Det vi kan lære av barnas tomme, fulle tid

Barnehagefolk, nr. 1-21

Da barna mine var små, hadde vi mye moro med bøkene om Albert Åberg. En av flere favoritter var historien om den gangen faren til Albert hadde dårlig tid og skulle på jobb, mens Albert somlet fordi han måtte leke litt før han gikk ut. «Jeg skal bare …» begynte alle forklaringene på at han brukte så lang tid. «Skal bare, skal bare,» sa Alberts vanligvis vennlige pappa irritert og så på klokken. Konflikten skyldtes at to tidsoppfatninger kolliderte; én instrumentell, målbar og én som var erfaringsnær og fleksibel.

            Jeg vet ikke om mine barn gjenkjente sin egen tilværelse i denne historien om Albert og faren, men det gjorde jeg, og det skyldtes ikke utelukkende at jeg «bare skulle» på jobb og hadde mye å rekke. Hvis jeg hadde hastverk med å komme av gårde om morgenen fordi vi hadde stått opp litt senere enn vanlig, var det faktisk også av hensyn til barnas eget beste. I barnehagen ble vi nemlig sterkt oppfordret til å innfinne oss før klokken ni, for ellers ville barna gå glipp av den daglige samlingsstunden. Da fortalte avdelingslederen om dagens planer; kanskje de skulle på tur, eller lage julepynt, eller spille fotball eller noe annet morsomt. Barna satte pris på samlingsstunden, men det var nok mest fordi de likte å sitte i en sirkel på gulvet sammen med de voksne. Planene var det ikke så farlig med. Tiden gikk ikke for dem, den kom.

            Avdelingslederen så litt strengt på meg hvis vi var sent ute. Jeg senket blikket skamfullt og forbannet meg på at vi heretter skulle sprette opp idet vekkerklokken ringte.

            I vårt samfunn lærer barn ganske tidlig å passe tiden, eller rettere sagt, de lærer at de voksne skal rekke saker og ting, og at de må tilpasse seg. Ofte er det noe herk å bli avbrutt midt i en aktivitet. Barn som leker har gjerne lyst til å fortsette med det de holder på med. Derfor kan det være en blandet fornøyelse å bli hentet i barnehagen.

            Det er ikke opplagt at den målbare, for ikke å si målrettede, tiden er mer sann og objektivt fornuftig enn den flytende tiden som faller naturlig for barn før de har lært å underkaste seg klokkens tvang. I grunnen er det omvendt. Inntil ganske nylig har vi i hele vår kulturhistorie klart å navigere etter årstidene, månefasene og døgnets rytmer. Her oppe i nord sov vi ganske sikkert mer om vinteren enn om sommeren, noe som umiddelbart fremstår som en god idé. Store ritualer og seremonier fant sted ved fullmåne. Fiskerne gikk ut ved daggry. Familien satte seg ned for å spise når maten var klar. Tiden var ikke noe du kunne ha mye eller lite av. Du levde den, og det var handlingene som styrte tidens gang og ikke omvendt.

            Noen har det kanskje fremdeles slik når de har ferie eller i helgene, men også da ser de forbløffet og litt skamfullt på klokken hvis de har sovet lenge om morgenen. Punktlighet og effektivitet er blitt hardprogrammert inn i det protestantiske sinn.

            Ikke misforstå. Jeg tror ikke det er noen vei tilbake. I et komplekst samfunn som vårt er vi nødt til å koordinere oss. Ellers ville produktiviteten ha gått dramatisk ned, veldig mye tid ville ha gått med til å vente, og flyten av varer og aktiviteter ville ha gått så langsomt at alle ville blitt fattigere. Halvparten av tomatene ville ha råtnet på veien.

            Men dermed er det ikke sagt at vi ukritisk skal godta alle former for effektivisering og akselerasjon som pålegges oss. Av og til er det nødvendig å protestere, og kanskje det ikke ville være så dumt å trekke noen lærdommer av barnas ubekymrede forhold til tidens gang.

            Den amerikanske sivilisasjonshistorikeren Lewis Mumford skrev i mellomkrigstiden at den industrielle revolusjons viktigste oppfinnelse ikke var dampmaskinen, men den mekaniske klokken. Den disiplinerer, koordinerer, effektiviserer og standardiserer. Tro hva han ville ha sagt i dag – tredve år etter at internett begynte å samle verden, tretten år etter at smarttelefonen gjorde det mulig for alle å gå med internett på seg hvor de enn måtte befinne seg?

            Vi lever i en kultur som er besatt av hastighet. Hvis du har to måter å gjøre noe på, vil du velge den raskeste. For så sparer du jo tid som du kan bruke til noe hyggelig.

