David Graeber: Antropologi og anarkisme

Sosiologen, 16. september 2020

Mange av oss hadde sett frem til å fortsette dialogen med David Graeber i mange år. Denne muligheten er nå borte.

Antropologen, aktivisten og samfunnskritikeren David Graeber (1961–2020) hadde ikke en typisk oppvekst, men så ble han heller ikke en typisk samfunnsforsker. Hele hans omfattende faglige forfatterskap sirklet rundt spørsmål om hierarki og makt, og alt han skrev hadde en eksistensiell nerve. Som aktivist, blant annet i Occupy-bevegelsen, som han var med på å stifte, forsøkte han å vise at det fantes alternativer til hierarkiske organisasjonsformer.

            Graeber vokste opp i et venstreradikalt kollektiv i New York. Foreldrene hans var selvlærte intellektuelle og anarkosyndikalister, og faren var gammel nok til å ha kjempet mot fascismen i den spanske borgerkrigen. Graeber ble tatt med på antikapitalistiske demonstrasjoner som barn, og fikk senere stipender som gjorde det mulig for ham å studere på gode universiteter. Doktorgraden basert på feltarbeid på Madagaskar handlet om en folkegruppe som aktivt motsatte seg innlemmelse i de vekslende statsdannelsene på la grande île, fra de førkoloniale via den koloniale til den postkoloniale staten. I avhandlingen viste han hvordan det historiske forholdet mellom adel og slaver, som tilhørte ulike etniske grupper, fortsatte å skape motsetninger den dag i dag.

            Parallelt med sin akademiske karriere var Graeber politisk aktiv, som frihetlig venstreradikaler. Han var med på å klekke ut slagordet ‘We are the 99 per cent’ i Occupy-bevegelsen, som han også bidro til å grunnlegge. Senere er han blitt kjent utenfor akademia ikke minst for sin sviende kritikk av byråkrati på tomgang i The Utopia of Rules (2015) og særlig for bestselgeren Bullshit Jobs (2018), som også er utgitt på norsk. I denne boken, som nådde et så stort publikum at Dagens Næringsliv publiserte et stort intervju med forfatteren, hevder Graeber at en betydelig andel av jobbene i vår type samfunn er overflødige, og argumenterer for at vi kunne ha arbeidet langt mindre. I boken nevner han en barndomsvenn som var en begavet gitarist, men som måtte tjene til livets opphold som børsmegler, en jobb han betraktet som totalt meningsløs.

            Graebers viktigste akademiske bidrag var trolig innen verditeori. Den tidlige Toward an Anthropological Theory of Value (2001) tar utgangspunkt i skillet mellom (målbar) verdi og (moralske) verdier, og videreutvikler innsikter fra blant andre Marx, Polanyi og Mauss. Bokens tittel er pretensiøs, men til dens forsvar må det sies at den peker fremover mot hans hovedverk, Debt: The First 5,000 Years (2011), en kraftanstrengelse av en monografi som trekker veksler på arkeologisk, historisk, økonomisk og antropologisk forskning i en totaliserende, lærd og holistisk utforskning av gjeld. Graebers syn er at penger hovedsakelig bør studeres som gjeld, og at de skaper avhengighet og asymmetriske maktrelasjoner samtidig som gjelden uttrykker en tillitsrelasjon som er fraværende ved kontant oppgjør. Kjernen i økonomisk antropologi har alltid vært det holistiske perspektivet på økonomien, der den alltid har en moralsk dimensjon og er direkte forbundet med fenomener som gaveutveksling, vennskap, politikk og slektskap. Debt knytter gjelden systematisk til samfunnets organisering og viser hvordan gjeldens form reflekterer andre aspekter ved samfunnet. Her kunne det være nærliggende å spørre hvillken form gjelden ville ta i Graebers idealsamfunn. Svaret er trolig at i et slikt samfunn trengs ingen sentralmakt, ettersom limet som skapes av innbyggernes gjensidige takknemlighetsgjeld er tilstrekkelig for å holde det sammen. Det er annerledes i vår verden, der vi daglig blir minnet om at det e dyrt å være fattig. Her viser Graeber sin gjeld (sic) til antropologer som Mauss, men også til Marx, samt tidlige teoretiske sosiologer som Simmel. Med Debt er gjelden tilbakebetalt med renter.

            Til forskjell fra de fleste antropologer, som forsker synkront og empirisk avgrenset, drev Graeber med en type historisk makroantropologi. Han var enormt kunnskapsrik, en velsignet samtalepartner, en frustrerende konferansedeltager og en høyt skattet veileder, og han hadde en slentrende, uformell stil, også skriftlig, som kanskje kunne forlede en utenforstående til å tro at han hadde lite å fare med. Imidlertid reflekterte Graebers stil, som tidvis kunne være både digressiv og sarkastisk, hans dype skepsis til sentralisert makt og hierarki. I Fragments of an Anarchist Anthropology (2004) gjør han det klart at anarkister, til forskjell fra marxister, ikke holder seg med guruer eller hellige skrifter, og betrakter hver ny innsikt ikke som en endelig sannhet, men som et bidrag til en løpende samtale. Slik var også Davids bøker. De kunne være digressive, og pedanten kunne finne en og annen faktafeil, men de var skrevet med en intellektuell energi – nysgjerrighet, engasjement, iver – som gjorde dem vanskelig å legge fra seg. Og man blir alltid litt klokere av å lese David Graeber. Da han plutselig døde i september 2020, var han i ferd med å ferdigstille en arkeologisk/historisk/sosiologisk/antropologisk bok om ulikhetens opprinnelse, sammen med arkeologen David Wengrow.

            Graebers akademiske karriere var ikke rettlinjet. Ingen betvilte hans briljans som teoretiker og tenker, men hans politiske radikalisme skapte problemer mens han arbeidet ved Yale fra 1998 til 2005. Etter syv år ved universitetet ble han nektet fast stilling, noe mange forklarte med hans politiske oppvigleri. Han fikk asyl ved Goldsmiths College, en gren av University of London med venstrevridd omdømme, men i 2013 aksepterte han et tilbud om professorat ved LSE, ved samme institutt som moderne britisk sosialantropologis grunnlegger, Bronislaw Malinowski, hadde gjort til et faglig kraftsenter i mellomkrigstiden. I likhet med Graeber var Malinowski (1884­–1942) både innvandrer og interessert i økonomiens moralske aspekter.

            Det fortoner seg som både ironisk og riktig at en anarkistisk fritenker som Graeber skulle ende sitt intense intellektuelle liv i etablissementets episenter. Han var vår generasjons viktigste antropolog, og han fikk innflytelse langt ut over fagets og akademias grenser. Det kom som et sjokk at vi plutselig mistet ham i begynnelsen av september 2020. Mange av oss hadde sett frem til å fortsette dialogen med Graeber i mange år. Denne muligheten er nå borte, men heldigvis kan ingen ta fra oss bøkene og artiklene, som vil fortsette å stimulere vår intellektuelle fantasi i mange år fremover.