Engaging with the world
Eriksens nettsted

  • facebook
  • wordpress
  • yu
  • Academia
  • UKflag

En overopphetet klode

Thomas Hylland Eriksen

 

Disse fire artiklene ble trykt i Information og Morgenbladet mellom desember 2013 og april 2014 (takk til Nikolai Thyssen og Gudmund Skjeldal). De springer ut av Overheating-prosjektet og mitt feltarbeid i Gladstone, Queensland. Mer kommer.


 

1. En overopphetet klode

2. Kull er modernitet

3. Turismens tipping point

4. Urban forstoppelse

 

 

 

En overopphetet klode

   

De siste årene har moderniteten satt inn et ekstra gir, og endringene skjer raskere enn noen gang, så fort at vi har mistet tråden i historien om hvem vi er og hvor vi kommer fra.

 

28. november 2008 fylte antropologen Claude Lévi-Strauss 100 år. Han hadde forlengst sluttet å skrive – faktisk var det nesten seksti år siden utgivelsen av boken mange stadig regnet som hans viktigste, Les structures élémentaires de la parenté (Slektskapets elementære strukturer, 1949) – men han hadde ennå ikke sluttet å tenke.

            På hundreårsdagen fikk Lévi-Strauss besøk av president Nicolas Sarkozy, ettersom Frankrike er et land der politikere fremdeles kan øke sin symbolske kapital ved å omgås med intellektuelle. Under den korte visitten bemerket Lévi-Strauss at han knapt betraktet seg blant de levende lenger. Med dette viste han neppe bare til sin langt fremskredne alder og svekkede evner, men også til det faktum at den verden han hadde viet sitt liv til å studere, var praktisk talt borte.  Lévi-Strauss' forfatterskap hadde alltid dreid seg om å forstå hva det innebar å være et menneske, og for å oppnå et troverdig svar, måtte mennesket studeres under så varierende omstendigheter som mulig. Han hentet nesten alltid sitt materiale fra små, skriftløse folkeslag, altså kulturer som er langt mer representative for vår kulturhistorie enn moderne samfunn. Gjennom hele sitt liv – han var kulturpessimist allerede på 1930-tallet – var Lévi-Strauss vitne til at den verden han satte pris på forsvant i stigende tempo, altså en verden av dyptgripende kulturforskjeller.

            I den korte samtalen med Sarkozy bemerket Lévi-Strauss at verden nå var for full. Le monde est trop plein. Med dette må han ha ment at den var overfylt av mennesker, deres prosjekter og produktene av deres aktiviteter. Kloden var kort sagt overopphetet. I hans fødselsår hadde planeten totalt 1,7 milliarder innbyggere; verdens befolkning består nå av syv milliarder sjeler, og andelen med mobiltelefon og tilgang til internett øker for hver måned. Uansett hvilken målemetode du benytter for å undersøke forbindelsene i verden, er den eneste mulige konklusjon at flere mennesker er mer forbundet med hverandre enn noen gang tidligere i historien. Det er flere av oss, og hver av oss har dessuten flere forbindelser til omverdenen enn våre foreldre, besteforeldre og fjernere stamfedre kunne drømme om, gjennom forretningsreiser, trådløs kommunikasjon, migrasjon, handel, transnasjonalt politisk engasjement, turisme, utviklingsbistand, utvekslingsprogrammer, investeringer og så videre.

             

Veksten er eksponensiell på en lang rekke områder, og det som vokser raskest, er ikke verdens befolkning. Andelen mennesker med tilgang til Internett har selvfølgelig steget lynraskt siden 1990, ettersom nesten ingen hadde internett den gangen. Men veksten har skutt fart de siste årene: Så sent som i 2006 regnet man med at bare mellom én og to prosent av afrikanerne (minus sørafrikanerne) hadde tilgang til internett. Høsten 2013 anslås andelen til 15 prosent. Da jeg begynte å skrive om flerkulturalitet, rundt 1990, var det 200 000 innvandrere i Norge. Høsten 2013 er tallet rundt 650 000 (når barn av to innvandrere også regnes med), og kurven for de siste årene peker bratt oppover. I samme periode har byer som Nouakchott i Mauretania og Mogadishu i Somalia, vokst fra et par hundre tusen til et par millioner innbyggere – en tidobling på rundt 25 år.

            Eller la oss ta turisme som indikator: Allerede på 1970-tallet snakket kultiverte nordeuropeere nedlatende om at deler av den spanske kysten var blitt "ødelagt av masseturisme". Men i 1975, året da demokratiet ble innført, hadde Spania knapt 15 millioner turister i året. I 2013 kan det bli 60 millioner. Det dreier seg altså om en firedobling på knapt førti år.  På verdensbasis regner Verdens Turismeorganisasjon med én milliard registrerte feriereiser i år.

            Nettsteder, internasjonale organisasjoner (og internasjonale konferanser og workshops), mobiltelefoner og tv-apparater, privatbiler og tekstmeldinger: Vekstkurvene peker bratt oppover på alle disse – og mange andre – områder. For ti år siden fantes ikke Facebook; denne høsten passerer plattformen 1,1 milliarder brukerkontoer.

            Det er ikke slik at all endring akselerer, eller at alt som øker får like store konsekvenser. Selv om veksten i turismen er slående, har den vært langsommere enn veksten i antall tekstmeldinger. Men selv om fenomener som tekstmeldinger og turisme, Facebook og kabel-tv har transformert moderne liv på måter vi bare delvis forstår, er det to endringer som er særlig konsekvensrike for klodens og menneskehetens fremtid: Befolkningsveksten og veksten i energiforbruk.

            Ettersom vi nå er syv ganger så mange som vi var ved slutten av Napoleonskrigene, skal ingen bli forbløffet over at vi bruker mer energi i dag. Men faktum er jo at energiforbruket i verden har steget mye fortere enn antall innbyggere. I 1820 brukte hvert individ gjennomsnittlig 20 gigajoules i året. Snaut to århundrer senere er vi oppe i 80, stort sett takket være teknologien som gjorde det mulig å utnytte fossilt brennstoff. Forbruket er alt annet enn jevnt fordelt, og de av oss som lever i rike land, har tilgang til så mye maskinkraft at det tilsvarer at hver av oss skulle hatt 25 slaver.

            Denne firedoblingen er i realiteten en 28-dobling, ettersom det er syv ganger så mange av oss i dag. Bivirkningene er godt kjent. De synlige og direkte erfarte er forurensning og miljøødeleggelser. De som både er vanskeligere å observere og mer konsekvensrike, er langsiktige klimaendringer.

            Hvis befolkningen ikke hadde begynt å vokse eksponensielt i det 19. århundret, kunne vi nok ha sluppet unna de mest alvorlige bivirkningene av den fossile revolusjonen.     Tenkeren og vitenskapsmannen James Lovelock skriver et sted at dersom befolkningen i dag bare hadde vært på rundt én milliard, kunne vi ha gjort det som falt oss inn, uten at planeten hadde fått pustevanskeligheter av den grunn. Tilsvarende går det an å tenke seg, selv om scenariet er urealistisk, at befolkningen ble syvdoblet uten den fossile revolusjonen. I så fall ville klimakrisen også ha vært unngått (men i stedet ville det store flertall av menneskeheten ha levd i en tilstand av konstant og ulidelig fattigdom). I stedet lever vi i en verden der moderniteten har satt inn et ekstra gir, der det er full fart fremover på praktisk talt alle områder.