            Dessverre fungerer det sjelden slik i praksis. Tiden vi sparer bruker vi nemlig vanligvis til å gjøre mer av det samme, altså noe raskt og effektivt. Problemet er altså at jo mer tid vi sparer, desto mindre tid får vi igjen. Å spare tid er slik sett det motsatte av å spare penger.

            Det er ikke så merkelig at det blir slik i et samfunn som er besatt av hastighet og effektivitet. Tidsparadokset er faktisk en nær slektning av et annet paradoks, som først ble beskrevet av den engelske økonomen Stanley Jevons på 1860-tallet. Den gangen var det nok viktig å spare tid – allerede hundre år tidligere hadde Benjamin Franklin uttalt at tid er penger – men Jevons var mer interessert i kull, industrisamfunnets mirakuløse energikilde. Det var mye svinn i alle ledd, fra gruven til fabrikken, og datidens økonomer og ingeniører forsøkte å finne måter å effektivisere energibruken slik at minst mulig gikk til spille. Jevons viste imidlertid at vinninga gikk opp i spinninga. Kullet du sparer vil nemlig bare bli brukt til noe annet, hevdet han, og ettertiden har vist at han fikk rett.

            Den knappe tiden vår minner altså om det knappe kullet i Victoria-tiden. Dette minner meg om en historie som opprinnelig ble skrevet for ungdom, men som nok helst bør leses av voksne, særlig de som tror at hastverk og maksimal effektivitet er oppskriften på det gode liv. Historien er Michael Endes Momo, eller kampen om tiden. Fortellingen finner sted i en søvnig, hyggelig landsby et sted i Europa en gang i tiden. Innbyggerne har stort sett mye tid (det som kalles «god tid» hos oss), eller snarere, de måler ikke tiden og tenker ikke over hvor mye de har av den. Tiden er ikke noe du kan eie.

            En dag dukker en gruppe gråkledde menn opp i landsbyen. De kommer fra Tidssparebanken og snakker med folk, henger opp plakater som advarer mot å sløse med tiden, banker på dører og overtaler mange av innbyggerne til å åpne konto i banken. Landsbyens innbyggere oppfordres altså til å opprette sparekonto for tid.

            En av dem som tar agnet er frisøren Figaro. Han kunne godt tenke seg en velspekket bankkonto full av tid som han kan ta ut når han går av med pensjon. Og så går han i gang med å spare tid. Han slutter å småprate med kundene, og rekker dermed å klippe dobbelt så mange som før. Han bryter kontakten med en gammel venninne som han uansett aldri kommer til å gifte seg med. Han slutter å tilbringe et par kvelder i uken med kompiser som drikker øl og synger sørgmodige folkeviser. Han slutter til og med å besøke sin gamle mor.

            Slik går dagene, ukene og månedene. Etter en tid oppdager Figaro noe besynderlig. Han har gjort nøyaktig som de grå mennene anbefalte, og likevel oppleves det som om tiden har gått fortere enn noen gang. Det er som om de siste månedene er forsvunnet inn i et sort hull, uten at han egentlig kan huske noe særlig han har tenkt eller opplevd. En dag bestemmer han seg for å ta ut noe av tiden han har satt inn i banken. Det går naturligvis ikke. Han er blitt lurt. Han har gitt fra seg en masse tid uten å få noe igjen.

            Heltinnen i historien, hun som gjennomskuer de grå mennene fra Tidssparebanken, er barnet Momo. Hun vet nemlig at det som betyr noe her i livet ikke kan telles og måles, og at det er umulig å ha det godt hvis man alltid har hastverk.

Koronapandemien har lært oss noe om tid, og kanskje en del har oppdaget at Momo hadde rett. Mange har hatt hjemmekontor og vendt seg til å gjøre jobben digitalt. De har kanskje oppdaget at digitale møter er ekstremt effektive sammenlignet med de gammeldagse analoge møtene der man satt fysisk rundt et bord. Jeg hørte om en som skulle være med på en todagers konferanse, som ble flyttet til Zoom. Hele dagsordenen var unnagjort på tre timer. Møteformen var suveren; de fikk gjort alt de skulle mye raskere enn ellers. Problemet er bare det at de ikke fikk gjort alt de ikke skulle. Og kanskje det var det viktigste. Småpraten rundt bordet, diskusjonene i kaffepausene (som alltid er for korte), måltidene der man ble kjent med hverandre, blikkontakt og kroppsspråk: Alt dette var barbert bort. Etter en del slike møter sitter jeg, i likhet med de fleste vil jeg tro, igjen med en følelse av at det var noe vesentlig som manglet. Det var mellomrommene, den tomme tiden som kunne fylles med hva som helst; tiden som ikke var styrt av stoppeklokke og frister. Den ble borte da møter og undervisning migrerte fra rommet til de digitale plattformene.

