Globaliseringen er en bulldozer på speed
Morgenbladet, 6. august 2021
Globaliseringen fører til standardisering, og det går utover både kulturelt og biologisk mangfold. Resultatet er i begge tilfeller redusert fleksibilitet. Vi trenger en linse som gjør oss i stand til å sette fokus på begge deler samtidig.
På feltarbeid i Queensland for noen år siden deltok jeg i en aktivitet som rekrutterte både familier, pensjonister og engasjerte enkeltpersoner. De kaller det toadbusting og reklamerer for opplegget med en munter trudelutt hentet fra filmen Ghostbusters. Etter at agapadden (the cane toad) ble innført til Australia i 1930-årene, har den nemlig spredt seg så raskt, og med så store økologiske konsekvenser, at det mobiliseres for å samle opp paddene, som så blir avlivet relativt skånsomt ved nedfrysning. Paddene er trege, men slimete og utstyrt med giftkjertler, så alle deltagere får utdelt hansker, en sekk og et telleapparat. Toadbusting er som å pisse på et uttørket eukalyptustre. Det monner ikke, men gir aktivistene en opplevelse av at de iallfall gjør så godt de kan for å redde den skjøre australske økologien.
Agapadden er storvokst, den formerer seg fort og tåler tørke bedre enn andre amfibier. Opprinnelig ble den innført fra Hawaii, dit den ble hentet fra Mellom-Amerika, for å bekjempe skadedyr på sukkerrørene (som for øvrig også er en fremmed art). Den trivdes ikke så godt på sukkerplantasjene, og begynte å flytte på seg. Den ekspansive padden fortrenger andre arter og fører til økologisk destabilisering. De som spiser den, risikerer å dø på grunn av giftkjertlene. Per i dag anslår man at padden sprer seg vestover med en hastighet på rundt 40 kilometer i året. For noen år siden krysset den grensen til Western Australia. Grøss og gru.
Artsinvasjoner og biologisk mangfold
Australia er en skattkiste av eksempler på at introduserte arter kan skape ubalanse i økosystemer og bidra til en reduksjon av artsmangfold. Det finnes riktignok mange eksempler på introduserte arter som gjør liten skade og tvert imot kan være til nytte for menneskeheten. Det er ingen som går manngard for å få fjernet sauene fra New Zealand eller epletrærne fra Hardanger, maisåkrene fra Øst-Afrika eller pudlene fra Kragerø. Kongekrabben er blitt en delikatesse i Norge, og ‘pukkellaksen’ er muligens på vei til et kjøkken nær deg. Dermed er det fristende å trekke på skuldrene og vise til at økosystemer har forandret seg tidligere også.
Destabiliseringen har imidlertid sin pris. Den storvokste stillehavsøstersen fortrenger den lokale østersen, stillehavslaksen er en trussel mot den atlantiske, og generelt fører fri konkurranse til at det blir færre igjen på banen når støvet har lagt seg. Enten mennesker tjener eller taper på dem i første omgang, fører artsinvasjoner til redusert mangfold, slik Elizabeth Kolbert viser i Den sjette utryddelsen fra 2014. Laissez-faire-økonomien, som ble populær på samme tid som Darwins evolusjonslære i siste halvdel av 1800-tallet, tilsier ellers at det er sunt at de små og svake går under ettersom de ikke har livets rett. Det er ikke alle som vil være enig.
Jeg kommer tilbake til Kolbert, men først er det nødvendig å si noen ord om forholdet mellom biologisk og kulturelt mangfold. Det er nemlig slående paralleller mellom biologers bekymringer over tap av biologisk mangfold og antropologers forsvar for kulturelt mangfold, forstått som folkegruppers rett til å leve et liv som ikke er avgrenset av stat og marked. Dette dobbeltsporet er vel verdt å følge, og i begge tilfeller er skurken i stykket moderniteten.