 

Vi mangler en overbevisende fortelling om denne verdenen, som gjerne kalles det globale informasjonssamfunnet. Det går ganske enkelt for fort – det har vært anslått at vi opplever 17 ganger så mye i løpet av livet som våre tippoldeforeldre, men uten et forbedret apparat for å fordøye og forstå opplevelsene. Vi har tydelige, pedagogiske historier om overgangen fra jeger- og sankersamfunnet til jordbrukssamfunnet og om den industrielle revolusjon. Så sent som på 1970-tallet fantes en robust og troverdig fortelling, iallfall i vår del av verden, om hvordan vi var blitt dem vi var. Den historien handlet om opplysning og oppfinnelser, utvikling, fremskritt og velferd. Så skjedde det i løpet av få år ting som gjorde både nåtid og fremtid mer usikker.

            Hvis det er behov for en datering av overgangen til den nye tid, foreslår jeg 1991. For det første var 1991 året da den kalde krigen endelig ble avblåst. Toblokksystemet som hadde definert etterkrigstiden, var plutselig borte. Den ideologiske konflikten mellom kapitalisme og sosialisme så ut til å ha blitt avløst av den triumferende lyden fra én klappende hand. Hele verdens fremtid så ut til å være en versjon av den nå globaliserte nyliberalismen, altså en hissig og deregulerende variant av kapitalismen med lite sans for statlige inngrep og kollektive løsninger. Imidlertid viste det seg raskt at nyliberalismen ikke leverte varene. Sosial ulikhet vokste, og landene i sør utviklet seg slett ikke langs de linjer man hadde antok, altså på omtrent samme måte som landene i nord. Fattigdommen i Afrika ble ikke borte, og på 1980-tallet sank levestandarden på mesteparten av kontinentet. Andre steder blomstret politisert religion og annen identitetspolitikk opp, stikk i strid med spådommer om at utdannelse og modernitet ville svekke slike, ofte splittende og reaksjonære former for politisk identitet. Krigen i Jugoslavia og folkemordet i Rwanda var påminnelser om at identitet basert på forestillinger om slektskap og avstamning ikke hørte fortiden til, men kunne få grusomme former i en moderne kontekst.

            Omtrent samtidig begynte mobiltelefoner og internett å bli utbredt i vår del av verden. Fleksibiliteten var stor: Snart kunne du jobbe hvor som helst og når som helst, men begge disse teknologiene bidro også til fragmentering. Livet begynte å stå stille i rasende fart. Blikket var nå stivt festet på et punkt ca. ett minutt inn i fremtiden. Det var dårlige nyheter for de lange linjer og utviklingens tid.

            En lignende fleksibilitet har rammet arbeidsmarkedene og næringslivet, og det er ikke den gode fleksibiliteten som gir alternative handlingsrom, men den dårlige fleksibiliteten som skaper usikkerhet og utrygghet. Firmaer som tidligere skilte mellom kortsiktig og langsiktig planlegging, har sluttet å gjøre det, ettersom alt nå er kortsiktig – ingen vet hvordan verden ser ut om fem eller ti år uansett. For arbeidstagere verden over er den mest merkbare forandringen en fundamental usikkerhet. For noen år siden ble begrepet prekariatet innført i samfunnsfagene, ganske enkelt fordi det var behov for det. Prekariatet er de millioner av arbeidstagere som lever kortsiktig og midlertidig, som ikke aner om de har jobb til neste år. Du finner dem like lett i den norske bygningsbransjen eller ved danske universiteter som på et filippinsk skipsverft. For millioner av mennesker er den nye friheten bare et annet ord for utrygghet.

 

Det var på 1990-tallet at moderniteten satte inn et ekstra gir, og akselerasjonen har fortsatt i galopperende tempo etter århundreskiftet. At Kina skulle få en ledende rolle i verdensøkonomien har vært spådd i lang tid, men det er først i våre dager at det er i ferd med å skje. De såkalte "sosiale mediene", altså internettet som primært er basert på kommunikasjon og ikke på informasjon, er oppstått i løpet av de siste ti årene. Både Julian Assange og Edward Snowden er barn av en teknologi som ikke fantes i år 2000.

            Indikatorene fortsetter å peke oppover. Det meste ser ut til å forandre seg lynraskt, og det er vanskelig å henge med og skape en sammenhengende historie med årsak og virkning, utvikling og indre logikk, av det som skjer. I mellomkrigstiden lanserte sosiologen William Ogburn begrepet om "kulturelt etterslep" (cultural lag). Det viste til at kulturen "blir hengende etter" når det foregår raske endringer ute i samfunnet. Kanskje prøver vi fremdeles fortvilet å bruke forklaringsmodeller fra det tidlige 20. århundret til å forstå det tidlige 21. århundret. Verden forandrer seg lynraskt, men ingen er i stand til å fortelle hvor den er på vei. Det er en oppskrift på usikkerhet, og i en slik tid blir det økt etterspørsel etter enkle svar på kompliserte spørsmål. Fundamentalister av alle slag – fra enkle biologister til religiøse fanatikere – får et stort og takknemlig publikum i en slik tid. Når det er bevegelse på alle kanter, blir behovet for stabilitet merkbart.

 

Verden etter 1991 er en overopphetet verden, fremfor alt preget av friksjon og spenninger. Nettverkene som forbinder oss er tettere, raskere og mer konsekvensrike enn i noen tidligere tid. Den transnasjonale islamistbevegelsen, den grønne bevegelsen og systemkritikere som ATTAC og Occupy er alle forsøk på å vise at en annen verden er mulig, samtidig som de minner oss om at akselerert endring er en realitet og at globaliseringen ikke er et teselskap. Hastighet krever plass, og trafikken begynner å tette seg til på de globale motorveiene. Det er heller ikke alltid enighet om trafikkreglene.

            Hastighet skaper varme; i fysikken er de to synonymer. Når vi snakker om at en person er utbrent, er metaforen følgelig treffende: Han eller hun har gjort for mye for fort. Men varmemetaforen brukes også på andre områder. Når aksjemarkedet krasjer, snakker finansfolk om "nedsmeltning" (meltdown), og når prisutviklingen er for rask, snakker de om behovet for å "kjøle ned økonomien". Opptøyer og voldelige demonstrasjoner knyttes gjerne til overopphetede følelser. Endelig er klimaendringene forbundet med overoppheting på to måter: Temperaturen i verden stiger, og årsaken er akselerert endring, særlig med hensyn til energiforbruk.

