Bøker på norsk av Thomas Hylland Eriksen

En intellektuell biografi

Universitetsforlaget, 2013

En intellektuell biografi (UniversitetsforlagetI studietiden hadde mange av oss et ambivalent forhold til Fredrik Barth (f. 1928). Han var uten tvil en av verdens fremste antropologer, og vi leste bøker og artikler av ham. Dessuten var han ‘en av oss’ – han var norsk. Samtidig var han fjern: Selv om han var professor på Etnografisk museum i Oslo, underviste han knapt på Institutt for sosialantropologi. I tillegg ble Barth forbundet med en type nyttetenkning (transaksjonalisme) som mange av oss var kritiske til.

Senere er det blitt stadig mer tydelig, både for meg og andre, at Barths tekster er blant de dristigste, mest originale og mest varige bidragene fra det 20. århundrets antropologi. Så da jeg fikk muligheten til å skrive hans biografi, gjorde jeg prosjektet til et påskudd både til å bli bedre kjent med mannen og til å oppdage nye sider ved hans forfatterskap, som spenner over seksti år. Her er litt mer.

Konkurransens paradokser

med Dag O. Hessen

Aschehoug, 2012

Over ti år hadde gått siden biologen Dag O. Hessen og jeg skrev Egoisme sammen, og da Dag tok initiativ til dette prosjektet, var jeg ikke vanskelig å be. Denne har vært fantastisk morsom å skrive. Den handler om det underlige aspektet ved konkurranse som kalles ‘red queen’ i biologien og som vi kan kalle tredemølleparadokset her, nemlig at det er nødvendig å utvikle seg kontinuerlig for å bli stående på stedet hvil. Derav tittelen.* Boken virvler opp eksempler fra produktutvikling og markedsføring, grantrær og sangfugler, binders og mobiltelefoner, og fører dem sammen i et argument som i siste instans handler vel så mye om samarbeid som om konkurranse.

Til forskjell fra Egoisme, der vi skrev omtrent halvparten av kapitlene hver, har vi skrevet disse kapitlene sammen.

* Det var Harald Engelstad, redaktøren i forlaget, som kom med tittelen. Mitt forslag var ‘Tredemølleparadokset’. Harald var skeptisk. Trolig med god grunn.

Aschehoug, 2012

I dagene og ukene etter terrorangrepet 22. juli var Norge preget av kollektivt sjokk, med nervene utenpå huden og en nummen mental tilstand. Gradvis lettet tåken, og en jeg kjenner, antydet at jeg kanskje kunne skrive noe om dette, som en bok. Nei, sa jeg umiddelbart, det er så mange andre som skriver om 22. juli, journalister og forskere som kan feltet bedre og har bedre tid enn meg. Men så endte det likevel med at jeg skrev noe, et år senere. En annen type bok. Som handler om alt terroristen Breivik prøvde å ødelegge, og som det er viktigere enn noen gang å ta vare på: Tillit. Uenighet. Respekt. Tro på at verden kan bli et bedre sted. Boken er skrevet med ungdom i tankene, men jeg mener nå likevel at den kan leses av alle. Her ligger et lite utdrag.

Roman

Aschehoug, 2012

Da jeg satte meg på flyet til Colombia høsten 2009, visste jeg ikke at jeg kom til å skrive en roman. Alt jeg visste, var at jeg skulle skrive noe – en bok – om den lokale virkeligheten rundt et lite, delvis norskfinansiert bistandsprosjekt kalt La Fundación Esperanza (Stiftelsen Håp), i en av Bogotás fattige bydeler. Men da jeg ble kjent med stiftelsen og menneskene i San Francisco (som er en del av Ciudad Bolívar), presset historiene seg på: om hva folk gjorde for å få endenes til å møtes, om barna som møtte søvndrukne på stiftelsen fordi de hadde plukket søppel og tomflasker hele natten, om den 16 år gamle jenta som stolt viste frem sitt nyfødte barn. Det ene tok det andre, og på flyet hjem innså jeg at jeg ikke hadde notater til en dokumentarbok, men til en fortelling om en femti år gammel sosiolog og en fjorten år gammel gategutt. Det eneste de vet at de har felles, er et brennende ønske om å komme seg til Barranquilla. Møt Simón her.

Groruddalen og det nye Norge

Med Sharam Alghasi og Elisabeth Eide

Cappelen Damm, 2012

Groruddalen står i sentrum for samtidens brytninger omkring landets fremtid, identitet og muligheter. Denne folkerike dalen i Oslo – det bor flere i Groruddalen enn i Aust-Agder, flere enn i Stavanger – er urban, flerkulturell, moderne og i rask endring. Slik har vi ikke vært vant til å se Norge, og det er kanskje en viktig årsak til at Groruddalen trekkes inn i så mange politiske debatter, samtidig som dalen er underlig fraværende i den nasjonale selvforståelse.

Alna-prosjektet, finansiert av Norges Forskningsråd i perioden 2009–2013, har reist spørsmålet om hva slags stedstilhørighet man kan utvikle på et sted som både forandrer seg fort og er kulturelt sammensatt. Denne boken formidler en del foreløpige funn fra prosjektet. Innledningen finner du her.