Arter har flyttet seg helt siden livet oppstod, og kulturer har påvirket hverandre siden vi begynte å lage abstraksjoner for mange tusen år siden. Biogeografien har som sitt felt nettopp studiet av artenes spredning i evolusjonær tid, og barrierer som fjellkjeder, klimasoner og åpent hav har vært av særlig interesse. På oseaniske øyer, og på det isolerte kontinentet Australia, kunne evolusjonen gå sine egne veier. Kjempeskilpaddene på Galápagos, dronten på Mauritius og komodovaranen på en håndfull indonesiske øyer kunne overleve i millioner av år takket være begrenset konkurranse. Øyene kan sammenlignes med proteksjonistiske økonomier som verner lokalt kunsthåndverk mot importerte industrivarer. Kulturhistoriens tidsakse er selvfølgelig kortere, men mønsteret ligner. I dype skoger, karrige halvørkener og trange fjelldaler utviklet det seg kulturelle former som lenge hadde begrenset kontakt med omverdenen. På Ny-Guinea, en stor, kupert og skogkledd øy, har det trolig vært drevet hagebruk like lenge som det har vært dyrket korn i Mesopotamia. Da europeerne ankom høylandet for mindre enn hundre år siden, så det for dem ut som om tiden hadde stått stille. Hodejakt var utbredt, metaller var ukjente, og det ble talt flere hundre språk, ingen av dem nedtegnet, de fleste ubeslektet med alle andre språk. Langs nordkysten, der det hadde vært kontinuerlig kontakt med handelsfolk, pirater og skipbrudne, var situasjonen annerledes. Der snakket de fleste austronesiske språk, beslektet med andre språk, fra Madagaskar i vest til Rapa Nui (Påskeøya) i øst. Havet har alltid vært en vei, både biologisk og kulturelt, med øyer og havner som veikryss.
Homogenocen og McDonaldisering
Veien ble asfaltert og fikk flere kjørefelt etter 1492. Den kolumbianske utvekslingen av planter, dyr og mennesker, altså resultatet og senvirkningene av de europeiske erobringene og koloniseringen, satte fart i sakene. Det var ikke lenger behov for langsomme migrasjoner av sultne flokker, naturlige flåter av strå og kvist eller trekkfugler for at dyr og planter skulle spre seg. Folkevandringene fikk nå uttrykk som transatlantisk slaveri, tvangsarbeid i sølvgruver og migrasjon til fremvoksende storbyer både i og utenfor Europa. Stater og imperier tok form over hele verden, og de begynte å ligne hverandre mer og mer.
De siste tiårene er det som om fartsgrensene på den globale motorveien er blitt avskaffet. Endringene skjer nå så raskt at forskerne hiver etter pusten for å henge med. Jeg har foreslått begrepet overoppheting for å beskrive endringstakten siden rundt 1991. Miljøødeleggelser, forbruksvekst, en tredobling av verdenshandelen og en firedobling av turismen på tredve år, en femdobling av plastsøppelet i havet, og ikke å forglemme effektene av menneskeskapte klimaendringer har skutt fart etter slutten på den kalde krigen. Charles Mann, forfatteren av 1493, har foreslått å supplere begrepet antropocen med homogenocen. Boken handler om senvirkningene av de europeiske erobringene, med særlig vekt på matproduksjon: Nå er det søtpoteter i Kina og kveg i Argentina, så da Peer Gynt skrøt av at han fraktet ‘negre til Carolina og gudebilleder til China’ var han, som så ofte, et mikrofonstativ for tidsånden på 1800-tallet.
Mann er opptatt av reduksjonen i biologisk mangfold som resultat av den globale utvekslingen, og homogenocen er en tidsalder der plantasjens og fabrikkens logikk dominerer. Når en oljepalmeplantasje erstatter en regnskog, forsvinner ikke bare en del treslag, men også mikroorganismer, insekter, fuglene som spiste insektene, virvaret av blomster, bregner og andre planter som levde i symbiose med trærne. Jordsmonnet forandrer seg, og hele biotopen blir forenklet og standarisert.
Den samme innvendingen ble rettet mot industriproduserte varer på 1800-tallet, da håndverkslaug og smaksdommere kritiserte dem for å være forenklede, identiske og pregløse. Men penger i kassa ble det, varene ble billigere, og levestandarden økte.
