Desentraliser definisjonsmakten!

Morgenbladet, 29/10-20

Desken forandret tittelen til den mer omstendelige, men trolig mer informative “Kontroversen ved Khio går rett inn i kjernen av noen av de mest brennbare politiske temaene i vår tid”, og essayet er et forsøk på å finne en balanse. Spørsmålet er om ytringsrommet blir innskrenket eller utvidet dersom sjikane, rasisme og misogyni utestenges. Svaret er ikke så enkelt som mange tror.

@ @ @

Kontroversen på KHiO handler selvfølgelig om mer enn et fotografi og noen engasjerte studenter. Den går rett inn i kjernen av noen av de mest brennbare politiske temaene i vår tid: Definisjonsmakt, postkolonial kritikk, identitetspolitikk og ytringsfrihet.

 Den aktuelle konflikten på KHiO virvler opp store temaer. Debatten begynte ved at tolv stipendiater kritiserte et prominent plassert kunstverk på skolen for å ha rasistiske og sexistiske konnotasjoner. Rektor støttet dem, men andre studenter opplevde utspillet som et symptom på at ideologiske hensyn var mer tungtveiende enn kunstneriske, og fryktet at politiseringen ville gå ut over kvaliteten på utdannelsen. Temperaturen steg raskt, og mens noen følte seg som ofre for hvit identitetspolitikk, opplevde andre at de urettmessig ble stemplet som rasister.

            Det er umulig ikke å se kontroversen på KHiO i lys av bredere tendenser i samtiden. Det finnes både korte og lange horisonter som kan gjøres gjeldende for å forstå hvorfor konflikten blir så innbitt. Den overordnede innrammingen er dreiningen, som vi har sett i flere tiår, fra klasse til identitet som fokus for politiske skillelinjer.

            Den mest opplagte umiddelbare konteksten er imidlertid BLM (Black Lives Matter), en kampanje startet i 2013, som retter søkelyset mot strukturell rasisme der afroamerikanere systematisk blir diskriminert og utsatt for overgrep særlig fra politiet. Demonstrasjoner i andre land, fra Australia til Norge, viser at strukturell rasisme oppleves som et problem også der. Det som gjør denne rasismen strukturell er at den er forankret i dagliglivets praksis, mentalitet og institusjoner. Den er altså ikke en egenskap ved enkeltpersoner, men en kroppsliggjort måte å se verden på, der svarte uten videre anses som mindre verdifulle enn hvite. Det finnes mye forskning som viser at folk i mange land uten å blunke anser hvite for å være mer fornuftige og mer verdt å lytte til enn svarte, menn mer enn kvinner. Det er vist at mennesker med utenlandskklingende navn havner bakerst i køen for stillingsintervjuer, at menn avbryter kvinner oftere enn omvendt, og at svarte oftere enn hvite blir mistenkt for å ha begått lovbrudd. I Europa kan ‘svarte’ ofte byttes ut med ‘muslimer’.

            Reaksjonene mot Vanessa Beecrofts bilde kan også ses i lys av andre initiativer av lignende slag. (Jeg tar for ordens skyld ikke stilling til bildet som sådant.) En slik aksjon var Rhodes Must Fall i 2015, der sørafrikanske studenter krevde – og etter hvert lyktes med – å få fjernet en statue av imperiebyggeren Cecil Rhodes, som ruvet prominent på universitetet i Cape Town. Senere er det oppstått kontroverser omkring statuer av slaveeiere eller profitører på slaveriet. Her i landet har særlig Winston Churchill og Ludvig Holberg vært gjenstand for slike debatter, men en benk oppkalt etter Carl von Linné er også kommet på den politiske dagsordenen. Argumentet for å fjerne slike minnesmerker er at de glorifiserer en del av historien det ikke er moralsk riktig å identifisere seg med. Motargumentet er at det er fordummende og ideologisk ensrettende å retusjere fortiden. Kompromissløsningen er ofte å la monumentene bli stående som frosne øyeblikk, men kontekstualisere dem med en plakett som gir en forklaring. Dette vil kunne fortelle nye generasjoner ikke bare at mentalitet og verdier forandrer seg, men også at mennesker verken er engler eller djevler.

            På den annen side er det ikke alle frosne øyeblikk som egner seg til å tines opp. Etter omveltningen i 1990 ble statuer av Marx og Lenin fjernet fra gater og torg, og få har bedt om å få dem satt opp igjen. I stedet havnet de på museer og hos private samlere. Og dersom NS hadde oppført en statue av Vidkun Quisling på Youngstorget i 1943, er det ikke sikkert at nordmenn flest i ettertid ville betrakte den som en nødvendig påminnelse om vår nære fortid.