Sosiologi og sosialantropologi

med Marit Dalen

Aschehoug 2012

I årenes løp har jeg bidratt til flere lærebøker for videregående skole (og én for ungdomsskolen), men denne er den eneste jeg har vært aktivt med på å utforme. Opprinnelig het den 2SK (den offisielle forkortelsen for sosiologi og sosialantropologi i videregående skole), og var minimalistisk og knapp ettersom boken skulle brukes parallelt med nettressurser som skulle oppdateres kontinuerlig. Ideen var god, og det fungerte sånn noenlunde. Likevel er det noe ved papirboken som ikke kan erstattes fullstendig av nettressurser, og FOLK er fyldigere enn forgjengeren. Den er også bedre. Og den har vært krevende og givende å skrive sammen med lektor Marit Dalen. Hun er vestlending, kvinne og sosiolog; jeg er østlending, mann og sosialantropolog. Vi var ikke enige om alt. Følgelig ble resultatet over dobbelt så godt som om vi skulle ha skrevet hver for oss.

FOLK har sitt utmerkede nettsted, og her ligger en liten reklamefilm.

Unipub, 2011

Året var 2011. CULCOMs bokserie var avsluttet med seks bind. Forskningsprogrammet var også avsluttet. Det hadde vært seks fine år, men nå var det på tide å gjøre andre ting. Men noe var stadig ugjort, så jeg tok en prat med sosiologen Hans Erik Næss, som hadde vært masterstipendiat og senere seminarleder for masterstudentene våre. Vi ble enige om å sette sammen en bok med høydepunkter fra masteroppgavene. Totalt hadde 40 studenter vært tilknyttet CULCOM; rundt femten av dem bet på og bidro med et kapittel hver. Resultatet er, om jeg får si det selv, forbausende bra. Kapitlene tar blant annet opp kristen pietisme i Rogaland og metodologisk nasjonalisme i norsk sosiologi, polsk arbeidsinnvandring og sjia-islam, statsborgerskapslovgivning og tamilske tempelritualer. Det er fargesprakende og perspektivrikt, kort sagt en verdig epilog til CULCOM-eventyret.

Avfall i en verden av bivirkninger

Aschehoug, 2011

Opprinnelig ville jeg at denne boken skulle hete ‘Ressurser på avveie’, men forlaget mente at det hørtes for mye ut som en informasjonsbrosjyre fra kommunen. Mulig det. Dette er fjerde bind i min løst sammensatte serie om utilsiktede bivirkninger av moderniteten, og den har tatt lang tid å skrive. Det er jo så mye søppel. Ikke blir det mindre av det heller.

Sivilisasjoner begynner alltid med et hull i bakken, som innimellom dekkes til til med blader eller jord, og som flyttes rundt etter behov. Med de første byene kom behovet for et renovasjonsvesen, tidenes viktigste offentlige institusjon.

Når søppeltømmingen opphører, blir samfunnet omdannet til et sykdomsinfisert, rotteinvadert, stinkende inferno i løpet av noen dager. Søppeltømmerne er som oversettere; de gjør jobben sin best når man ikke merker at de er der.

Mennesker vil alltid produsere avfall. Men med litt mer fantasi og litt mindre renhetstrang, litt mer økologisk kretsløpstenkning og litt mindre politisk kortsiktighet, kan søppelproblemet avskaffes. Rolleforbildene heter Espen Askeladd og Pippi Langstrømpe.

Les mer her.

Universitetsforlaget, 2010

Den sjette og siste boken i CULCOM-serien ‘Det transnasjonale Norge’ oppsummerer den empiriske forskningen og foreslår noen analytiske perspektiver på dette gamle, nye landet. I forlagets presentasjon står blant annet dette:

"Samfunn" er en intellektuell reise gjennom dagens kulturelt komplekse Norge, hvor forfatteren underveis foreslår begreper som "kulturell osmose", "grenseflater" og "semantisk kjerne" for å fange det særegne ved det tidlige 21. århundre. Mange paradokser dukker opp underveis. Kulturen blander seg mer enn noen gang, og samtidig markeres grenser mellom grupper tydeligere enn tidligere. Globaliseringen skaper både åpenhet og tilbaketrekning. De mange variantene av det norske språket samler og splitter. Og ingen har noe fasitsvar på hva 17. mai betyr , men alle er enige om at det fremdeles er landets viktigste offentlige ritual. Samtidens viktigste praktiske ferdighet er kanskje kunsten å bygge om skuta på åpent hav.

Kapittelet om kulturell osmose ligger her.

Perspektiver fra norsk minoritetsforskning

med Øivind Fuglerud

Pax, 2007

Det jeg husker best fra arbeidet med denne boken er, for å være ærlig, seminaret i Nice. Vi hadde leid huset til Minken Fosheim og tilbrakte et par-tre intensive dager ved bassenget mens vi diskuterte oss gjennom førsteutkastene og kom et stykke videre, med velvillig bistand fra deilig provençalsk mat og vin.

De fleste av kapitlene er skrevet av forskere ved NOVA som har drevet med ulike aspekter ved flerkulturalitet. Det underliggende spørsmålet – jf. tittelen – er i hvilken grad kultur og kulturforskjeller bør dominere i analyser av kulturelt komplekse samfunn, og i hvilken grad våre gamle venner som klasse og kjønn bør få overta. Svaret er ikke gitt, men spørsmålet blir i det minste stilt.