            Kanskje dette er forklaringen på at global oppvarming i løpet av kort tid er blitt en sentral fortelling om vår tid: Den passer inn i de andre hovedfortellingene vi har. Ved å rette søkelyset mot varme som utilsiktet bivirkning av moderniteten, passer fortellingene om global oppvarming som hånd i hanske med de andre fortellingene om vår tid. De fungerer som en naturvitenskapelig variant av historiene om etniske, religiøse og kulturelle friksjoner, den urbane befolkningseksplosjonen og en teknologiutvikling som er ute av kontroll. 

            I øyeblikket kan det virke som om den mest troverdige fortellingen om vår samtid handler om tapet av kontroll, fundamental usikkerhet og retningsløs, akselerert endring. Det er et usedvanlig dårlig utgangspunkt for en fremtidsvisjon, og kanskje det er derfor samtidens politikere konkurrerer om visjonsløshet.

            En alternativ fortelling, som både gir mening til samtiden og peker fremover, må løse overopphetingens fundamentale dilemma, nemlig motsetningen mellom vekst og bærekraft. Kloden må kjøles ned, både bokstavelig og billedlig. Først da kan vi fortelle historier om fremtiden som både er nødvendige, troverdige og optimistiske.

 

 

Kull er modernitet

Thomas Hylland Eriksen

 

Det har tatt oss levende vesener flere hundre millioner år å produsere dette komprimerte sollyset, og det har vært den moderne sivilisasjons drivkraft i to hundre år. Det lar seg ikke avskaffe uten videre.

 

På kartet kan nok Gladstone se forlokkende ut for en frossen nordboer. Byen ligger ved Steinbukkens vendekrets på Australias billedskjønne østkyst, med et deilig klima, en vakker skjærgård og Great Barrier Reef rett uti fjorden. Men reis dit, og du møter en industriby som er dynket i kull og gass. Havneområdet domineres av to enorme kullterminaler og store hauger av det svarte stoffet. Togskinnene frakter ikke glade turister, men svart høyoktankull fra det indre av Queensland. Selv solnedgangen er sponset av gruveindustrien, for den er umulig å nyte uten at blikket samtidig trekkes mot tre slanke, symmetriske søyler på høyre hånd. De er pipene til kraftverket, som naturligvis er kulldrevet, Queenslands største og byens stolthet.

            Trekk fingeren langs et rekkverk eller et utemøbel, og du ser at Gladstone er kull. Når vinden blåser, legger et fint støv seg over alt.

           

Det er en stolt modernitet med selvrespekt og dyktige informasjonskonsulenter du møter i Gladstone. Dessuten er kullet stort sett luktfritt i rike land som dette, ettersom den blir konvertert til elektrisitet. Slik var det ikke for noen år siden. Du merket lukten idet du gikk ut av U-Bahn i gamle Àst-Berlin. Luften var sur, stinkende, giftig. Det luktet totalitært, humørløst, skittent. Det var lukten av dårlig, østeuropeisk brunkull. Men den samme lukten, eller en som lignet, hadde inntil nylig preget mange byer i vest også, helt til de gikk over til elektrisitet som varmekilde, med London som en av de siste. Selv da 4000 mennesker døde av kullosforgiftning under smogkatastrofen i 1952, sluttet ikke londonerne å fyre med kull, verken privat eller i industrien. For hva skulle alternativet ha vært? I 1952? Røyken fra kullovnene var giftig og illeluktende, men den luktet også velstand og utvikling. Tro om de ikke tenker slik i kinesiske industriområder den dag i dag, der kullet fremdeles produserer røyk og smog?

            Hvordan produserte de så all elektrisiteten som så smått tok over for kullfyringen? Med kull, selvfølgelig, hva ellers? Kull og modernitet er to sider av samme sak; kull og akselerert endring er siamesiske tvillinger. Uten kull, ingen industri; uten kull, ingen eksponentiell befolkningsvekst, ingen dampskip, lokomotiver eller fabrikker. Uten kullet ville den engelske industrielle revolusjon ha vært avblåst etter ti år. Da ville det ikke ha vært flere trær igjen på De britiske øyer.

           

Det er ingen tilfeldighet at den eldste moderne industrien, med noen få unntak, oppstod i nærheten av store kullforekomster: Midlands, det sørlige Wales, Belgia og Nord-Frankrike, Ruhr-dalen, Pennsylvania. Snart begynte man å bruke litt av kullet til å produsere stål til jernbaneskinner og lokomotiver, litt til å fyre opp dampkjeler. Utover på 1800-tallet gjorde et nettverk av jernbaner og lasteskip det mulig for industrien å spres over et større område fordi kullet nå kunne fraktes billig og effektivt.

            Kull hadde vært brukt i flere tusen år. Det finnes i mange former av varierende kvalitet. Trekull er den enkleste, antrasitt den mest komplekse og komprimerte. Der hvor mineralkullet lå nær overflaten, hadde det vært brukt, men bare i liten skala, i jordbrukssamfunnet. Til smier brukte de trekull. Det var den enorme optimismen og positive energien som ble utløst av Opplysningstiden – plutselig var menneskets potensial grenseløst – som skapte teknologien som gjorde det mulig å grave stadig dypere etter kullet og anvende det til stadig nye formål. Gruveganger ble sikret med bjelker, dampdrevne pumper tømte dem for vann, rudimentære ventilasjonssystemer ble utviklet, og alt tidlig på 1800-tallet kunne flunkende nye fabrikker i Manchester nyttiggjøre seg kull som hadde befunnet seg flere hundre meter under overflaten.

            Nå var vi i gang for alvor med å transformere planeten, og det skulle gå fortere og fortere. Der religion hadde gitt mennesker håp og trøst i tusenvis av år, skulle fortellingen om fremskritt og utvikling nå ta over. Denne fortellingen er uløselig forbundet med økt energiforbruk. I The Science of Culture (1949) satte antropologen Leslie White denne sammenhengen på begrep, da han definerte graden av kulturell evolusjon som energimengden et samfunn var i stand til å hente ut fra sine omgivelser.

           

Det tok homo sapiens to hundre tusen år å nå den første milliarden. Men så kom kullet inn i den menneskelige verden. Siden har vi til overmål oppfylt Guds befaling: "Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden." (1. Mos. 1.28) Det tok bare hundre år å nå milliard nummer to, og de siste hundre årene har vi mer enn tredoblet oss. Men dersom det lyder ekstremt at befolkningen er blitt syvdoblet på to hundre år, må det fremstå som direkte obskønt at energiforbruket er økt med en faktor på 28 i samme periode. Kurven peker bratt oppover, og den viser foreløpig ingen tegn til å ville flate ut. Bare siden 1975 har vi fordoblet energiforbruket. Og det er en sammenheng mellom de to kurvene. Uten kullet ville verdens befolkning neppe ha ligget på over syv milliarder i dag. Alle de billige kinesiske varene som verden nå flommer over av, ville dessuten ikke ha vært laget.

            Kull er nemlig en fantastisk energikilde; det er kompakt, lett å laste og frakte, det er holdbart og fleksibelt, og det tåler både varme og kulde uten å bli forringet. Kullet øker produktiviteten mange ganger, både i industri og landbruk, det frigjør millioner av mennesker fra kroppsarbeid og gjør det mulig å fø på mange flere enn før.