            En enda lengre horisont strekker seg tilbake til den postkoloniale reaksjonen på den hvite manns globale definisjonsmakt. De som definerer verden på vår alles vegne tilhører stort sett denne kategorien, og de heter blant annet Diamond, Pinker, Gladwell og Harari. Tro om ikke resultatet hadde blitt litt annerledes dersom det i stedet var svarte kvinner som skrev disse populære bøkene, proppfulle av selvtillit, fugleperspektiver, forenklinger og snedige snarveier, om hvordan vi kom oss ut av hulene og inn i studenthyblene?

            Denne innsikten, som ofte trekker veksler på forfattere som Fanon og Said, men der Foucault også svever over vannene, har ført til krav om at andre stemmer også bør bli hørt. Også hos akademikere er blikket preget av personlige erfaringer og biografi. Hva man ser på er viktig, men det har også betydning hva man ser med. Burde ikke kolonihistorien derfor også skrives av de koloniserte folkene, og ikke bare av koloniherrenes etterkommere?

            Når slike spørsmål reises, vil det uvegerlig komme motreaksjoner i form av beskyldninger om relativisme og intellektuelt forfall. En moderne klassiker innen denne sjangeren var idéhistorikeren Allan Blooms The Closing of the American Mind (1987), som advarte om at identitetspolitikk og minoritetskamp ville medføre at politisk korrekthet ødela kvaliteten på høyere utdannelse, ettersom studenter ble tvunget til å lese afrikanske, kvinnelige og indianske tekster i stedet for de beste tekstene.

            Motsvaret til denne innvendingen er dobbelt. For det første er argumentet ikke at Lao-Tse og Hildegard av Bingen bør komme i stedet for Platon og Thomas Aquinas, men i tillegg til dem. Det er med andre ord snakk om en utvidelse, ikke en innskrenking av horisonten.

            For det andre – og dette er et mer krevende argument – bidrar eksponering for andre intellektuelle tradisjoner til at ens eget verdensbilde blir utfordret. På dette punktet kan relativisme være en reell risiko, ettersom det er fare for at logikk og vitenskapelige metoder ender som bare én av mange jevnbyrdige måter å vite på. I så fall må universitetene erstattes av polyversiteter. Som regel stanser involveringen med andre tradisjoner før dette punktet nås. Berikelse er vanligere enn relativisme, som når europeiske surrealister mottok avgjørende impulser fra afrikansk kunst, eller når Kenyas viktigste forfatter Ngugi, etter å ha skrevet fire romaner på engelsk i tradisjonen etter Dickens, skiftet språk til gikuyu og skrev en fabelaktig bok (Djevelen på korset) inspirert av østafrikansk fortellertradisjon.

            Kritikerne av den postkoloniale (og feministiske, og antirasistiske) kritikken av den hvite manns hegemoni har imidlertid ofte noe rett. Siden 1791 har vi vært klar over at revolusjonen spiser sine barn, og at makt korrumperer er trivielt sant. Rettighetsbevegelser kan forfalle til sin egen parodi, og kamp for utvidelse av definisjonsrommet kan føre til det motsatte. Dette skjedde i Sør-Afrika, da studentaktivismen omkring koloniale symboler som Rhodes degenererte til rent hærværk på universitetsbiblioteker. Når studenter ødelegger bøker, har alle tapt, uavhengig av hvem som har laget bøkene og hva som står der. Ved KHiO er det likeledes et faresignal når kritikerne av den postkoloniale retningen mottar sjikanerende meldinger, rasismeanklager og truende utsagn som gir dem lyst til å slutte på studiet. Når slikt skjer, er det viktig at ledelsen sier tydelig fra om at kampen for utvidelse av ytringsrommet ikke vinnes ved at man innskrenker det.

            Den strukturelle rasismen er en del av luften vi alle puster i, og ingen skal tro at de ikke har en rem av den huden. Den er et fenomen av typen it goes without saying because it comes without saying, den er internalisert og kroppsliggjort. Svarte (bytt eventuelt ut med kvinner eller arbeiderklassebarn) må prestere bedre enn hvite for å bli tatt på alvor. Det betyr ikke at alle, eventuelt alle hvite, er rasister. Individuell rasisme er derimot bevisst og eksplisitt nedvurdering av andre folkeslag på bakgrunn av deres antatt medfødte egenskaper. Det er noe ganske annet. Såvidt jeg forstår, kan KHiO-studentene som protesterer mot oppropet utvilsomt kritiseres for å være naive hvis de tror at kunsten ikke skaper et bestemt blikk på verden, men ingen ting jeg har sett tyder på at de gir uttrykk for rasistiske holdninger. Denne forskjellen er ganske viktig. Å hevde at afrikanere fra naturens side er mindre intelligente og mer musikalske enn europeere, er noe ganske annet enn å tro at kunsten kan være verdinøytral.