Mitt kapittel handler om mangfold versus forskjell.

med Arne Johan Vetlesen

Universitetsforlaget, 2007

Den tredje boken i CULCOMs serie ‘Det transnasjonale Norge’ utkom høsten 2007. Boken problematiserer blant annet den nyliberalistiske frihetsforståelsen (frihet forstått som individuell valgfrihet) og ytringsfriheten som absolutt verdi. Jeg er spesielt glad over å ha fått med Arne Johan Vetlesen som medredaktør, blant annet fordi han er en av de skarpeste kulturkritikerne i landet og Norges viktigste sosialfilosof.

CULCOM-bøkene inneholder ikke bare forskningsbaserte artikler, men også andre slags tekster. I Frihet bidrar blant annet forfatteren Dag Skogheim med et essay om tuberkuloseofre og frihetens grenser i etterkrigstidens Norge.

Det ligger stadig en del informasjon om boken på CULCOMs nettsider. I tillegg ligger det lenker til to kapitler fra boken her.

med Jan-Kåre Breivik

Universitetsforlaget, 2006

Når man sier normalitet, sier man også avvik. For at noe skal være normalt, må noe annet være unormalt. Hva som er normalt og unormalt varierer imidlertid, både historisk, mellom samfunn og innen ett og samme samfunn.

Bidragsyterne, som blant annet inkluderer språkforskere og samfunnsvitere, skjønnlitterære forfattere og akademiske multikunstnere, nærmer seg normaliteten fra ulike synsvinkler, men på en underlig måte skriver de alle om det samme – om normalisering og standardisering, utestengelse og grensedragninger.

Medredaktør er min gamle kumpan (og tidligere student) Jan-Kåre Breivik, som har forsket på bl.a. asylsøkeres eksistensielle situasjon og døvebevegelsen.

Bokens innledningskapittel kan leses her.

Universitetsforlaget, 2006)

Dette er den første boken i CULCOM-serien om det nye Norge. Fra første stund var jeg oppsatt på ikke å fokusere ensidig på etniske minoriteter (ut fra formelen "kulturell kompleksitet = innvandring, spesielt muslimsk"). Trygghethandler følgelig om risiko, matsikkerhet og overvåkningssamfunnet, foruten om den nye etniske og kulturelle kompleksiteten.

Her ligger Lorenz Khazalehs glimrende reportasje fra konferansen som ledet frem mot bokutgivelsen.

Og her er forord og innledning.

En optimistisk politikk for det 21. århundre

med Halvor Finess Tretvoll

Cappelen, 2006

Det må ha vært i 2005 at Halvor Finess Tretvoll, da journalist i Ny Tid, laget en intervjuserie om kulturradikalisme (et tema han også har forfulgt andre steder, bl.a. i en bok skrevet sammen med Stian Bromark). Jeg var blant de intervjuede, og spilte ballen over til hans generasjon. Det er opp til dere nå, sa jeg. Men jeg innså snart at posisjonen var defensiv og gammelmannsaktig, og sendte en mail til Halvor med spørsmål om ikke han og jeg skulle gjøre et forsøk på å definere en kulturradikalisme som var relevant for en globalisert informasjonsalder. Som sagt, så gjort, og her er resultatet. Slik begynner boken:

‘Et spøkelse hjemsøker verden: Globaliseringen. Grenser forsvinner, nye blir streket opp. Alt flyter raskere og brer om seg hurtigere enn før, fra arbeidskraft og varer til fundamentalistiske ideer og mcdonaldisering. Globaliseringsprosessen har politiske, økonomiske, kulturelle og økologiske aspekter ved seg. Den skaper både frihet og ufrihet, undertrykkelse og frigjøring, forflatning og berikelse.’

Litt av fortsettelsen kan leses her.

Om teknologiens uregjerlighet

Spartacus, 2005

Da Internett slo gjennom tidlig på 1990-tallet, dukket det raskt opp vidløftige profetier om hvordan denne teknologien ville forandre folks hverdagsliv og identitet. Papirbøkene sang på siste verset, og folk ville skaffe seg venner på Taiwan og i El Salvador heller enn å besøke naboen, ble det sagt.

Slik gikk det ikke. Internett har riktignok forandret livene til mange, men ikke på de måtene man hadde regnet med.

Tidlig på 2000-tallet haddejeg fått noen prispenger og trengte et prosjekt å bruke dem på. Hva var da mer passende enn et bokprosjekt sammen med et knippe flinke studenter som nettopp eller nylig hadde skrevet ferdig hovedoppgaver/masteroppgaver om den menneskelige dimensjonen ved ny teknologi? Noen kom fra antropologi, andre fra TIK-senteret. De skrev om chatting på Toten, internettkafeer i det sørlige India, fransk ambivalens til ny informasjonsteknologi og mye annet.

Her er mer om boken og en smakebit.

Identitet i en omskiftelig tid

Aschehoug, 2004

Andre del av det som etter hvert skulle vise seg å bli en liten serie på fire bøker om utilsiktede bivirkninger av moderniteten, ligger mer direkte i forlengelsen av min egen forskning enn de øvrige tre. Røtter og føtter dreier seg om identitetsparadokset: På grunn av globaliseringen, blir vi likere og likere over hele verden. Jo likere vi blir, desto mer forskjellige forsøker vi å være. Men jo mer forskjellige vi prøver å være, desto likere blir vi ...

