terrorangrep. Landets svar på krav fra palestinerne og det internasjonale samfunn har i senere år ikke bestått i å lete etter løsninger alle parter kan akseptere, men å styrke kontrollen over palestinernes bevegelser og deres territorium. Det er på dette området at likhetene med apartheid er mest slående.

            Jerusalem er omgitt av Vestbredden på tre sider. Øst-Jerusalem er en del av Palestina, men befinner seg på israelsk side av barrieren som skiller Vestbredden fra Israel. (Noen kaller den et sikkerhetsgjerde, mens den for andre er en apartheidmur.) Palestinere fra Vestbredden som vil til Jerusalem eller omvendt, må søke om tillatelse på forhånd. Det kan ta lang tid å få den, om den overhodet blir innfridd.

            Deler av muren er bygget et stykke inne på Vestbredden, noe som både isolerer enkelte palestinske landsbyer fra resten av det okkuperte området og øker Israels de facto landområde. Palestinske barn som bor i landsbyer på israelsk side av muren får ikke gå på skole i Jerusalem, og må passere sikkerhetssperringer hver dag på vei til og fra skolen. Av og til blir de holdt inne i sperringen (som er utformet som et bur) en times tid. Andre ganger slipper de ut etter to minutter. Det hender at israelske soldater setter på musikk og får palestinske jenter på vei hjem fra skolen til å danse for seg. Nylig var det en mann som døde av hjerteinfarkt mens han ble holdt igjen i buret, sammen med mange andre palestinere, som sild i tønne, i stekende varme, uten forklaring.

            Det har vært skrevet mye om jødiske bosettinger på Vestbredden. Jeg var tidligere blitt fortalt at disse var ulovlige, at den israelske staten offisielt ikke støttet dem, og at beboerne stort sett var ortodokse jøder som av religiøse årsaker insisterte på retten til å bo i sitt mytiske Samaria. Dette viste seg ikke å stemme.

            Den første bosettingen jeg så på mitt besøk til de okkuperte områdene, var på størrelse med en by, med massive boligblokker og en velutviklet infrastruktur. Blant annet har bosetterne en langt bedre vannforsyning enn palestinerne rundt, grønne plener og svømmebassenger. Boligene er rimelige, og maten i butikkene inne i bosettingen er subsidiert. Det anslås at 650 000 israelere nå bor i bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, som ifølge internasjonal rett er ulovlige, men som den israelske staten anerkjenner og støtter økonomisk og institusjonelt. I tillegg finnes det bosettinger som ikke får statlig støtte, og som også Israel anser som ulovlige.

            Vestbredden fungerer omtrent på samme måte som en bantustan (hjemland for svarte afrikanere) i apartheids siste fase. Økonomien er i praksis kontrollert av ‘moderlandet’. Israel kan når som helst holde igjen skatteinntekter til palestinerne om de ønsker det, de kan uten forvarsel stenge grensen slik at palestinere som arbeider i Israel ikke kommer seg på jobb, og det israelske byråkratiet er på sitt minst effektive når en palestiner søker om f.eks. byggetillatelse.

            På enkelte områder er Vestbredden mindre selvstendig enn en bantustan. Landet blir gradvis splittet opp av de jødiske bosettingene. Da muren ble bygget, var det mange som mistet hele eller deler av sin eiendom, uten å få reell erstatning. De hvite i Sør-Afrika forsøkte aldri å spise seg inn i de svarte hjemlandene.

            Israel har også bygget førsteklasses veier der fargen på bilskiltet avgjør hvem som har rett til å bruke dem. En av hovedveiene fra Jerusalem til Tel Aviv går gjennom Vestbredden, men du ser ingen biler med grønne skilt der (altså palestinske kjøretøy). Offisielt skyldes dette sikkerhetsmessige hensyn. Også på dette området skårer Israel dårligere enn Sør-Afrika i apartheid-tiden. Det fantes ikke veier i de svarte hjemlandene som ikke var tilgjengelige for svarte afrikanere.

            Det er lett å se at barrieren, bosettingene, soldatene, sikkerhetspostene og de eksklusive veiene verken er en oppskrift på forsoning og kompromiss eller en medisin mot terrorisme og selvmordsangrep. Tvert imot er det åpenbart at den israelske staten aktivt bidrar til stadig mer hat, desperasjon og uforsonlighet på palestinsk side.