            Feminisme og antirasisme har mye felles. En av de beste feministiske bøkene på norsk er psykologen Rolv Mikkel Blakars Språk er makt fra 1973, og Helene Uris Hvem sa hva? er en utmerket videreutvikling av perspektivet. Budskapet i begge bøkene er av typen ‘Jeg tror på Gud, og jeg er sikker på at hun er svart’. De snur vante forestillinger på hodet og ribber kjønnsideologien til skinnet ved å vise den ideologiske dimensjonen ved standarduttrykk og kulturelle selvfølgeligheter. De handler altså om strukturelle kjønnshierarkier. God antirasistisk ideologikritikk fungerer på samme måte; den stempler ingen som onde, men gjør det mulig for oss alle å oppdage vår narraktighet.

* * *

Selvfølgelig er ikke kunsten politisk nøytral. Nest etter bøker og opposisjonelle, er kunstverk det første som brennes når totalitære krefter fester grepet. (Det er derfor norske politikeres kritikk av Ways of Seeing var så betenkelig, uavhengig av det farsepregede etterspillet.) Kunstens rolle som fortolkningsredskap for samtiden og den menneskelige tilstand har åpenbare implikasjoner for debatten som pågår ved KHiO, men også for den kollektive selvrefleksjonen i sin alminnelighet.

            Studentene som motsetter seg en utdannelse som er innrammet av kritisk teori, skriver: ‘Vi vil ha kunnskap, ikke ideologi’. Dette virker fornuftig, og selvfølgelig bør ikke et lærested som KHiO være forbeholdt mennesker som har et felles verdensbilde. Både Trump-tilhengere og anti-antirasister bør ønskes velkommen, av hensyn til mangfoldet. (Å være anti-antirasist er nemlig ikke det samme som å være rasist.) Det er likevel et problem ved å trekke et skarpt skille mellom kunnskap og ideologi, nemlig at ingen kunnskap er ideologisk nøytral.

            Når man sier 'et menneske' uten å spesifisere nærmere, vil mange – kanskje de fleste – av Morgenbladets lesere se for seg en hvit mann. Blekansikter utgjør bare tretten prosent av verdens befolkning, og det er uansett gode grunner til å reise spørsmålet om ikke svarte kvinner er like representative for homo sapiens, og om det kanskje er diskutable årsaker til at den hvite mann anses som det universelle menneske, mens alle andre regnes som spesielle mennesker.

            Hegemonen får sjelden øye på hegemoniet; han ser bare en selvfølgelig, naturlig orden. Det er først når du kommer i en minoritetssituasjon at du oppdager hva det vil si å bli ekskludert på grunn av egenskaper du ikke kan gjøre noe med, som alder, kjønn, klassebakgrunn eller utseende. Minoriteten må lære seg to språk, mens majoriteten kan nøye seg med ett. Denne asymmetriske situasjonen er vanskelig å ta inn over seg for medlemmer av majoriteten, som aldri opplever seg som noe annet enn et helt normalt, gjerne fargeblindt menneske. Men selv om man ikke vil lære om definisjonsmakt, men i stedet vil bli god til å tegne en hånd, har det betydning om hånden er mørkebrun eller rosa, mannlig eller kvinnelig, gammel eller ung.

            Dersom kontroversene på KHiO kan skape økt bevissthet rundt denne typen maktforskjell, er noe viktig oppnådd. De som ikke tilhører en hegemonisk gruppe får anerkjennelse, og hegemonene får utvidet sin horisont. Men problemet er ennå ikke løst.

            Som studentene sier, med henvisning til religionsforskeren Torkel Brekke, er det en reell fare for at virkeligheten sminkes og tilrettelegges på en slik måte at ingen blir støtt eller provosert, verken av kunst, litteratur eller kaféprat. Da har tankepolitiet vunnet. Nå om dagen er terskelen lav for å bli fornærmet, krenket eller såret, ikke minst i en fartsblind medievirkelighet der få møtes fysisk og enda færre har tid til å tenke seg om før de poster noe på nettet.

            Fortiden bør ikke retusjeres av hensyn til nåtidens nærtagenhet, og nåtiden bør få fremstå i hele sin bredde. I motsatt fall ender velmenende radikalere og liberalere med å jage sine meningsmotstandere ned i mørke kjellere. La nå endelig Lindgren skrive om negerkonger og Twain om niggere. Ingen har vondt av å snuse på en annen virkelighet; ingen har vondt av å oppdage at verden har gått litt fremover, om enn med museskritt.