            Kull er komprimert sollys. Det har tatt planeten 300 millioner år å bygge opp sitt reservoar av denne vidunderlige energikilden, av Sartre omtalt som andre levende veseners arv til menneskeheten –  og nå svir vi den av på noen generasjoner og destabiliserer samtidig klodens klima. Det kan ikke fortsette. Men som med andre former for narkomani, er det vanskelig å slutte.

            Enkelte tror kanskje at kullets tid er over, at det i det store og hele er blitt erstattet av andre former for fossilt brennstoff. Det er for så vidt riktig at olje og gass har noen åpenbare fortrinn, fremfor alt at produksjon og distribusjon ikke krever så stor arbeidsinnsats. Kullet graves opp av menn og fraktes på skinner, mens olje og gass utvinnes med pumper og fraktes i rør. Risikoen for streik blir mindre på den måten. Hadde Saudi-Arabia vært rikt på kull i stedet for olje, er det ikke sikkert at landet kunne fortsatt som verdens mest totalitære regime, drevet som familien Sauds private eiendom under USAs beskyttelse. Da ville hundretusener av arabiske proletarer og deres familier ha stilt krav. De ville oppdaget marxismen og dannet fagforeninger, slik gruvearbeidere har gjort andre steder. Som Timothy Mitchell skriver i Carbon Democracy, henger politisk makt ikke bare sammen med evnen til å produsere og distribuere energi, men også evnen til å stanse energiflyten. Derfor er kullgruver mer demokratiske enn oljeplattformer. I gruvesamfunn har folket muligheten til å gripe makten; i oljesamfunn, fra Nigeria til Turkmenistan, er makten konsentrert og sentralisert.

           

Den gamle venstresiden i Storbritannia trakk sist siste sukk under den langvarige gruvestreiken i 1984-5, da Arthur Scargill til slutt måtte gi tapt for Thatchers autoritære nyliberalisme. Streiken fremskyndet nedleggelsen av noen av de eldste kullgruvene i Yorkshire. Hadde det vært i dag, ville miljøbevegelsen kanskje ha jublet. Men ingen radikalere feiret den gangen. Tusenvis av jobber gikk tapt, og de er ikke kommet tilbake. Storbritannias epoke som verdensleder var definitivt over. Siden 1800 hadde energibruken i britisk industri økt med 50% hver tiår, utelukkende takket være kullgruvene. Nå var det slutt.

            Nedleggelsen av de engelske gruvene skyldtes ikke at kullet ble parkert som et avleggs, viktoriansk brennstoff. De var ganske enkelt ikke drivverdige lenger, sammenlignet med andre og nyere gruver i andre deler av verden. Bare de siste ti årene har verdens kullproduksjon økt med over 40%. Indonesia har bare såvidt fått opp dampen, men er allerede verdens største kulleksportør. Det er gode nyheter for transnasjonale gruveselskaper, men ikke for urfolkene i Vest-Papua.

 

Australia er tørt og avsides, men det har nok av kull. Mer enn tre fjerdedeler av strømmen produseres av kull, og fremdeles er det nok igjen til at landet inntil i fjor var verdens største eksportør. Og Gladstone – en westernby av pickuper og kullvogner, barer og drive-through bottleshops, kraner og kraftverk, karer i kjeledress og karer i slips – er et knutepunkt. I det sentrale Queensland fører alle skinner til Gladstone. Herfra skipes kullet videre til Japan, Kina og India. Så spør du kanskje en av de mange flinke informasjonsmedarbeiderne i havnen om det er så bra med alt dette kullet, og du får raskt svar. Kullet skaper verdier, arbeidsplasser og velstand. Og dessuten, tilføyer hun, hvilken rett har vi til å nekte kineserne og inderne sin industrialisering? Hun har lært leksen sin.

            Det bygges stadig nye anlegg for lagring og utskipning av kull fra Gladstone. To gigantiske terminaler er under konstruksjon. Ingen her tror at toppen er nådd. Et av byens store prosjekter de siste årene har vært mudring av havnebassenget, for å øke kapasiteten på skipsfarten ut og inn av byen. 21 millioner kubikkmeter slam er blitt fjernet og dumpet andre steder, ofte i faretruende nærhet av de sårbare økosystemene rundt Great Barrier Reef. For syv år siden var vannet fremdeles glassklart, og fiskere kunne daglig se delfiner nær land. Nå er det ingen som fisker i dette området lenger. Vannet er grumsete, sjøgresset dør, og fisken forsvinner, ifølge fiskere og miljøaktivister.

            Når miljøengasjerte mennesker advarer om klimaendringer og snakker om sine oldebarns menneskerettigheter, er det et uttrykk for langsiktig tenkning. Det er vanlig å tenke at kapitalismen tvert imot er nærsynt og korttenkt. Det er nok ofte riktig, men ikke når det gjelder verdensmarkedet for grunnleggende råvarer. Kullindustrien handler ikke om kortsiktig fortjeneste, men langvarig planlegging. Det siste året har kullprisene vært lave, men det hindrer ikke de store selskapene i å utvide sin virksomhet. Gruvene antas nemlig å være drivverdige i minst seksti år, i enkelte tilfeller i hundre år. På den tiden rekker prisene å ta seg opp igjen, og investeringene kan forsvares.

            Store investeringer gjør det vanskelig å skifte kurs, og i Australia er det så mye penger, infrastruktur og arbeidsplasser i og rundt gruvedriften at en overgang til et karbonnøytralt samfunn vil være som å løfte seg selv opp etter håret. Samtidig er det stadig flere australiere som uttrykker bekymring – bønder, turistoperatører, aktivister og lokalbefolkning – over at det skjer for mye for fort. Selv det internasjonale energibyrået (IEA) skriver i sine årsrapporter at det er på tide å tenke nytt og bærekraftig.

 

Det har dessuten ofte vært snakk om at toppen snart er nådd; at vi med den nåværende forbruksveksten vil slippe opp for fossilt brennstoff i løpet av noen tiår. Men det er stadig sjeldnere at dette argumentet blir brukt. Både nye funn og nye metoder har de siste årene snudd opp-ned på tidligere antagelser om hvor mye fossil energi planeten rommer. I Australia handler mye nå om The Galilee Basin lenger nord i Queensland, en gigantisk kullreserve som mektige australske konsern nå er i ferd med å åpne opp. Gruvemagnaten Clive Palmer har til og med sitt eget politiske parti, med to representanter i parlamentet i Queensland. En av verdens rikeste kvinner, gruvearvingen Gina Rinehart, er tungt inne og fnyser høylytt av miljøaktivistenes forsøk på å hoppe opp og bite henne i ankelen. Det lukter penger lang vei. Store penger. Den nyslåtte vinneren av Sofie-prisen, klimaaktivisten Bill McKibben, bemerket under et besøk i Australia nylig at dersom kullet i The Galilee ble gravd opp og utnyttet, kunne vi bare glemme alt snakk om globale klimamål. Det er snakk om et stort funn, og 10. desember ga miljøvernminister (!) Greg Hunt grønt lys for at kullhavnen Abbot Point øst for gruveområdene kunne fordoble kapasiteten. Det er dårlige nyheter for Great Barrier Reef, fiskerne i området og ikke minst klodens klima, men utmerket for gruveselskapene som legger planer i The Galilee.