Den grønne revolusjonen i landbruket har ført til sammenlignbare resultater. Produktiviteten har økt, sult er bortimot avskaffet i store land som India, men prisen er et tap av variasjon og fleksibilitet. Det er et høyt spill å satse alt på én hest. Den kan jo risikere å miste en hestesko.
I The McDonaldization of Society (1993) argumenterte sosiologen George Ritzer langs de samme linjene. Inspirert av Max Webers analyser av rasjonalisering og effektivisering før første verdenskrig, beskriver Ritzer en verden av produksjon og forbruk der oppskalering, forenkling og standardisering dominerer. Kjedene tar knekken på de familiedrevne butikkene, og minste felles multiplum regjerer fordi det lønner seg.
På kulturens område er det vanskeligere å måle mangfold enn i biologien. Mange forbruksforskere har påpekt at forbrukere er kreative og selvstendige, og at tilsynelatende standardisering skjuler en stor variasjon. Dette er ikke et irrelevant synspunkt, men ikke desto mindre er det et faktum at det nye mangfoldet er forskjellig fra det gamle. Språkdød kan være en indikasjon. Det tales nå omtrent 7000 språk i verden, og forskere regner med at 90% av dem vil være borte om bare 30 år. Hvis det er noe i synet om at ethvert språk skaper verden på en unik måte (‘visse tanker kan bare tenkes på tysk’), betyr dette at kulturen i verden står overfor en masseutryddelse som kan sammenlignes med den biologiske.
Nytt og gammelt mangfold
Det er nødvendig å stoppe opp litt ved påstanden om at det kulturelle mangfoldet i verden blir mindre. For befinner vi oss ikke i en tid der nye kulturelle former ustanselig oppstår takket være de akselererte kulturmøtene, migrasjon og globalisering? Begrepet superdiversity – hypermangfold – er blitt foreslått nettopp for å beskrive the diversification of diversity, mangfoldiggjøringen av mangfoldet, spesielt slik det kan iakttas i storbyer. Visst dannes stadig nye identiteter, blant annet hva angår etnisitet, religion og ikke minst kjønn, men de er av samme slag. Folk over hele verden gjør sitt ytterste for å være unike og forskjellige, men de gjør det på de samme måtene over hele verden. Som prektige individualister og lojale konsumenter velger de blant alternativene som tilbys i identitetenes supermarked.
Etnisitet handler ikke om kulturforskjeller, men er et metaspråk om kulturforskjeller. Etnisitet består i å gjøre kulturforskjeller sammenlignbare. Man må med andre ord bli ganske lik før man kan begynne å krangle om hvor forskjellig man er. Før homogenocen kunne ulike folkeslag være uforståelige for hverandre. I Tropisk elegi (Tristes tropiques) beskriver antropologen Claude Lévi-Strauss et møte med brasilianske urfolk på 1930-tallet som om det var en glassvegg mellom dem. De kunne se hverandre, men det var umulig å få kontakt. Denne fremmedheten blir nå høvlet ned av modernitetens slipemaskin. Tidligere kunne de andre fremstå som Wittgensteins løve: Hvis den kunne snakke, ville vi ikke forstå hva den sa. Nå prøver de andre å gjenopplive forfedrenes kultur ved å lese gamle etnografiske skildringer og ta kveldskurs i besteforeldrenes språk. De deltar i en global samtale om røtter og identitet.
Dette syndromet kan kalles tredjegenerasjonsproblemet. Dine besteforeldre levde i en kultur uten å vite det; for dem var alt de gjorde og tenkte naturlig og selvfølgelig. Dine foreldre gjorde alt de kunne for å legge sine foreldres barbari og uvitenhet bak seg. De kom seg inn på høyskolen, ble flytende i nasjonalspråket, klippet håret og fikk seg en jobb. Du, derimot, gjør alt du kan for å gjenopplive en kultur besteforeldrene dine hadde uten å vite det, og som dine foreldre gjorde alt de kunne for å glemme.
Antropologen Clifford Geertz sa en gang, ikke uten en viss galgenhumor, at joda, kulturforskjeller vil alltid eksistere. Franskmennene vil aldri spise saltet smør. Men de gode gamle dager med kannibalisme og enkebrenning er nok over for alltid. UNESCO så ikke denne forskjellen da de laget rapporten Our Creative Diversity i 1995. De bejublet kulturelt mangfold samtidig som de gikk inn for en global etikk. Alle skal altså oppmuntres til å være forskjellige og unike, men bare hvis de følger reglene. Og hvor forskjellig får man da anledning til å være?
