En overopphetet verden
Noe har skjedd med verden de siste årene: Alt går fortere enn før. Det er fem ganger så mange som reiser på ferie til utlandet enn bare for førti år siden. Mens bare et par prosent av afrikanerne hadde tilgang til Internett så sent som i 2006, er tallet nå nærmere 20 prosent. Vi bruker dobbelt så mye energi som i 1980 (og veldig lite av det er fornybart). Tyngdepunktet i verdensøkonomien har flyttet seg østover i rasende fart. Kinesiske investeringer og varer finnes nå overalt, mens europeerne er mer opptatt av å diskutere grenser og identitet enn økonomi. Og folk flytter på seg både mer og på nye måter. Noen forskere snakker endog om super-mangfold som en ny samfunnstype, en rastløs samfunnsform der mange av innbyggerne er på gjennomreise.
Denne nye verdenen, med sine akutte og galopperende økonomiske, kulturelle og økologiske kriser, er tema for forskningsprosjektet jeg leder ved Sosialantropologisk institutt. Tittelen er Overheating, overoppheting, og viser ikke til klimaendringer, men hastighet. I fysikken er jo varme og hastighet det samme. Spørsmålet vi stiller, er hvordan folk i ulike lokalsamfunn reagerer på akselererte endringsprosesser. Vi skriver globaliseringens samtidshistorie nedenfra, slik globaliseringen erfares av helt alminnelige mennesker i land som Peru, Filippinene, Canada, Sierra Leone og Australia.
Mange, både forskere, journalister og andre, skriver om globalisering. Men de fleste av dem har et makroperspektiv; de ser altså det store bildet, men går ofte glipp av detaljene. De er som en mann i helikopter som sirkler over kloden med kikkert og telelinse. Han kan gjøre rede for globale tendenser og forskjeller mellom land og regioner, men befinner seg vanligvis for langt borte fra vanlige folks tilværelse til å kunne si noe bestemt om hvordan forandringene blir opplevd og forstått av deg og meg. Og da er det noe vesentlig som mangler.
Sosialantropologer holder seg stort sett unna helikopteret. I stedet krabber vi på alle fire med forstørrelsesglass og studerer hvert enkelt sandkorn på stranden. Der ligger vår styrke som vitenskap, i studiet av det lille, det lokale, det unike. I tillegg sammenligner vi ulike samfunn, og i Overheating-prosjektet har vi dessuten som mål å kombinere blikket fra helikopteret med blikket fra forstørrelsesglasset. Vi ser det store i det lille og det lille i det store. Men vi begynner med det lille. Det er nemlig der antropologien har sitt fortrinn.
La oss si at du bor i det vestafrikanske landet Sierra Leone. For femten år siden fantes det ikke en skikkelig vei der du bodde, bare jordveier og tråkk som ble til gjørme i regntiden. Nå finnes ikke bare asfalterte veier, det er til og med tilløp til bilkø! (Det kaller jeg akselerert endring.) Eller sett at du i alle år har bodd i nærheten av et skogholt, men oppdager, idet du står opp en dag, at trærne er hugget ned og at noen er i ferd med å anlegge en plantasje for biodrivstoff. Etter et par uker ser du at de fleste som jobber der er kinesere. Du lurer naturlig nok på hva som skjer. Og du vil stille noen spørsmål: Hvem kan jeg skylde på, hva kan jeg gjøre, og er utviklingen bra eller dårlig for meg og mine?
Denne typen spørsmål tar Overheating-teamet opp i lokalsamfunn på fem kontinenter. Vi studerer lokale reaksjoner på raske endringer, som både kan være positive og negative, og ofte ambivalente – forandring har både gode og dårlige sider. Deretter knytter vi lokalsamfunnene sammen og kobler dem opp mot globale prosesser. Målet er å skrive en historie om verden i det tidlige 21. århundre, hvor både de store systemene og enkeltmenneskene får sin rettmessige plass. Vi vil vise at sosialantropologien er en viktig bidragsyter til den store samtalen om hva det vil si å være menneske og hvor vi er på vei.
Aftenposten, 15/10-14