            For å komme ut av det narkomane forholdet vi moderne mennesker har til kull og annet lagret sollys, er politiske beslutninger nødvendige. Det er fullt mulig – men det krever mot – å vedta en saltomortale. Det er nødvendig av hensyn til planetens fremtid, men det er ikke bare vanskelig fordi det enkleste alltid er business as usual, men også fordi hovedfortellingen om fremskritt og utvikling er så tett sammenvevet med kullet. Og  når jeg snakker med ingeniørene, sveiserne og havnearbeiderne i den skitne og ukarismatiske kullhavnen Gladstone, som er kommet til byen for å få noe å leve av og for å kunne forsørge familien, oppleves det som om klimaaktivistene i Sydney og Melbourne lever på en annen planet. De er mot kullet, og samtidig er de avhengige av det for å lade iPadene sine og få varmtvann i dusjen. 

Det finnes ingen enkel utvei. Veien til det bærekraftige samfunnet er ikke et teselskap.

 

 

Turismens tipping point

  Thomas Hylland Eriksen

   

I 2012 passerte antall internasjonale turistankomster for første gang én milliard. Det er en femdobling siden 1975. Nå er det i økende grad turismen som skaper lokalsamfunn og ikke omvendt.

 

Før du kom dit, hadde du lest om Bali, og du hadde noen forestillinger om hva du kunne vente deg. Fremfor alt så du for deg en uberørt strand og krystallklart hav, kanskje med en klynge kokospalmer eller et skyggefullt banyantre i bakgrunnen, variert, aromatisk mat, hypnotiserende gamelanmusikk, risterrasser, hindutempler og en eldgammel, uutgrunnelig kultur med mange lag. 

            På denne bakgrunn var ditt første møte med den berømte Kuta Beach et lite sjokk. Verken TripAdvisor, Lonely Planet eller antropologiske analyser av Bali hadde forberedt deg på det du ville møte. Reiseguidene hadde forklart at du måtte forhandle om prisen på strandstoler, og at du måtte være høflig, men bestemt når du viftet bort selgerne på Kuta. Men de hadde glemt å nevne at du måtte trippe over og rundt dynger av søppel for å komme ned til vannet. Når du endelig var fremme i strandkanten, måtte du så være forberedt på å forsere et belte på 20-30 meter med flytende avfall, stort sett plastemballasje, før du kunne legge på svøm. Der ute ville du for øvrig gjøre klokt i å holde munnen lukket og ikke svelge mer saltvann enn nødvendig. Avløpsvann og kloakk fra turistfabrikkene går nemlig for en stor del ut i havet uten å ta veien om et renseanlegg. På et sted som dette er offentlige fattigdommen nemlig like stor som den private rikdommen.

            Etter å ha badet ferdig, tar du kanskje turen over gaten for å få deg noe å drikke og kikke inn i butikkene. Kjølig, sval luft møter deg idet du går inn i det nye kjøpesenteret Beachwalk, hvor du nok kan spare noen dollar på internasjonale merkevarer dersom du er interessert, men hvor det ikke finnes én butikk hvor de selger en flaske vann eller en lokal avis. Du setter deg på den hyggelige kafeen Sardinia, rett ved siden av Starbucks, og bestiller. Det dufter calamari olive e pomodori, basilikum og hvitløk fra kjøkkenet. Stor er gleden over at ølet, når det kommer, viser seg å hete Bintang og ikke Heineken. Du er ute på et eksotisk eventyr, tross alt!

            Besøket på Kuta Beach fikk meg til å tenke på noe Thor Heyerdahl skrev en gang. Da han seilte over Stillehavet med Kon-Tiki i 1947, skrev han, kunne det gå mange dager uten at de så spor etter menneskelig aktivitet. 20 år senere, da han krysset Atlanterhavet med Ra, seilte de forbi flytende avfall hver eneste dag. På Balis vestkyst slipper du ikke unna det flytende søppelet, ikke engang når du dykker ute i havgapet.

            Da Bali ble etablert som eksotisk paradis i mellomkrigstiden, hadde øya omtrent én million innbyggere. Tallet er nå over fire millioner. Bare siden århundreskiftet har befolkningen vokst med en million. Når du er ute og kjører, for eksempel fra vestkysten opp til "kulturhovedstaden" Ubud, virker det som om samtlige fire millioner er ute og kjører bil eller motorsykkel samtidig. En times biltur kan vise seg å ta minst dobbelt så lang tid. Sydhavsparadiset har fått forstoppelse.

            Historien har gjentatt seg mange steder. Det blir sagt at balinesisk kultur og væremåte i forbløffende liten grad er blitt preget av turismen, selv om reisende allerede på 1930-tallet advarte om at den tradisjonelle kulturen var truet på grunn av de vestlige besøkende. Det kan være noe i det. Men sett i lys av utviklingen innen internasjonal turisme, er historien om det tapte sydhavsparadiset Bali verken unik eller uvanlig, og dessuten er det turistene som holder liv i både gamelanorkesterne og teatertradisjonene på øya.

            Av de mange vekstkurvene som peker oppover og som har gjort verden i det 21. århundre til en overopphetet planet, er turismen en av de mest iøynefallende. Verdens energiforbruk er doblet siden 1975, og befolkningsveksten ligger ikke langt etter. Men i samme periode er antall internasjonale feriereiser blitt femdoblet, fra 200 millioner til én milliard. Allerede på 1970-tallet snakket europeere om hvordan deres kultur og natur ble påvirket av masseturismen, og de ironiserte gjerne over de store flokkene av amerikanske og japanske turister med kamera som "gjorde Europa" på et par uker, som ble servert masseproduserte "tourist menus" av dårlig kvalitet og raste forbi Peterskirken på ti minutter fordi de måtte rekke bussen. Men dette var bare et preludium til det som skulle komme. I dag handler de viktigste rådene du kan få, før du reiser til Paris eller Roma, om hvordan du kan unngå køene. Kjøp billett på internett før du reiser, anbefaler de, eller still deg utenfor Colosseum ved hanegal. Alt annet er av sekundær betydning, men du slipper ikke unna folkemassene når du er vel inne heller. Da vi gikk i kø gjennom museene i Vatikanet for noen år siden, var det så trangt at det var vanskelig å få øye på veggene. Heldigvis befinner Michelangelos maleri seg, som kjent, i taket. Klaustrofobe anbefales å legge ferien et annet sted.