            Samtidig har mange også lært det motsatte av den merkelige unntakstilstanden pandemien skapte. Vi fikk plutselig en masse langsom tid slengt etter oss. For noen var den først og fremst uvedkommende og uhyggelig, ikke minst hvis de var blitt permittert eller oppsagt. La oss ikke glemme det. Den positive siden ved at en kultur besatt av hastighet plutselig ble tvunget til å senke tempoet, skal imidlertid heller ikke undervurderes. For min egen del ble jeg så godt kjent i nærmiljøet mitt at jeg begynte å interessere meg for forskjellen på liggende og stående kledning på hus. Jeg oppdaget nemlig at omtrent halvparten av husene i nabolaget hadde liggende, altså horisontalt, ytterpanel, mens den andre halvparten hadde stående. Etter hver fant jeg ut at liggende panel var vanligst på steder med mye nedbør, og at dette hadde med råte å gjøre. Denne problemstillingen hadde ikke falt meg inn før. Jeg hadde gått forbi husene i nabolaget hundrevis av ganger, men alltid på vei til jobben, trikken eller butikken, og hadde aldri tatt meg tid til å legge merke til husenes ytterpanel.

            Andre har strikket og bakt surdeigsbrød. En del har utvilsomt lest romaner og, som undertegnede, gått turer i nærmiljøet. Jeg vil tro at mange av oss iallfall glimtvis har oppdaget gleden over ikke å skulle noe, å ha fått en masse tom tid i gave, som kunne fylles med alt og ingenting. Jeg hører blant annet at puslespillfabrikantene har hatt gode dager i disse månedene. Det har også vært solgt flere brettspill enn vanlig.

            Og når vi befinner oss midt i en nervepirrende omgang Monopol eller venter på at surdeigen skal modnes, er vi på sporet av lekens tid, som ikke er avgrenset og styrt av Outlook og smartklokker, og som heller ikke skal rapporteres og bokføres hos Tidssparebankens representanter i vårt samfunn. Da kjenner vi et hint av frihetens tid, den som kommer innenfra, der rytmen avgjøres av det vi gjør og ikke av det vi skal rekke.

Det handler ikke egentlig om langsomhet og hurtighet, men om mellomrom som blir fylt. Frisøren Figaro oppdaget til sin forbløffelse at han ikke hadde noe tom, ledig tid igjen. Det var derfor de siste månedene hadde gått så fort. Han hadde ingen tid til å surre rundt, kose seg, sludre, legge merke til blomstene på epletrærne, ta seg av folk som også tok seg av ham. Han hadde ikke tid til å bli kjent med seg selv.

            En av de største gledene ved å være sammen med barn, er at man blir invitert inn i en forbløffende verden av kreativitet. Jeg pleide ofte å si til mine, da de var små, og ikke uten et snev av misunnelse: Dere finner på så mye rart! Og det gjorde de. Sønnen min var sjørøver som kjørte båt når han satt i badekaret, og datteren min fant opp et helt land som var oppkalt etter henne, hvor alle kunne fly og alle unntatt henne var usynlige. Selv var jeg ikke i nærheten.

            Den tomme tiden – mellomrommene – er en betingelse for kreativitet. Du får ikke nye ideer på kommando. Av og til har jeg tenkt at det aldri ville kommet noe nytt inn i verden om ikke folk hadde kjedet seg. Kanskje retten til å ha det kjedelig kunne bli en politisk kampsak de nærmeste årene, og da må vi kjempe for barnas rett til å kjede seg også. Det er ikke et godt tegn hvis store deler av tiden deres går med til mediekonsum, og hvis det skjer, er det vår feil.

            De klarer seg forresten godt uten hjelpemidler og krykker for fantasien. I fattige land hvor barn har få leker, er de ikke noe dårligere til å leke enn hos oss. De tar det de har for hånden og bruker fantasien. For en del år siden gjorde noen forskere et eksperiment i en tysk barnehage. De fjernet alle lekene. I begynnelsen virret barna omkring, usikre på hva de skulle finne på. Men det gikk ikke lang tid før de var i gang med å leke igjen, uten så mye som en legokloss i nærheten. Ja, de fikk lekene tilbake etter noen dager, men forskerne hadde lært noe. Kanskje barna også.

            Jo mer jeg tenker på det, desto viktigere blir det å ta vare på den tomme tiden som ikke stiller krav, som ikke har tenkt seg noe sted, som gir slingringsmonn og fleksibilitet. For når det skjer noe hele tiden og alle mellomrom er fylt, skjer det i virkeligheten ingen ting. Harddisken er full, og du blir ute av stand til å leve i øyeblikket fordi du allerede tenker på det neste du skal gjøre. Det skyldes at det bare er når det ikke skjer noe spesielt at hva som helst kan skje.