Biologisk mangfold vil også alltid eksistere, for eksempel i dyrehager og frøbanker. Men utenfor reservatene er tendensen entydig. Tapet av variasjon er entydig både på det kulturelle og det biologiske området.
Paralleller: Biologi og kultur
Historien går aldri i én retning. Ulike deler av kulturen forandrer seg i ulik hastighet og på uforutsigbare måter. Nordmenn vil fortsette å drive med friluftsliv, og melanesere ofrer stadig griser til forfedrene, selv om de har fått smarttelefon og pengeøkonomi. Det kan være at engelsk fortrenger små språk, men til gjengjeld blir det engelske språket rikere og mer allsidig, med mange lokale varianter. Og likevel er parallellene påfallende mellom Elizabeth Kolberts beskrivelser av artsutryddelse og situasjonen for kulturell variasjon i dag, spesielt med tanke på små, statsløse grupper. Riktignok har de aldri levd i fullstendig isolasjon, men det er nytt at de blir overkjørt av globaliseringskrefter som ikke ser ut til å stoppe før hele verden er blitt ett sted.
Kolbert beskriver en rekke årsaker til ‘den sjette utryddelsen’. Artsinvasjon er bare én. Hun skriver mye om tap av habitat, altså fordrivning av dyr og planter på grunn av menneskelige prosjekter som veier, fabrikker og plantasjer. Det samme skjer også med små folkegrupper. De blir presset inn i byenes slummer eller blir plantasjearbeidere. Dernest beskriver hun jakt, overfiske og generell overutnyttelse av natur. Også her er det en tydelig parallell til kulturell homogenisering. Videre beskriver hun naturkatastrofer som meteornedslaget som utryddet dinosaurene for 66 millioner år siden, men den viktigste faktoren i bokens andre del er menneskeskapt destabilisering, altså forurensning og klimaendringer.
Parallellen skal ikke trekkes for langt. Kulturen har en annen egendynamikk enn biologien. Likevel er det slående mange paralleller mellom homogeniseringen av biologi og homogeniseringen av kultur. Statlig urfolkspolitikk er beslektet med tenkningen bak naturreservater. Markedets umettelige og utrettelige trang til å oversette alt til målbare og helst lønnsomme ressurser bidrar til oppskalering og ensretting både biologisk og kulturelt. Gevinstene av homogeniseringen måles med modernitetens kriterier: Økonomisk vekst, utdannelse til flere, redusert barnedødelighet og vannklosetter på bygda i India. Ikke alle setter like stor pris på endringene. De ville heller ha kunnet velge selv, om de så er bier eller melanesere. Spesielt siden mange av dem, enten de er bier eller melanesere, får regningen i fanget uten å ha fått anledning til å høste av gevinsten.
Semiotisk frihet og globalisering
Det største tapet, sett i fugleperspektiv, er den reduserte fleksibiliteten. Hvis du satser alt på femten høyproduktive potetsorter får du flere poteter, men de ligner på hverandre, og du har ingen ting å falle tilbake på dersom avlingen svikter. Hvis alle lærer seg engelsk, med eller uten Google Translate, kan vi snakke med hverandre over hele verden, men det vil være mye vi ikke lenger vil kunne si. (Legg merke til det krøkkete tempuset i foregående setningsledd. I EFL, English as a Foreign Language, advares det mot denne typen konstruksjoner da de kan være vanskelige å forstå. Også språket blir plattformisert og appifisert når alle skal kunne forstå hverandre. Det samme skjer med språket i den globale samtalen som med billene på plantasjen.)
Tendensen jeg har beskrevet kan beskrives som et tap av semiotisk frihet. Om dette faktisk skjer, ville det være en sensasjon, en reversering av flere hundre millioner års evolusjon. Hør bare her.