            Turisme finnes nå i utallige varianter, fra fottur i Andes til cruise i Karibien, fra luksusopphold i Dubai til apartheidturisme i Sør-Afrikas townships, fra femstjerners hotellopphold på hajj i Mekka til turer med Hurtigruta fra Bergen til Nordkapp. Enkelte har det som mål å delta i økologisk ansvarlig turisme (men de reiser likevel med fly til sine bærekraftige destinasjoner), noen vil øke sin kulturelle kapital ved å ta vinkurs og besøke museer, mens igjen andre helst vil ligge på en solseng med en paraplydrink. Noen vil drive med veldedighet når de er i et fattig land, og følgelig finnes en hel industri av barnehjem og hjelpeorganisasjoner i nærheten av turisthotellene, såvel ekte som falske, der rike turister kan få lettet samvittigheten. Noen turister ønsker seg til definerte steder, med en særegen historie og kultur, mens andre foretrekker ikke-steder, destinasjoner som er like generiske som flyplasser. For mange er forskjellen mellom original og kopi uinteressant. Mange av de som benytter seg av den kunstige skibakken i Dubai, slår etterpå fast at nå behøver de ikke å reise til Alpene. Andre jakter fremdeles på det som er annerledes, spesielt og autentisk. Men de må reise stadig lenger ut fra nærmeste internasjonale flyplass eller cruisehavn.

            Siden tusenårskiftet har turismen endret karakter. Moderniteten er forbundet med raske endringer; nå har den satt inn et ekstra gir, og endringene har akselerert. Alt går fortere og fortere i denne overopphetede verdenen som antropologen Claude Lévi-Strauss beskrev, kort tid før han døde i 2009, som "for full". Enkelte mener at fremtiden representeres av ikke-steder som Las Vegas og Dubai, to ørkenbyer uten noe annet formål enn å være gigantiske konsumreservater, henholdsvis skapt av mafiapenger og oljepenger. Et tredje eksempel kunne være Cancún på den meksikanske Riviera Maya, en resortby som ble klekket ut da Florida begynte å fylles opp: Amerikanerne trengte et varmt og deilig feriested som ikke lå lenger enn en fire-fem timers flyreise fra de største byene. De fant en ideell stripe med sandstrand og jungel på Yucatán-halvøya, og satte i gang. Før 1970 fantes ikke så mye som en fiskerlandsby i Canc“n; nå er den en ferieby med like mange innbyggere som Oslo, og det eneste som minner om Mexico er at narkokartellene har økonomiske interesser der og har gjennomført et par massakrer, foreløpig i liten skala.

            Faktum er imidlertid at turismen har mange fremtider, og ikke-stedene representer bare én av dem. Vel er det riktig at cruiseturismen har vokst spektakulært siden tusenårskiftet, til tross for nine-eleven og den globale finanskrisen: I 2000 reiste litt over 7 millioner mennesker på cruise, i 2013 var tallet 21 millioner. Antall cruisepassasjerer er altså tredoblet på litt over ti år.

            Det er også et tegn i tiden at verdens høyeste bygning, den 829,8 meter høye Burj Khalifa-skyskraperen i Dubai, ble innviet i 2010. Den ble bygget av underbetalte og overarbeidede sørasiater, og suitene og luksusleilighetene bebos av rike globetrottere fra mange land. Armani-hotellet, som fyller tolv av de nederste etasjene, er bemannet av en stab fra hele verden, men med knapt en eneste ansatt fra Emiratene.

            Men det finnes utallige nisjer i bransjen, de fleste av dem mindre iøynefallende enn Dubais hoteller, og praktisk talt alle vokser. Det er økende interesse for å komme inn i Bhutan, hvor myndighetene bevisst har begrenset turistkapasiteten; det arrangeres flere tokt til Antarktis enn noen gang før, afrikanske nasjonalparker har flere turister enn elefanter, og Venezia befinner seg stadig i kronisk krise på grunn av millionene som kommer til byen hvert år, og som presser prisene opp og lokalbefolkningen ut, for å oppleve en autentisk og unik flik av europeisk kulturhistorie.

            Demografisk sett er den største forandringen siden tusenårskiftet kinesernes inntog. I løpet av de siste årene har millioner av kinesere både fått råd og anledning til å reise utenlands, og mange har umiddelbart grepet de nye mulighetene. I 2011 brukte kineserne 72 milliarder dollar på ferie i utlandet, men i 2012 steg tallet til 102 milliarder dollar, og over natten var kineserne dermed blitt den største kundegruppen i internasjonal turisme. Om dette vil føre til en generell dreining i retning av casinoer snarere enn strandstoler er det for tidlig å si noe om, men de utallige høyskolene og universitetene rundt omkring som underviser mennesker som senere skal arbeide med turisme, må iallfall snarest legge inn en modul med mandarin for nybegynnere.

            Den mest konsekvensrike forandringen i internasjonal turisme siden tusenårskiftet er verken veksten eller differensieringen, men at turismen mange steder har passert et tipping point, der lokalsamfunn nå primært er til for turistenes del. Tidligere var det omvendt. Med unntak for kunstige steder som Dubai og Canc“n, kom turistene som gjester til et på forhånd eksisterende lokalsamfunn.

            Tendensen har vært der lenge i de eldste og mest besøkte turistdestinasjonene. Den masseproduserte steak frites du får på Champs-Élysses sammen med et glass vin de la maison er knapt representativ for mangfoldet i fransk cuisine, men er forlengst etablert som del av den parisiske kulturen. I Dubrovnik, som ikke bare drukner i turister, men også er vernet av UNESCO, snakker innbyggerne om følelsen av å være statister i et utendørsmuseum som aldri stenger. Venezia har lenge kjempet mot forurensningen og de materielle slitasjen fra strømmen av urinerende kropper og tråkkende føtter som kommer til byen hver dag. På Costa Blanca tok jeg nylig inn på et hotell der jeg fikk inn femten tv-kanaler, herunder tre skandinaviske, men ikke én av dem var spansk. Alt dette er velkjent. Men denne tendensen har nå tatt en ny omdreining, nå som det bare i løpet av en generasjon er blitt fem ganger så mange turister.

            Nylig snakket jeg med et ektepar som hadde flyttet fra industribyen Gladstone i Queensland til Sunshine Coast omtrent 300 kilometer lenger syd. De fortalte begeistret om overgangen fra en by der det ikke fantes et eneste brukbart tilbud for turister, til et område der det ikke fantes annet enn turisme. Sunshine Coast og Gold Coast, som henholdsvis ligger nord og syd for Brisbane, har til sammen én million innbyggere, og mottar årlig mange ganger så mange turister, stort sett australiere på ferie. Innbyggerne på disse stedene definerer seg selv også i økende grad som turister.  Jeg spurte ekteparet: "Men har det noen betydning for dere at det er så mange tilbud for turister på Sunshine Coast; dere er jo ikke turister?" Mannen svarte: "Nei, men der nede kan du ha en livsstil som om du var turist hele tiden."

            Når du spør karibiske eller afrikanske barn hva de vil gjøre når de blir voksne, hender det at de svarer "turist". Kanskje det er dit vi er på vei: Verdens middelklasser blir turister, mens de øvrige enten er ansatt som tjenerskap eller arbeider med å skape et inntrykk av at turistene befinner seg enten på et behagelig ikke-sted eller på et sted med karakter og særpreg.