            Det finnes en løsning på dette problemet også, nemlig anerkjennelse. De som klarer å se hverandre inn i øynene, vil oppdage at det er betydelig lettere å oppnå uenighet uten munnhuggeri og gjensidige beskyldninger dersom de anerkjenner hverandre som likeverdige. For en stund siden var jeg med på å lansere en bok der forfatteren argumenterte for at afrikanere fra naturens side var mindre intelligente enn europeere. Jeg foreslo for ham at han kunne begynne med å presentere sin teori for afrikanere han kjente her i Oslo, og hvis det gikk bra, kunne han jo reise til afrikanske land for å spre den nye kunnskapen, for så kunne publikum innse at de måtte slutte på medisinstudiet og bli grøftegravere i stedet. Noe sier meg at han ikke fulgte rådet.

            Anerkjennelse er ikke nok. For å forstå afroamerikanernes status som lavkaste i USA, er det ikke nok å se på arbeidsmarkedet, utdanningsvesenet, mediene og populærkulturen; man må også se bak symptomene til historien og kanskje særlig eiendomsforhold. I 1865 ble slavene frie, men i mange tilfeller ble de frie til å sulte. Hvite amerikanere hadde hatt et par hundre år på seg til å akkumulere eiendom, mye av den produsert av slavearbeid, mens svarte amerikanere ikke eide nåla i veggen. Som Thomas Piketty viste i Kapitalen i det 21. århundret, lønner det seg normalt mer å arve enn å jobbe. Med andre ord er det langtfra overraskende at afroamerikanere også i dag er fattigere enn hvite amerikanere. Og det er dyrt å være fattig, enten du er en afrikansk stat eller en afroamerikansk familie. Det kan godt være at de som vasker på Universitetet i Oslo er glade for å bli kalt renholdskonsulenter i stedet for vaskehjelper, og at de synes det er greit at de blir omtalt som melaninrike i stedet for negre, men de ville heller hatt bedre lønn, arbeidsbetingelser og fremtidsutsikter om de kunne velge. Den som tror at det ikke eksisterer noen sammenheng mellom etnisitet og klasse, bør besøke UiO. Som jeg sier til gjester: – Vi har en flerkulturell arbeidsplass. De fleste som vasker er svarte.

            Anerkjennelse og erkjennelse av hverandres likeverd er ikke desto mindre viktig. En filosof som ofte nevnes som en nøkkelfigur i kampen for likeverd og mot totalitære tendenser, er Hannah Arendt, og med god grunn. Men hvis vi ser nærmere på Arendts synspunker på svarte mennesker, oppdager vi at hun gikk Linné en høy gang i fordomsfullhet. Og hun lærte aldri, selv om hun hadde god tid på seg. Så sent som i 1970, i On Violence, beskriver hun ‘høye moralske krav’ blant hvite studentradikalere, mens hun betraktet svarte studenters protester som ‘tåpelige og skandaløse’. Hun gjør narr av innføringen av ‘ikke-eksisterende fag’ som afrikansk litteratur, og tar avstand fra swahili som valgfag, ettersom det er tale om et ‘ikke-språk fra attenhundretallet’. På femtitallet var hun mot desegregering av skoler, blant annet fordi de svarte foreldrene som ville ha barna inn på gode skoler, var ‘strebere’ som ikke brydde seg om barnas trivsel. I en av sine mest innflytelsesrike bøker, On The Origins of Totalitarianism (1951), skriver Arendt om afrikanere at de er ‘mennesker … som lever uten fremtige formål eller fordums bragder’ og som er ‘like ubegripelige som de innlagte på et mentalsykehus’. Betyr dette at alle auditorier oppkalt etter Arendt bør skifte navn, at hun bør fjernes fra pensumlistene og at vi må finne andre kilder for å kunne lese om ondskapens banalitet? Svaret er nei, men Arendts nedlatende syn på svarte mennesker minner oss nok en gang om at verden ikke består av helgener og djevler. Så kanskje Linnés benk i Botanisk Hage kan bli stående, tross alt.

            Tiden er inne for å senke skuldrene og se hverandre inn i øynene. Spørsmålet som bør stilles når den postkoloniale tematikken melder seg, er om de foreslåtte endringene åpner eller lukker dører. Blir feltet for utforskning større eller mindre; blir verden utvidet eller innskrenket; er det flere eller færre stemmer som blir hørt? Arbeidet for å desentralisere definisjonsmakten bør ikke innebære knebling av det etablerte paradigmets forsvarere, selv om de skulle representere makten og har hatt sin tid i solen. Man må gjerne betrakte etablissementets synspunkter som naive og ureflekterte, men demokratiets pris er som kjent plikten til å tolerere blikk på verden som ikke stemmer overens med ens eget. Eventuelt kan man sitere Michelle Obama: When they go low, we go high. Hun er ikke så dum, den dama.