‘Erfaringen forteller oss jo at identitet er omskiftelig, at hvordan vi ser oss selv og andre kommer an på hvilket utsiktspunkt vi har, hvilken linse vi ser gjennom, eller for den del dagsformen og den siste tidens nyhetsoppslag. Selvfølgelig er bildet med to varianter altfor enkelt. I virkeligheten finnes det en mengde alternativer når man skal avgrense “jeg”, “vi” og “de andre” i forhold til hverandre. De mest interessante er kanskje endog identitetene som skapes i gråsonene, ikke som en pendelbevegelse mellom svart og hvitt, men mer som en tilstand der man veksler mellom å se seg som både-og og enten-eller.’

Her er er par kapitler fra boken.

Universitetsforlaget, 2004

Franskmennene har den mangeårige Que sais-je? med over tusen titler så langt. Britene har en hel haug med ‘short introductions’ til alt fra hinduisme til potteplanter. Nordmennene (ved Universitetsforlaget) bestemte seg for at det var på tide at vi fikk noe tilsvarende, og forlagets HVA ER-serie var født. Hvor mange bøker som foreløpig er kommet ut vet jeg ikke, men serien er åpenbart en suksess, for stadig kommer nye titler. Da jeg skrev mitt bidrag, blingsa jeg en smule på formatet, boken ble for lang, og to av kapitlene samt etterordet måtte ut. De er reddet i den engelske utgaven, og er dessuten gjort tilgjengelig for lesere av dette nettstedet her.

Antropologiens historie

med Finn Sivert Nielsen

Fagbokforlaget, 2001

Årtusenskiftet nærmet seg. Min kollega Finn Sivert Nielsen, som da arbeidet på Antropologisk Institut i København, hadde nettopp skrevet en strålende bok om feltarbeid, og jeg hadde også skrevet noen lærebøker i antropologi. Da vi ble kontaktet av Tor Paulson i Fagbokforlaget, som lurte på om vi ikke hadde lyst til å skrive en bok om antropologiens historie sammen, slo vi til umiddelbart. Riktignok fantes det en slik bok på norsk allerede (av Arne Martin Klausen), men den var nokså summarisk og dessuten ikke helt ny. Dessuten viste det seg at prosjektet tok noe lenger tid enn planlagt. Ganske mye lenger, for å være nøyaktig. Men da vi først kom i gang med skrivingen, gikk det unna. Finn har et skarpt øye for detaljer og anekdoter, mens jeg ser ut til å ha en litt uantropologisk hang til lange linjer og fugleperspektiv. Utkastene fløy gjennom cyberspace, og da boken endelig ble ferdig, viste det seg at Pluto Press kunne tenke seg en forkortet engelskspråklig utgave.

Siden den gangen har Tor forlengst sluttet i Fagbokforlaget, men boken skal fremdeles være å få tak i. I mellomtiden er det utkommet en ny engelskspråklig utgave, og sannelig er boken også oversatt til flere andre språk også.

Her ligger et kapittel, og her har Finn lagt ut noe mer.

Islam og verden etter 11. september

Cappelen, 2001

Med unntak av et nyskrevet førstekapittel om nettverkskrig, er denne boken i all hovedsak en oppdatert versjon av Det nye fiendebildet fra 1995. Det var på bakgrunn av terrorangrepet i USA 11. september 2001 at det falt naturlig å utgi en ny versjon av Fiendebildet, som dreide seg om spenningene og motsigelsene mellom ‘Vesten’ og ‘islam’.

Det var særlig anmeldelsene som minnet om at vi hadde gått inn i globaliseringens paranoide fase etter 11. september. Særlig i Danmark var tonen i anmeldelsene langt mer aggressive og uforsonlige enn de hadde vært da den første utgaven kom ut, selv om det kosmopolitiske hovedargumentet var uforandret.

Det nye kapittelet befinner seg blant annet her.

Rask og langsom tid i informasjonssamfunnet

Aschehoug, 2001

Det er rart å tenke på at det i skrivende stund er hele 14 år siden denne boken ble skrudd sammen. Verden har både forandret seg mye og lite på denne tiden. Slik ble denne boken opprinnelig presentert:

Denne forbløffende og originale bokens påstand er at langsom tid burde stå på toppen av enhver ønskeliste i informasjonssamfunnet. Her har småbarnsforeldre, boklesere, pensjonister, fagforeningsfolk, ledere og politikere en felles kampsak.

Ved hjelp av spennende innfallsvinkler, tankevekkende eksempler, svimlende perspektiver og — ikke minst — originale løsningsforslag, gir boken en treffsikker diagnose av den oppjagede tiden vi lever i. Den viser sammenhengene mellom bl.a. ungdomsdyrking og såpeoperaer, e-post og konkurranseutsatthet, utbrenthet og ny teknologi.

Samtidig viser den at noe er i ferd med å gå helt galt. Hvem hadde vel trodd at all den tidsbesparende teknologien — fra filofaxen til e-posten og mobiltelefonen — skulle føre til at alle fikk dårligere tid enn noensinne? Tilgjengeligheten nærmer seg hundre prosent; nå er det utilgjengeligheten vi må slåss for, retten til å tenke en tanke som er lenger enn fem centimeter.