            Det vil ikke skje overalt. I store deler av verden påtreffer man sjelden en turist, og slik vil det fortsette å være. Men i turismens utvidede kjerneområder, fra Thailands strender til Londons shoppinggater, fra Hawaii til Kruger-parken, er the tipping point nådd. Nå er det turismen som definerer stedene og ikke omvendt. Lokalbefolkningen må spille sin tildelte rolle godt for ikke å tape terreng til konkurrentene, og ikke minst må de snarest lære seg å kjøpslå på mandarin.

 

Urban forstoppelse

  Thomas Hylland Eriksen

 

Siden 2008 har over halve menneskeheten levd i byer. I 1800 var tallet to prosent. Urbaniseringen, i sør, er et av de tydeligste uttrykkene for overoppheting av planeten. Den er en type ukoordinert, akselerert endring med store bivirkninger.

 

I slutten av februar nådde Beijings berømte smog nye høyder, og korrespondenter med munnbind kunne betraktes på tv over hele verden mens de rapporterte fra krisen. Antall besøkende til Den forbudte by og Den kinesiske mur sank dramatisk, og myndighetene anbefalte folk å holde seg inne dersom de kunne, et råd det var vanskelig å følge for en bygningsarbeider eller et sykkelbud. "Smogen har likheter med en atomvinter," sa en kinesisk forsker, som tilføyde at den skadet landbruket fordi lyset ble for svakt for fotosyntesen.

            Verdens helseorganisasjon (WHO) advarer mot å puste i luft som inneholder mer enn 35 mikrogram PM 2,5-partikler pr. kubikkmeter. I Beijing lå nivået i dagevis godt over 500. ?rsaken til smogen var imidlertid ikke den raskt voksende privatbilismen, som riktignok fører til køer og eksos, men fabrikker og kullkraftverk i og rundt den voksende byen.

            Omtrent samtidig ble angrepet på et australsk asylmottak på øya Manus ved Ny-Guinea en hovedsak i australsk presse. Mange av de ubevæpnede asylsøkerne ble hardt skadet; én ble drept. Men som en australier bosatt på Ny-Guinea bemerker: Han ville knapt ha vært tryggere utenfor enn inni asylmottaket. Papua Ny-Guinea er et av verdens mest voldelige samfunn, og spesielt i hovedstaden Port Moresby er det eksepsjonelt farlig å være utlending. Byen er ikke stor (rundt 400 000 innbyggere), men den har vokst raskt, og mange av innbyggerne har lite å ta seg til. I forrige generasjon ville de ha drevet hagebruk i en landsby, under oppsyn av eldre slektninger. Nå blir de i stedet urbane raskols ("rascals"), banditter, i en by der arbeidsledigheten offisielt ligger på 60%, men i virkeligheten nok er høyere.

            I en overopphetet verden er det trangt om plassen. Denne verdenen er "trop plein" – for full – som antropologen Lévi-Strauss uttrykte det; for full av mennesker og deres prosjekter. Det oppstår friksjoner, knuffing og hesblesende konkurranse på steder som bare for noen tiår siden var langsomme og fredsommelige.

           

Sâo Paolo har vært et kosmopolitisk knutepunkt og en dynamisk storby i over hundre år, som Brasils viktigste eksporthavn for kaffe. I dag har byen over 20 millioner innbyggere, og stadig flere har bil; faktisk kommer det nesten tusen nye biler på veiene hver dag. På en fredagskveld i 2011 ble det målt totalt 500 kilometer trafikkork i Sâo Paolo, en by som er stolt av sin metro, men bare har 75 kilometer skinner. Mange paulistas tilbringer tiden i bilen med å se på tv eller film, barbere seg, snakke i telefon, sminke seg eller svare på epost, mens de betrakter støtfangeren til bilen foran. En advokat som bruker to-tre timer hver dag på å komme seg til og fra jobb, sier at han føler seg som en fange.

            Trafikkorken er et av de mest talende bildene på livet i den nye storbyen i sør. Den viser til en akselerert vekst som få hadde forutsett, som planleggere umulig kan klare å holde tritt med, og som skaper trengsel. I Bangladesh' hovedstad Dhaka, som har vokst fra noen hundre tusen til 18 millioner på en generasjon, er bare 7% av arealet satt av til veier, mens det vanlige for en storby er rundt 25%. I 1970 var det sikkert passe mye trafikk i Dhaka. Ikke slik i dag. Ofte lønner det seg å gå, men det er trengsel i veikanten også.

 

Selv om verdens befolkning er blitt syvdoblet og verdens energiforbruk har økt 28 ganger siden begynnelsen av den industrielle revolusjon, har urbaniseringen foregått enda raskere, og i likhet med mange andre tendenser i vår tid, er det som om den har satt inn et ekstra gir siden tidlig på 1990-tallet.

            For to hundre år siden bodde folk stort sett på landet, og de levde av å produsere mat. I store deler av verden, fra Melanesia til Afrika, fantes ikke engang byer slik vi kjenner dem. Skjønt, byen som sådan er selvfølgelig gammel og kulturhistorisk helt sentral. Enten vi ser på Luxor, Babylon, Aten eller aztekernes hovedstad Tenochitlan, eller for den saks skyld London, Amsterdam og Paris, var byen en kilde til økt sosial kompleksitet og kulturell kreativitet. I byen fantes en avansert arbeidsdeling. Byfolk var fritatt fra å produsere mat, så de var handelsfolk og skriftlærde, sekretærer og tjenerskap, tyver og prostituerte, politikere og byråkrater, etter hvert kapitalister og kommunister. Byene var dessuten kulturelle veikryss som tok opp i seg impulser utenfra og sendte sine egne ut i verden. De var kulturelle sentralbord og laboratorier for sosiale endringer. De kunne også være redningen for dem som ikke passet inn i bondesamfunnet. "Stadtluft macht frei" var ikke bare et luftig slagord i de tyske middelalderbyene, men hadde en materiell side ettersom føydale vasaller kunne unnslippe livegenskapen dersom de oppholdt seg i en by minst ett år og én dag. Disse byene var små, og de vokste langsomt. Den dag i dag har en by som T™bingen knapt 85 000 innbyggere.

 

Kanskje er det fremdeles slik at byluft kan gjøre fri, men da bør den nok være renere enn den i Beijing og tilby flere muligheter for livsopphold enn Port Moresbys atmosfære. Den urbane veksten som finner sted i dag er uoversiktelig og ukontrollerbar, voldsom og risikabel. Mesteparten av verdens befolkningsvekst finner sted i byene, for en stor del i såkalte uformelle bosetninger (slumområder). Og den foregår nesten utelukkende i sør.  Mens europeiske byer vokser med beskjedne 0,13 prosent i året, er tallet for Sørøst-Asia 3,4 prosent. Byene i sør vokser for tiden med rundt 1,2 millioner mennesker i uken.