            Nå skal det tilføyes at det israelske samfunnet har sin egen interne kompleksitet, som ofte blir oversett av omgivelsene. For det første er rundt 20% av befolkningen i selve Israel arabere, for en stor del i Galilea, som slapp unna nakbaen i 1948. For det andre er den jødiske befolkningen sammensatt. Elitene består for en stor del av ashkenazi-jøder med bakgrunn fra Europa, mens mizrahim med bakgrunn fra Midtøsten og Nord-Afrika er dårlig representert i ledende stillinger overalt. For det tredje har nyere jødisk innvandring, særlig fra Russland etter 1990, endret befolkningssammensetningen. Generelt står de russiske jødene til høyre politisk og støtter opp om den harde linjen overfor palestinerne. En av mine kolleger kommenterte at med den nåværende demografien i Israel, vil Arbeiderpartiet eller andre moderate krefter aldri kunne komme tilbake til makten.

            Ville jeg ha takket ja til invitasjonen nå? Utvilsomt. Verken Guantánamo eller krigene i Afghanistan og Irak tørket ut strømmen av akademiske besøk til USA, og det finnes ingen akademisk boikott av det brutale og udemokratiske Kina. Likevel er Israel spesielt opprørende, kanskje fordi kontrastene er så store: Det er ytringsfrihet og religionsfrihet, utvalget i butikkene er upåklagelig, og levestandarden er høy. Men for å kunne nyte den eksepsjonelt rike kulturhistorien, de fargerike markedene og den utsøkte maten fullt ut, er det nødvendig å glemme landets mørke side. Det kan nok la seg gjøre, men bare hvis man holder seg innenfor barrieren. Bare da er det mulig å minnes holocaust, men å glemme nakba.

 

 

Tomme kulisser

 

kongo

Morgenbladet 25. mai.

 

Ubehaget forbundet med Kongolandsbyen 2014 skyldes usikkerhet og uenighet om hva den sier om dagens norske identitet og selvforståelse. I mange lands utdannede middelklasser, fra Australia til Tyskland, regnes nasjonal selvkritikk med til allmenndannelsen, mens nordmenn som sier noe negativt om Norge, blir møtt med anklager om at de ‘skiter i eget reir’ og driver med ‘selvpisking’. Der litteraturen om slaveriet i USA og imperialismen i Storbritannia teller tusenvis av bind, måtte det i norsk sammenheng en danske (Thorkild Hansen) til for å skrive systematisk om nordmenns bidrag til slavehandelen. Det statlige norske godhetsregimet og den offisielle selvforståelsen som verdensmester i menneskerettigheter (iallfall på bortebane) er kort sagt vanskelig å forene med en historie som har vist seg å være ekskluderende overfor minoriteter og nedlatende overfor andre kulturer.

            Spørsmålet er imidlertid ikke om hvorvidt rasismen var utbredt i Norge for hundre år siden, men i hvilken grad minnene fra 1914 har noe vesentlig å fortelle dagens mennesker. Er den nye Kongolandsbyen, som enkelte kritikere har ment, en irrelevant påminnelse om en mentalitet som forlengst er forlatt? Eller er situasjonen snarere av typen plus ça change, gammel vin på nye flasker, kontinuitet i holdninger til tross for et stadig mer politisk korrekt språk? Det er denne typen spørsmål kunstnerne har ment å stille.

            I en viss forstand har debatten pågått i en del år allerede. I Hvite løgner (1992) presenterer Olav Christensen og Anne Eriksen norske bilder av fremmede folk i historisk perspektiv. Det var lenge kontinuitet. I en lærebok for skolen utgitt etter krigen står det eksempelvis om ‘barbeinte svartinger med blank flosshatt, stiv snipp og moderne vinterfrakk’ at de ‘ligner helst tilspjåkete apekatter på sirkus’. Boken vier et helt kapittel til ‘negerlandsbyen’ i Frognerparken, og tar også opp Doktor Dyregod, lille svarte Sambo og andre barnslige, søte afrikanere som bidro til å forme nordmenns holdninger til fremmede folkeslag for en generasjon eller to siden. Senere, konkluderer forfatterne, har holdningene endret seg. (Men hvor mye?)