Her er litt mer fra og om Øyeblikkets tyranni.

med Dag O. Hessen

Aschehoug, 1999

Denne boken burde jo ha blitt en bestselger. Men folk kjøper stort sett bøker som gaver, og hvem vil gi bort en bok som heter "Egoisme"? ("Se her, svigermor, jeg tenkte denne var noe for deg.") Vi gjør ikke den samme feilen en gang til. Vår neste bok het På stedet løp, uten at det hjalp noe på salget. (Men bøker av denne typen selger generelt veldig mye mindre i 2014 enn de gjorde i 1999.)

Bakgrunnen var denne:

Lenge før denne boken var påtenkt, satt professor Dag O. Hessen (biolog, Universitetet i Oslo) og undertegnede og skrev hver vår bok om Charles Darwin, lykkelig uvitende om hverandres prosjekt. En idé, den være seg god eller dårlig, kommer sjelden alene. Det var nesten femti år siden sist noen hadde skrevet noe større om Darwin på norsk, og så kom det altså to bøker omtrent samtidig høsten 1997, nemlig Det tapte paradis (Spartacus) og Charles Darwin (Gyldendal). Dermed ble Hessen og jeg kjent, og han luftet en ny idé. Kunne det ikke være interessant om vi skrev en bok om egoisme sammen, hvor vi forsøkte å kombinere våre respektive faglige innfallsvinkler? Som sagt, så gjort. Riktignok har vi skrevet annethvert kapittel -- å skrive sammen setning for setning forekommer meg å være en umulighet (jeg har forsøkt!) -- men forhåpentligvis får leseren iallfall en følelse av at biologen kikker antropologen over skulderen mens han skriver og omvendt.

Kapittelet om Hobbes og Rousseau kan leses her.

Roman

Aschehoug, 1999

Så var det oss, da. Som forfatter av mange slags bøker, er jeg vant til vekslende respons, både fra lesere og anmeldere. Men denne digre romanen, som jeg hadde lagt enormt mye arbeid i, fikk en mer brutal behandling enn jeg hadde forventet. Tja, den var kanskje ikke perfekt. Den hadde saktens for mye kompleksitet, av og til av den gærne typen. Men jeg mener nå fremdeles at den har sine øyeblikk og at bitene faller på plass, bare leseren tar seg tid til å gjøre sin del av jobben med å sette dem sammen. Det er en bok som gir et kaleidoskopisk perspektiv på det postmoderne Norge, men den handler også om India og hvordan vi reagerer når vi mister alt unntatt forstanden. Det er dessuten en slags hovedperson, eller gjennomgangsfigur her, som leter febrilsk etter illusjonene han begynte å miste allerede da han fikk fast jobb på Universitetet.

Hvorfor heldige? Fordi de overlevde. Her ligger både et kapittel og en lenke til en tekstvev basert på Siste dagers heldige.

Seks essays om kulturens globalisering

med Oscar Hemer

Spartacus, 1999

Oscar Hemer (forfatter, journalist och numera forskare) og jeg hadde hatt en lang samtale gående i en del år allerede da vi bestemte oss for å lage denne boken. Vi hadde ledet en krets i Nordisk Sommeruniversitet om globaliseringen av kulturen (sannheten er at Oscar gjorde nesten hele jobben), jeg hadde skrevet jevnlig i avisen hans (Sydsvenska Dagbladet), og kort etter bygget Oscar opp det innovative og etter hvert svært vellykkede programmet ‘Communication for Development’ ved Malmö Högskola.

Denne boken er mindre akademisk enn tittelen tilsier. Kapitlene er stort sett essays skrevet av norske og svenske kulturforskere, om kulturell kompleksitet, hybriditet, identitetspolitiske reaksjoner og i siste instans hva det vil si å være moderne.

En fin, liten bok, spør du meg.

Universitetsforlaget, 1998

Nok en bok det var morsomt å skrive. Da jeg først fant formen og stemmen, gikk skrivingen av seg selv. Dette er i en viss forstand en ansvarliggjort, modnet og systematisert versjon av Typisk norsk. Bakgrunnen var at lærere rundt om i Oslo hadde registrert at minoritetsungdom i videregående skole nok kunne virke godt integrert, men at det var store deler av norsk kultur de ikke kjente til. Dermed var det behov for en bok i samfunnslære, med disse ungdommene som primær målgruppe.

Antropologer er i vår tid kjent for å dekonstruere kultur, og det er ikke mulig å definere norsk kultur som en liste over særtrekk. Derimot går det an å definere den som et rom med fire vegger, men med en viss takhøyde og gulvplass. Så jeg skriver om jul og St. Hans, 17. mai, språkstriden, likestilling, individualisme og selvstendighetsidealer, hytteturer, by og land i norsk politikk, sex og russefeiring. Alt dette er gjenkjennelige fenomener; er du norsk kjenner du til dem, men det betyr ikke at du posisjonerer deg likt i forhold til dem.

Boken utkom etter hvert på albansk, men den ble visst ikke noen bestselger i Tirana heller. Til gjengjeld ligger det et kapittel til fri benyttelse her.