Jesper Hoffmeyer (1942–2019) var en pionér innen det nye, tverrfaglige feltet biosemiotikk. Han var inspirert av filosofen C.S. Pierce, semiotikkens grunnlegger, men også av den økologiske systemtenkeren Gregory Bateson. Hoffmeyer var utdannet kjemiker, jobbet som biolog i København, og samarbeidet med filosofer, litteraturforskere og samfunnsvitere. På norsk finnes Livets tegn (den danske tittelen, En snegl på vejen, er finere, men mer kryptisk). Den er en av disse sjeldne bøkene som får deg til å se verden annerledes etter at du har lagt den fra deg. Biosemiotikken leser relasjonene i naturen som tegnsystemer, omtrent på samme måte som Umberto Eco viste at et par jeans er proppfulle av tegn til omgivelsene. Biosemiotikken er ikke antidarwinistisk, men til forskjell fra klassisk darwinisme ser biosemiotikere etter kommunikasjon og sammenhenger, ikke konkurranse og kamp. Når en rev får ferten av en hare, er det et ledd i en semiotisk kjede der harens reaksjon og flukt også inngår. Hoffmeyer bruker begrepet semiotisk stillas (semiotic scaffolding) for å beskrive hvordan omgivelsene (Der Umwelt, et begrep fra biologen Jakob von Uexcüll) gir muligheter og begrensninger. På samme måte som intellektuelle impulser fra uventet hold får oss til å tenke nytt, kan en organisme – det være seg en snegle eller en sjimpanse – blomstre eller visne avhengig av hvilke muligheter omgivelsene gir for semiose, altså kommunikasjon ved hjelp av tegn. For noen år siden sa Hoffmeyer at dersom han skulle oppsummere hele evolusjonshistorien i én setning, ville han si at evolusjonen har ført til en økning i den semiotiske frihet. Hva mener han nå med det?
Alle organismer har en viss grad av semiotisk frihet, altså en evne til å gjøre noe annerledes. En plante vil kunne strekke seg mot sollyset eller føre røttene dit hvor jorden er mest næringsrik. En hund vil kunne lekeslåss med sin eier og late som om den biter henne; den er altså i stand til metakommunikasjon ettersom den setter sin handling i anførselstegn ved å kommunisere at dette er lek. Relasjonen mellom menneske og hund utløser større semiotisk frihet – flere alternativer, mer fleksibilitet, mer meningsdybde – enn relasjonen mellom et furutre og blåbærlyngen som vokser under den, selv om det foregår en utveksling av tegn også i det siste tilfellet. Hoffmeyer beskriver altså en evolusjonær linje henimot stadig større kompleksitet; mer kommunikasjon, flere relasjoner, en tettere skog av tegn som sier stadig flere ting på flere logiske nivåer. Denne utviklingen henger sammen med spesialisering, noe som igjen skyldes behovet for å finne ledige nisjer i økosystemer der det alt er folksomt. Biosemiotikken gjør det mulig å frigjøre seg fra det skarpe skillet mellom ånd og materie, menneske og dyr. Det som er vesentlig, er det som foregår mellom entiteter, ikke inni.
En lesning av biosemiotikken opp mot globaliseringens homogeniserende effekter gjør det mulig å konkludere med at utviklingen nå er reversert. Inntil nå har Hoffmeyer hatt rett, men heretter må vi finne oss i å leve i en verden med stadig mindre semiotisk frihet, både biologisk og kulturelt. Som sagt: Dersom det jeg sier stemmer, er det en sensasjon.
Utfordringen i dag består i å stanse denne bevegelsen bort fra en verden av mange forskjeller til en verden av noen få, og forsvaret for biologisk mangfold og kulturell selvbestemmelse er samme sak. Hittil har kritikere av globaliseringens herjinger som regel enten konsentrert seg om økt ulikhet, klimaendringer og miljøproblemer eller marginaliseringen av utsatte grupper som flyktninger eller urfolk. Tro om det ikke nå er på tide å sette en ny linse i kameraet, som er i stand til å sette fokus på alle disse tendensene samtidig? Årsaken er i alle tilfellene en bulldozer på speed. Den kan og bør stanses, men den gir seg ikke uten videre. Alea jacta est. Eller, sagt på vårt unike, lokale stammespråk: Terningen er kastet.