            Senere har Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen, i trilogien Å se verden fra et annet sted (2004), Mistenkelige utlendinger (2007) og Verden skapes hjemmefra (2011), systematisk undersøkt utviklingen av pressens håndtering av fremmede folkeslag. Deres konklusjon er at journalistene er blitt flinkere til å snakke med folk, og at enkle stereotypier av uvaskede barbarer er blitt sjeldne i pressen de siste tiårene, selv om fiendebildene av islam og muslimer er blitt grovere enn før.

            Endelig vil jeg nevne Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (2002), en bok om betydningen av rasisme og ekskludering i norsk identitet. Den fikk blandet mottagelse både i pressen og i akademia, og Gullestad ble blant annet beskyldt for å overdrive omfanget av rasisme i Norge.

            Det er denne typen debatt utstillingen Kongolandsbyen 2014 melder seg inn i, som et fysisk uttrykk for rasistisk ideologi og praksis, og som i hovedsak blir diskutert i ideologikritiske, akademiske miljøer. Og dersom dagens nordmenn påberoper seg et identitetsfellesskap med Eidsvollmennene, må de i anstendighetens navn også identifisere seg med de 1,4 millionene som besøkte kongolandsbyen hundre år senere.

            Den opprinnelige landsbyen var ikke befolket av kongolesere, men senegalesere (som derfor måtte ha en provisorisk moské på området), og den ble omtalt av samtidens journalister med skrekkblandet fascinasjon og saftige, tidstypiske karakteristikker. Men den var ikke unik og sier ingen ting spesifikt om norskhet. Utstillinger av ‘ville folk’ var vanlige i hele Vest-Europa, og så sent som i mellomkrigstiden var det mulig, mot en billig penge, å få bivåne ekte samer langt nede i Tyskland. Dessuten var Kongolandsbyen bare én av mange attraksjoner på Jubileumsutstillingen i 1914 (skildret i Espen Ytrebergs nye bok En forsvunnet by).

            Kongolandsbyen 2014 er ubebodd, selv om kunstnerne Fadlabi og Kuzner opprinnelig håpet å få afrikanere til å bo der. I stedet fremstår den som en spøkelsesby, og er vel ment som et speilkabinett, en Denkmal over en utilslørt rasistisk tid og en arena for selvransakelse. Dessverre fungerer den ikke særlig godt. Hyttene med stråtak er tomme og vanskelige å lese. Faksimiler og sitater fra datidens pressedekning (‘urkraft og pirrende sanselighet’, ‘grisete, tiggende danselabaner’ osv.) kunne ha minnet de besøkende om at aggressiv rasisme var mainstream for få generasjoner siden; og så kunne man eventuelt ha supplert dem med noen faksimiler og sitater fra nåtidige utfall og generaliseringer om f.eks. sigøynere, somaliere, muslimer og innvandringen som ‘truer norsk kultur’, dersom målet var å vise at det har vært kontinuitet.

             Fadlabi og Kuzner har rett i at rasisme og ekskludering har vært lite populære temaer i norsk historieskrivning. Den vedvarende strømmen av bøker om norsk motstand mot okkupasjonen – et konstituerende symbol for moderne norsk identitet – tar sjelden opp kampen mot nazistenes rasistiske og antisemittiske ideologi, noe som uvegerlig etterlater et inntrykk av at kampen for menneskeverd og minoritetsrettigheter ikke stod videre sentralt i motstandsbevegelsen. (Kjetil Wiedswang beskrev en gang Max Manus' ideologiske ståsted som ‘et sted mellom Margaret Thatcher og Djengis Khan’.) Og når journalister og politikere påstår at Norge er ‘verdens beste land’, med eller uten støtte fra UNDPs levekårsindeks, eller at det er ‘typisk norsk å være god’, melder spørsmålet seg uvegerlig om hva det da er som indirekte blir sagt om de som ikke er norske. Svaret blir hengende i luften, og arven etter Kongolandsbyen 1914 er ennå ikke ferdig gransket og fordøyd. Årets kongolandsby er ment som et bidrag til denne selvrefleksjonen, men uten innbyggere eller tekster gir den dessverre lite å tygge på.