Gyldendal, 1997

Det var under en samtale over noen øl med min venn, forfatteren og journalisten Peter Normann Waage, at frøet til denne boken ble sådd. Han skulle selv skrive om Dostojevskij i Gyldendals nye Ariadne-serie, og jeg spekulerte høyt over hvem jeg ville ha lyst til å skrive om, dersom anledningen bød seg. Det første navnet som nådde neocortex var Charles Darwin. Da jeg var rundt 13 år gammel, hadde jeg to store helter: Alice Cooper og Charles Darwin. Den ene har tapt seg litt med årene, mens den andre i grunnen bare har vunnet seg på noen tiårs lagring.

Darwin var enkel og komplisert, arrogant og selvutslettende, genial og enfoldig. Til forskjell fra mange av sine tilhengere i dag, kjente han til sine egne begrensninger. Han visste at han ikke forsto seg på kunst og litteratur, og at han aldri ville komme til bunns i hva det var religion betydde for andre mennesker (deriblant hans kone). Samtidig var han det 19. århundrets fremste biolog, både kvantitativt (han samlet på alt biologisk, både fysisk og kognitivt) og kvalitativt (han hadde én stor idé, som fremdeles utgjør grunnfjellet i biologisk tenkning). Han er biologiens eneste superhelt, og av de store viktorianske teoriene om ‘life, the universe and everything’ (herunder marxismen og psykoanalysen), er evolusjonslæren den som har stått seg best.

Her er et lite utdrag fra boken.

TANO Aschehoug, 1997

Det var Inger Daae-Qvale og Grete Horntvedt ved Høyskolen i Oslo (nei, jeg får meg ikke til å skrive Høgskolen) som tok initiativ til denne boken. De trengte en lærebok i flerkulturalitet, og jeg ble kontaktet som mulig redaktør. Moro det, tenkte jeg – som jeg så ofte gjør helt til jeg innser hvor stor jobben er. Men jeg fikk overtalt alle bidragsyterne jeg ønsket meg, skrev noen kapitler selv, og møtte damene for et møte underveis. Dette var jo et bestillingsverk, og høyskolen måtte kunne gi tilbakemeldinger underveis. Slik jeg husker det – og det gjør nok de også (hei, Inger og Grete) – fikk førsteutkastet hard medfart. Det ble tygget og spyttet ut igjen. Det ar altfor enkelt, overpedagogisk og pratsomt. OK, vi brettet opp ermene og ga teksten en kraftig omgang. Litt mer Foucault og Bourdieu her. Noen flere referanser til litteraturen om migrasjon der. Et komparativt blikk på Nord-Amerika (med noen sideblikk til Taylor og Kymlicka) her. Flere motforestillinger der. Og så videre. Til slutt ble det, som det heter i UD, en bok alle kunne stille seg bak.

Her er innholdsfortegnelsen og kapittelet om identitet.

Ad Notam Gyldendal, 1996

Dette er ikke en bok. (Ceci n'est pas une pipe.) Det er ikke jeg som har valgt ut de klassiske (og nyere) artiklene som utgjør denne boken. De representerer et tverrsnitt av landets pensumlister i sosialantropologi. Hvis en artikkel befant seg på grunnfagspensum (som det het den gangen) minst to eller helst tre steder, så tok vi den med. Jeg sorterte dem tematisk, skrev kontekstualiserende forord og innledninger, og forlaget utga boken. Å lage denne tekstsamlingen var forlagets idé og ikke min, men den var ikke dårlig. Det er mye hyggeligere å ha en ordentlig bok enn en bunke kompendier. Spesielt når en tidligere student, etter en ti-tyve år utenfor Blindern, skal gå tilbake til Bohannans artikkel om økonomiske sfærer i Darfur, eller Sahlins' analyser av politiske organisasjonsformer i Polynesia og Melanesia, for å minne seg selv om hva det nå var man egentlig hadde lært den gangen.

Dette er imidlertid ikke en bok, og den har heller ingen lenke på ‘Engaging with the world’.

Essays om tverkulturell kommunikasjon

med Johannes Brinkmann

Fagbokforlaget, 1996

Tanken med denne tekstsamlingen var, om jeg ikke husker feil, at den skulle gå inn i pensum på høyskoler rundt omkring. Slik gikk det ikke. Det må være markedsavdelingens feil ;-) Johannes Brinkmann er professor i sosiologi på BI, og nærmet seg feltet med en sosiologs systematiske ryddighet, mens jeg flanerte omkring og fortalte anekdoter fra fjerne strøk, historier fra antropologiske debatter om kulturbegrepet og om hvordan tradisjonelle folkeslag på mange måter sluttet å være tradisjonelle takket være alt dette som skjer og som vi enten kaller modernitet, globalisering eller noe lignende.

De fleste av mine kapitler var enten publisert tidligere eller basert på obskure bokkapitler eller kronikker. Det var fint å få samlet dem på ett sted, og en av dem kan leses her.

Et essay om myter, identitet og politikk

Aschehoug, 1996

Opprinnelig var det Abbe Bonnier i Stockholm som ville ha et bidrag til BonnierAlbas nye serie med essays. Jeg hadde nettopp arbeidet faglig med forholdet mellom historie og (andre) myter, og dermed var temaet gitt. Den svenske tittelen ble Historia, myt och identitet. Som Paul Ricœur skrev for mange år siden, har historiografi både et element av fakta og et element av fiksjon, eller noe kreativt om man vil. Alt har skjedd i fortiden, og hvilke historier som fortelles, avhenger av behov og ønsker i nåtiden. Ofte har historieskrivningen en moralsk dimensjon (tenk f.eks. på norsk historieskrivning om krigen og okkupasjonen) og er prinsipielt lite forskjellig fra muntlig overførte myter i så henseende. Boken ender med noen refleksjoner om pluralistisk historieskrivning.