            For hundre år siden levde en femtedel av verdens befolkning i byer. I 1960 var det rundt en tredjedel, så sent som i 1990 omtrent 40%. I 2008 erklærte FN at over halvparten av verdens befolkning var urban. Definisjonen av en by varierer riktignok. I Danmark blir enhver bebyggelse på over 200 mennesker klassifisert som urban; i USA går grensen ved 2500, mens japanerne setter den ved 30 000. Urbanitet handler imidlertid ikke så mye om antall som om sosial struktur, og det har det indiske statistikkbyrået forstått. Der er det et kriterium på urbanitet at over 75% av den mannlige befolkningen skal ha arbeid utenfor primærnæringene.

            Det vrimler av tall som viser hvor raskt byene i sør vokser. For to hundre år siden levde nesten ingen afrikanere i byer. Nå gjør rundt 450 millioner det, men i 2050 vil tallet trolig være 1,2 milliarder. I Asia vil antall byfolk øke fra 1,9 milliarder i dag til 3,3 milliarder i 2050.  I 1970 levde 39 millioner mennesker i såkalte megacities (byer på over ti millioner); i dag er tallet 360 millioner, og alt i 2025 vil det trolig være over 600 millioner. For hundre år siden var det under 20 byer som hadde over én million innbyggere. I øyeblikket anslås antallet til 450.

             Byen gir stadig muligheter for individualitet og personlige livsprosjekter som ikke finnes i tradisjonelle, rurale samfunn. Men de lider i økende grad av forstoppelse; de kan slik sett sammenlignes med et menneske som har spist for fort.  Et flertall av de 6,4 milliardene som vil leve i urbane områder i 2050 (i dag er tallet 3,5 milliarder), vil mangle tilgang til de fleste av ressursene som gjorde bylivet attraktivt tidligere. Det vokser frem gigantiske, sammenhengende slumområder i Brasil, India, Kina og Vest-Afrika som ikke engang har et etablert bysentrum å forholde seg til. De skal nok få vente lenge før kommunen bestemmer seg for å gi dem t-bane, bibliotek, arbeidskontor og svømmehall.

 

I det meste av Afrika var byene før annen verdenskrig små administrative sentere og knutepunkter. Nå er søvnige handelssentere blitt til millionbyer, veikryss har fått taxiholdeplasser og vaklevorne høyhus, markedsplasser er blitt til slumområder der ingen vet hvor mange som bor – og i de fleste tilfeller har urbaniseringen funnet sted uten at det er blitt bygget t-baner, bibliotek eller kommunale kontorer, uten at vannforsyningen og strømnettet er blitt oppgradert for å holde tritt med befolkningsveksten. Nouakchott, Mauretanias hovedstad, kan beskrives som en by på to millioner med en infrastruktur beregnet til femti tusen.

            Før 1958, da franskmennene etablerte sitt koloniale hovedkvarter i Nouakchott, fantes det en fiskerlandsby på et par hundre mennesker der. Tyve år senere bodde det rundt 150 000 i byen. Nå har den kanskje to millioner innbyggere. Det er ikke drømmen om rikdom og frihet som har lokket dem dit, men flukten fra en langvarig tørke. Mange fortsetter å leve som nomader i byen, i telt, men uten dyr og inntekt. Der den store og velstående middelklassen i Sâo Paolo tilbringer mye av dagen i bilkø, tilbringer fattige i Nouakchott mye av dagen i andre køer, for å få vann eller mat.

            I mange av byene i sør finnes et arbeidsmarked for de håpefulle som kommer dit fra rurale strøk hvor det er blitt vanskelig å klare seg. Dette arbeidsmarkedet er uformelt, uoffisielt og forutsetter stor smidighet og fleksibilitet hos arbeidstageren. Han eller hun skal helst ikke bry seg så mye om arbeidsmiljøloven heller. Et av de tydeligste eksemplene er kanskje fra bydelen Agbogbloshie i Accra, Ghana, i den vestlige utkanten av et nesten sammenhengende slumområde som strekker seg fra Benin City i Nigeria via Lagos, Togo og Benin til Accra, en strekning på 600 kilometer, som bebos av rundt femti millioner mennesker. (Opplysningene om Agbogbloshie har jeg fra Ronald Stade.)

            Agbogbloshie, lokalt kjent som Sodoma og Gomorra, var et ubebodd sumpområde nord for Accra sentrum til sent på 1990-tallet. Da ble området søppeldynge for elektronisk avfall fra nord og hjem for titusener av innflyttere fra det nordlige Ghana. De utdaterte datamaskinene, scannerne og printerne som plasseres der klassifiseres gjerne som "bistand", ettersom de rike landene har forbud mot dunping av elektronisk avfall i sør, men de er i praksis ubrukelige. Dermed får beboerne i Agbogbloshie noe å leve av, nemlig metaller som er plukket ut av de kasserte datamaskinene. Arbeidet er ekstremt helsefarlig, men gjør det mulig for en flittig gutt å tjene så mye som 30-40 kroner om dagen.

            I likhet med bilkøene i Sâo Paolo, gir det økonomiske systemet i Sodoma og Gomorra et godt bilde av den eksplosive veksten i urbanisering i sør. Et typisk liv i Agbogbloshie er trangt, kort og illeluktende – bydelen har ikke vann og avløp – og har sitt økonomiske fundament i søppel fra nord. En stor del av verdens urbane befolkningsvekst finner nå sted i områder som ligner mer på Agbogblosdie enn på Furuset, i uformelle, midlertidige bebyggelser der lukten av kloakk og forråtnelse aldri opphører, og hvor livet er risikabelt og kort.

 

Bare på noen tiår er relasjonen mellom by og land i verden snudd på hodet. Gjennom hele vår historie var byene enten fraværende eller unntak; menneskeheten bodde stort sett spredt i små samfunn der livet gikk sin vante gang år etter år, generasjon etter generasjon. Nå er det omvendt. Livet på landet er i ferd med å bli et unntak. Og dersom de som reiser til byen gjør det for å søke lykken og nyte godt av bylivets mange tilbud, oppdager de raskt medaljens bakside. Blant byene som vokser raskest i verden er Kabul, Lagos, Chittagong og Bamako. Det må være grunn til å tvile på om de nye bydelene generelt vil være regulert med vann og avløp, bredbånd og et rimelig antall idrettsplasser, helsestasjoner og barneskoler.

            Folk vil klare seg, på et vis, også i de ukoordinerte, nye megabyene. Men stadig flere vil ha sårbare liv på måter som får trafikken i Sâo Paolo til å fortone seg som et luksusproblem for de privilegerte. De økonomiske nisjene for å overleve blir færre og trangere. Mat og vann må fraktes stadig lenger. Forurensning tærer både på livskvaliteten og levealderen. Myndighetene har i mange tilfeller enten resignert eller frasagt seg ansvaret for hordene som uten invitasjon slår seg ned innenfor bymurene. Når det blir trangt om plassen, taper vi fleksibilitet, og kanskje nettopp redusert fleksibilitet er den viktigste effekten av overoppheting. Ironien ligger i at bylivet skulle tilby nettopp økt fleksibilitet, flere valgmuligheter. Slik oppleves det ikke bestandig for dem som kjemper for tilværelsen i Port Moresbys utkanter eller på søppeldynga i Agbonbloshie.