Generasjonen som stjal fra mennesker som ennå ikke er født
Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen
Aftenposten, 10. juli 2021
Mennesket er i utgangspunktet korttenkt og best til å løse akutte problemer. Spørsmålet vi må stille oss nå, er om det ikke er mulig å løfte blikket og løfte seg selv opp etter håret, slik at vi kan oppfylle målet om å bli gode stamfedre og stammødre om noen tusen år.
Det mangler ikke kunnskap om at verden er på vei mot et villere klima og økologisk utarming. I over 30 år har forskere påpekt noe som etter hvert er opplagt, nemlig at homo sapiens har sprengt akkorden og lykkes for godt for sitt eget beste. For ikke å snakke om andre arter. Vi har fjernet 15 % av Amazonas, 35 % av verdens våtmarker og nær 70 % av verdens dyrebestander siden 1970. Verdenshandelen er firedoblet siden 1980, turismen seksdoblet, antall flybilletter solgt i verden mer enn doblet seg bare på femten år, fra 2004 til 2019, og CO2 fortsetter å stige i atmosfæren. Earth Overshoot Day er den dagen i året da vi har brukt opp det vi har å gå på ressursmessig. Alt annet er lån fra våre etterkommere, som av opplagte årsaker ikke er blitt spurt om å være kreditorer. Med unntak av koronaåret 2020 kommer denne dagen tidligere for hvert år. I 2019 falt den på 29. juli. Alt dette er kjent. Derfor er det nødvendig å spørre hvorfor det er så vanskelig å dempe denne globale overopphetingen av økonomi, klima og forbruk.
Det finnes flere forslag til forklaringer, fra stiavhengighet (man fortsetter i vante spor) til kapitalismens innebygde krav om vekst. Et overordnet problem er imidlertid vår vekting av nåtid (og egne behov) mot framtiden og de ufødtes behov. Dette har både biologiske, psykologiske og kulturelle dimensjoner, og evnen til å tenke langsiktig krymper i et samfunn på økende turtall, besatt av hastighet, effektivitet og innovasjon.
Noen husker den klassiske graffittien ‘Framtiden er avlyst på grunn av manglende interesse.’ Tro om den ikke har noe for seg. De fleste av oss lever for det meste i korte tidshorisonter der neste måneds avdrag et mer akutt problem enn en rasert planet i våre oldebarns alderdom. Spørsmålet er om det går an å gjøre noe med dette problemet, altså om det går an å handle, i det daglige, på bakgrunn av hendelser som trolig vil finne sted om hundre, tusen eller ti tusen år. Homo sapiens har eksistert i 300 000 år. Det er ingen åpenbar grunn til at vi ikke skal være her i minst 300 000 år til. Og det er også verdt å minne om at dette også angår framtiden til kanskje 5 millioner andre arter.
I den globale samtalen om klima og miljø trekkes ofte kommende generasjoner inn som begrunnelse for å endre kurs, og det er åpenbart at Thunberg-generasjonen har et poeng når de betrakter vår generasjon som ranere, som stjeler ressurser og muligheter fra de som ennå ikke er født.
Kritikken mot vår tendens til å svi av arvesølvet og etterlate oss en søppelplass der vi overtok en Edens hage, handler om disse ufødte menneskene. Er det mulig å gi rettigheter til mennesker som ennå ikke finnes? I teorien, ja. I praksis er det vanskelig. Valg skal vinnes, avdrag betales, ferieturer bestilles. Likevel er det fullt mulig å se for seg en anvendelse av etikkens gylne prinsipp ‘du skal ikke gjøre mot andre det du ikke ønsker at de skal gjøre mot deg’, på alle mennesker, også de som ikke er født.
Trolig er vi den eneste av artene på planeten som er i stand til å drømme om fortiden og ikke bare forestille oss, men planlegge en framtid. Revolusjonære bevegelser, religiøse endetidsbevegelser og nøktern planlegging av infrastruktur og valgordninger vitner om dette. De fleste studier viser imidlertid at forestillinger om framtiden for de fleste av oss sjelden strekker seg lengre enn 30 år, eventuelt vår egen levetid eller unntaksvis barnebarnas levetid. Selv langtidsplanene på makronivå, som klimapanelets fremskrivninger og FNs formaninger, går sjelden lenger enn et par generasjoner frem i tid.
Det er mye godt å si om mennesket. Vi er utstyrt med empati og gode evner til å håndtere materiell knapphet og akutte farer, men evolusjonen gir ingen oppskrifter på hvordan vi skal løse globale problemer vi selv har skapt. Det betyr ikke at det er umulig å bestemme seg. I boken The Good Ancestor (som kommer på norsk etter sommerferien) foreslår den australske filosofen Roman Krznarik seks prinsipper, eller leveregler, som vil gjøre det mulig for oss å bli husket, ikke med skam og avsky, men med respekt og beundring. For ham dreier det seg om langsomhetens kamp mot hastigheten. Han anbefaler blant annet katedraltenkning som motvekt til finanskapitalisme. Det kunne ta flere generasjoner fra en katedral ble påbegynt til den stod ferdig. Interessant nok trekker han også fram det norske oljefondet som et eksempel på slik langsiktig tankegang (dog med en betimelig bemerkning om hva som har skapt fondet).
Krznarik skildrer en mulig fremtidig tilstand der menneskets kollektive intelligens har gjort et lite, men vesentlig sprang i retning av langsiktig helhetstenkning snarere enn kortsiktig nyttemaksimering.
Bærekraft handler også i høy grad om tid. Et bærekraftig system kan defineres som ett som er i stand til å vedlikeholde seg selv på ubestemt tid uten å undergrave sine egne livsbetingelser. På økonomien område vil dette i praksis si at kravet om vekst må vike til fordel for et verdensbilde der det er en selvfølge å ta hensyn til økologi.
Mange reagerer med resignasjon. Økonomisk logikk tilsier at fremtiden blir diskontert (den synker i verdi jo lenger unna den er). Og hvis evolusjonen har gjort oss kortsiktige, er det kanskje ikke så mye å gjøre med saken? Vel, kortsiktighet er ingen naturlov. For det første har de fleste tradisjonelle samfunn, som har vært enerådende i nesten hele vår artshistorie, prioritert vedlikehold fremfor endring. For det andre har historien gang på gang vist at vi er i stand til å løfte oss selv opp etter håret. Selv om forskning tyder på at vi biologisk sett er i stand til å identifisere oss med maksimalt 150 andre (‘Dunbar-tallet’, etter Robin Dunbar), viser både verdensreligionene og nasjonalismen (og fotball) noe annet. Å gjøre det samme med tiden som vi har klart å gjøre med sosial skala, er ikke umulig. Men vi må begynne å fortelle historiene om hvordan vi ønsker å bli husket. Hvordan, i Krznariks ord, vi skal lære å bli gode forfedre og formødre.