Denne boken er ikke å få kjøpt lenger, og ligger derfor i sin helhet her.

Cappelen, 1995

Fiendebildet som nevnes i tittelen er, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, islam og muslimer. De er ikke uten skyld selv. Rushdie-saken, som danner opptakten til analysen, ville ha vært unngått dersom militante muslimer (som ayatollahene i Teheran) hadde vært mer tolerante overfor annerledes tenkende. Senere har konfliktene tilspisset seg, og mennesker som påberoper seg islam, og som åpenbart tilber en brutal og intolerant krigergud, bidrar til uendelig lidelse mange steder, fra Nigeria til Syria. Imidlertid er ikke ‘Vesten’ uten ansvar heller, og denne boken anbefaler en kosmopolitisk dialog (som naturligvis må gå begge veier), en demokratisering av kommunikasjonsmidlene og en større respekt for alternative livsverdener som et skritt på veien.

1990-tallet var generelt en optimistisk og åpen tid, da globaliseringen fremdeles ble forbundet med Internett, Murens fall og ulike former for berikelse. Det kom knapt noen sinte og hatefulle reaksjoner min vei da jeg utga den. I dag er situasjonen nokså annerledes.

Siste kapittel kan leses her.

Politisk identitet og legitimering i en ny tid

med Tore Myhre, Janne H. Matlary og Nina Græger

Ad Notam Gyldendal, 1994

De fleste jeg kjente (og kjenner) var (og er) motstandere av norsk EU-medlemskap. Jeg var derimot for, om ikke av de samme grunnene som flertallet av EU-tilhengere. Verdimessig var jeg enig med mange av motstanderne, de trakk bare feil konklusjon. Det var moro å jobbe med denne boken, og å oppdage hvor uenige det gikk an å være når man var så enige.

Denne lille boken er skrevet av fire strange bedfellows -- mennesker som befinner seg på ganske forskjellige banehalvdeler med hensyn til de fleste spørsmål unntatt EU-medlemskap – her har vi en føderalist, en sosialdemokrat, en konservativ kristendemokrat og en anarkoid fritenker, i lutter harmoni mellom to permer. Dette er et samarbeid vi kan være bekjente av. Ml'erne ville ikke engang ha klart å tenke tanken.

Mitt første og andre kapittel befinner seg her. Begge handler om politisk og kulturell identitet.

Perspektiver på det flerkulturelle Norge

med Torunn Arntsen Sajjad (tidligere Sørheim)

Ad Notam Gyldendal, 1994–2012

Jeg har alltid vært heldig med medforfattere og -redaktører, men neppe noen gang i større grad enn med Torunn, som jeg har skrevet og revidert denne boken sammen med i over 20 år. Jeg regner meg som en allround-antropolog, og iallfall i norsk sammenheng mangler jeg et lite, kompakt felt som jeg behersker mer enn noen andre. Jeg kan nok legge ut om dette og hint, men som regel finnes det noen som kan et spesifikt felt bedre enn meg. Torunn er derimot en spesialist; hun er medisinsk antropolog, og det er ingen som vet mer enn henne om komplekset kjønn–familie–slektskap–sykdom hos pakistansk-norske kvinner.

Denne boken, skrevet med tanke på høyskolesektoren, faller derfor naturlig i to deler: En generell del om nasjonalisme, etnisitet, identitet, migrasjonshistorie og så videre, og en spesifikk del der kjønn, mat, sykdom og familie tas opp. Vi har bidratt noe til hverandres kapitler, men stort sett har arbeidsdelingen vært omtrent slik (med et par unntak ... jeg har skrevet kapittelet om språk, og Torunn har vært ansvarlig for faktadelen.)

Boken har en broget og fargerik historie, ikke minst takket være illustratøren Firuz Kutal, hvis tegninger er halve moroa.

Her ligger et kapittel.

Essays om kreolisering

Universitetsforlaget, 1994

Det var vinteren 1994 at jeg oppdaget at jeg hadde et ganske stort, men spredt materiale som i grunnen handlet om det samme, nemlig veikryssene der folkeslag møter, friksjoner og berikelser oppstår og nye kulturelle former kjemper seg frem. Jeg hadde historier fra Mauritius og Trinidad som ikke egnet seg i akademisk form, notater fra et besøk i Bombay og noen tanker om internett. Samme vår tilbrakte jeg en liten uke i Brussel, denne mest europeiske og minst nasjonale av alle byer, og på denne tiden begynte vi også å tenke høyt om Internetts implikasjoner for identitet og personforståelse. Dermed ble denne boken til: en ikke-akademisk bok om en tematikk som hadde begynt å gjøre seg gjeldende i akademisk antropologi, nemlig kultur i en tid preget av økt mobilitet, hybriditet og identitetspolitikk.

Her ligger lenker til et par pdf-kapitler fra Kulturelle veikryss.

Essays

Huitfeldt, 1993

Denne boken ble skrevet i full fart sommeren 1993, og det ville være løgn å benekte at det var moro å skrive den. Boken er en uren hybrid mellom en introduksjon til antropologisk forskning om Norge, en satirisk dekonstruksjon av nasjonale myter, et forsvar for kulturelt mangfold og flerkulturalitet, og en samling høyst personlige og idiosynkratiske observasjoner og synspunkter om det norske samfunn. Det hele begynner med en elefanthistorie, og underveis behandles blant annet kommersialiseringen av identitet (Norge som varemerke), Abdullah fra Romsås og Marte fra Vossevangen (for ikke å snakke om Preben fra Ullern), før det uunngåelige spørsmålet stilles til slutt: Faller Dovre?

Siden boken ikke lenger er å få kjøpt, ligger den i sin helhet her.

Innføring i sosialantropologi

Universitetsforlaget, 1993/1998/2010

Historien om denne boken er etter hvert blitt ganske lang. Det var Berit Berge i Universitetsforlaget som tok kontakt i 1992 og spurte om jeg ikke kunne tenke meg å skrive en innføringsbok i sosialantropologi. Jeg hadde god tid, fast jobb og likte ideen, så jeg satte i gang. Boken ble i all hovedsak skrevet høsten og vinteren 1992–93 på en Mac SE i leiligheten min i Orknøygata på Vålerenga, på sene kvelder som gled over i lange netter, med en Gauloises rullings i munnviken og en rykende kaffekopp ved tastaturet. Det var en flott tid.

Boken er en ganske konvensjonell innføring i antropologi. Den foregir ikke å være original eller å presentere et nytt blikk på verdens kulturelle variasjon. Tvert imot presenterer den hovedlinjene både faghistorisk og i dag (altså i 1992–93), både tematisk, regionalt og teoretisk.

Boken viste seg å slå an i mange land (den er blitt oversatt til en rekke språk), kanskje nettopp fordi den er så lite original. Originalitet er i det hele tatt oppskrytt, spesielt når den kommer fra mennesker som ikke kjenner sin egen historie og dermed risikerer å finne opp hjulet gang på gang.

Et par år senere skrev jeg en forkortet engelsk utgave. Siden er boken blitt oppdatert både på engelsk og norsk to ganger, så i en viss forstand har jeg skrevet meg gjennom Små steder seks ganger. Hver gang sverger jeg på at jeg aldri skal gjøre det igjen. Men nå (sommeren 2014) ser det ut til at det blir en syvende. Ja ja, dette blir iallfall siste gang.

Et lite utdrag fra første utgave ligger her.

Innledning og et kapittel fra tredje utgave befinner seg her.

Et oppgjør med tanken om kulturell renhet

Spartacus, 1993

Hvis Veien til et mer eksotisk Norge (nedenfor) er et forsvar for pluralisme og kulturelle fellesskaps rett til å eksistere, er denne et forsvar for kulturell urenhet og individets selvbestemmelsesrett. Kritikken retter seg både mot dominerende nasjonalismer og minoriteter som baserer sin identitet på en kulturforståelse som er tilbakeskuende, essensialistisk og grensesettende på måter som både kan ramme utenforstående og de mange – hybridene – som havner i klemma fordi de verken er innenfor eller utenfor. Tredje kapittel ligger her.

En bok om nordmenn og andre underlige folkeslag

Ad Notam, 1991

Det var da jeg kom hjem fra mitt andre feltarbeid på Trinidad i 1989 (det første var på Mauritius i 1986) at jeg ble slått av gravalvoret og det manglende komparative perspektivet i den norske debatten om innvandring og minoriteter. Det var på denne bakgrunn, samt lesning av andres forskning og avisdebatt i Norge, at denne boken ble til. Den er ubekymret, men ikke konfliktunnvikende i tonen. Mange ble irritert. 25 år senere ville enda flere ha blitt irritert, ettersom tilhengere av kulturelt mangfold ikke lenger bare kalles ‘naive’, men i økende grad ‘forrædere’. Boken er nå lagt ut i sin helhet her.

Kulturdimensjonen i bistandsarbeidet

Ad Notam, 1989

Denne boken ble satt sammen mens jeg arbeidet i NORADs informasjonsavdeling i 1988–89. Mitt ønske var å lage en antologi som dokumenterte betydningen av å forstå og respektere lokal kultur i bistanden. Selvfølgelig fantes en slik litteratur allerede, men bare i begrenset grad på norsk (til tross for Arne Martin Klausens pionérinnsats), og med et par unntak (oversatte tekster) bestod denne av norske originalbidrag. Et par av høydepunktene er Anders Johansens essay om tidsoppfatninger og Tord Larsens konsise ‘Bistand og kultur’. Dessverre finnes den ikke elektronisk, selv om mange av bidragsyterne leverte på nymotens floppydisk.

Futurum, 1988

En sjelden raritet! Da Audun Engh, ‘Gateavisas grå eminense’ (nåja, særlig grå var han knapt) fylte førti år i 1988, besluttet vi å lage et festskrift. (Audun var sjelden den som takket nei til en fest.) I denne boken, som jeg redigerte, bidrar venner og medreisende fra antiautoritære elvebredder med visjoner, analyser, historier og uenighet. Denne boken finnes ikke i elektronisk format. Den finnes knapt nok i fysisk form.