Dagbok 15. mai 2020

Denne er skrevet på oppfordring fra forfatteren og filmskaperen Dag Johan Haugerud, som sammen med Kjartan Helleve redigerer Amatør, et analogt bladverk som utelukkende består av dagbøker. Det er mulig at det er dette som kalles “autoetnografi”. THE

 Jeg kom på at det var noe jeg måtte huske da mobilalarmen pep ti på syv, og mens jeg barberte meg innså jeg at det dreide seg om lettmelk. Etter at barna flyttet hjemmefra er de daglige innkjøpene blitt mer usystematiske, og i går droppet jeg supermarkedet og kjøpte bare et brød hos bakeren. Vi bruker ikke enorme mengder melk i dette husholdet nå, men et fast innslag, en av rutinene jeg trives best med for å si som sant er, går ut på at jeg lager en dobbel cappuccino til hver av oss om morgenen. Uten melk står du overfor alternativene som kalles americano og espresso. Og det blir ikke det samme, gitt. På midten av nittitallet var jeg gjesteprofessor i Ljubljana. Da stakk jeg daglig innom en kaffebar på vei til universitetet. Den minnet om de klassiske italienske, med ståplasser ved bardisken og høy omløpshastighet. Gutta bestilte sin espresso og kanskje en liten hikkas, tok seg en røyk, tømte koppen og eventuelt glasset i ett drag som om det var vitamindrikk eller tran, stumpet røyken på gulvet og kom seg videre med fornyet energi.

            Cappuccinodrikking følger en annen rytme. Den er langsom og henger sammen med stillesitting, avislesning og frokost. For å oppnå denne tilstanden måtte jeg handle raskt, i begge ordets hovedbetydninger. Så jeg slengte meg inn i Dolly, som er en rød toseters elbil med soltak, en bil som er det nærmeste jeg kommer 313, altså Donald Ducks legendariske kjøretøy. Klokken var nøyaktig 07:11 da jeg kjørte ut av porten på vei til 7-Eleven. Fun fact for sånne som meg.

            På hjemveien oppstod en liten forsinkelse, men jeg tok den med knusende ro. Ikke bare hadde jeg fått tak i en liter lettmelk, jeg hadde også snappet med meg et nytt produkt som vi diabetikere vet å verdsette, nemlig en halvliter sjokolademelk uten tilsatt sukker. Jeg hørte på Chick Corea i airpodene. Fredagsstemningen var i ferd med å sette seg i kroppen mens jeg tenkte adspredt om hvilke yrkesgrupper som blir minst berørt av pandemien. Forsinkelsen skyldtes nemlig at veien var sperret av et par ulende monstre utstyrt med vanntanker og digre børster. De vasket veien, trolig med tanke på den nær forestående grunnlovsdagen. De desinfiserte den ikke, slik folk gjør med gater og fortau i andre land. Disse karene utførte sine oppgaver som de pleide, men de kunne ikke gå på puben og se Premier League lørdag ettermiddag de heller, så de slipper ikke helt unna. Vi er snart åtte milliarder, og ingen av oss er helt uberørt. Det er en verdenshistorisk begivenhet vi står oppe i.

            Rytmen er blitt mer stakkato og stort sett langsommere, men det er mye som er uforandret. Doffen bryr seg for eksempel ikke. Han er en kastrert hannkatt som statistisk lever på overtid, og han har lenge vist tegn til langt fremskreden demens. Mesteparten av dagen ligger han i en døs og drømmer om sin tapte ungdom, den gangen i en fjern fortid han slepte halvdøde mus inn i huset og spiste spurv så det lå fjær og blodflekker etter ham i gangen. Nå er han blitt så vanskelig i matveien at han må nødes for å få i seg en halv boks finfordelt tunfisk. I dag tidlig delte han og jeg en boks. Jeg valgte å innta min halvdel med landbrød, majones, pepper og sitron. Doffen tok sin uten tilbehør. Nå ligger han over armene mine og maler mens jeg skriver, men han har i det minste vett nok til ikke å legge labbene og halen over tastaturet.

            Det er planen at jeg skal skrive en tekst til Forfatternes Klimaaksjon i løpet av dagen. Det burde gå. Klokken er halv tolv, min kone er ute en tur – vi vinket til hverandre da jeg kom kjørende med Dolly etter å ha handlet og hun var på vei ut i verden på sykkel – og jeg har motstått fristelsen til å sette på musikk eller lese Guardian. Men jeg må visst svare på noe mail før jeg kommer i gang.

            "Det skal bli fint å møte folk IRL igjen," skriver jeg til en fikser jeg kjenner, og som har bestilt et foredrag. Det finner sted på Thon Hotel i Horten i midten av juni. Det er så nær at Dolly kanskje hadde klart å kjøre dit, selv om hun trolig hadde blitt litt engstelig i trafikken på E18. Det er også en risiko for at hun ville slippe opp for strøm mellom Skoppum og Horten.

            Alle dager er som fredager nå. I barnehagen på Universitetet hadde de pyntet til 17. mai, og barna hadde laget en plakat med fingermaling og norske flagg, hvor det stod ‘HIPHURRA’. Nå var de ute og lekte i smågrupper. Jeg kjente et stikk av sentimental nostalgi, som jeg ofte gjør når jeg kikker inn i den barnehagen. Men som jeg minner meg selv om, og sørger for å fortelle mine barn når det passer seg slik, ville det ha vært en tragedie om de hadde stoppet opp i femårsalderen, det ville ha vært dumt om de trodde at jeg var aller mest glad i dem da de gikk i barnehagen. Nå har den ene skjegg og den andre kjæreste, og det er som det skal være, selv om de ikke lenger trenger meg på samme måte som da de måtte leveres og hentes hver dag. Alle aldere har sin sjarm, selv min egen. På jobben, der jeg var innom for å ta en utskrift, møtte jeg bare William, han som vasker i etasjen vår. Ellers var det tomt og stille, som på en fredag ettermiddag. Av og til sier jeg til kolleger fra andre land at Universitetet i Oslo er en skikkelig flerkulturell arbeidsplass. Alle som vasker der er nemlig svarte. William er fra Sierra Leone.

            På Majorstua var det fullt på parkeringsplassen, og en lang slange av mennesker buktet seg inn mot Vinmonopolet. Av alle gamle skikker og aktiviteter som er blitt brakt inn i folden igjen etter at samfunnet senket tempoet, er polkøen en av dem jeg har savnet minst. Det var en fin dag selv om det var kaldt som faen. For første gang på lenge skulle jeg ikke ha et eneste digitalt møte. Jeg ser at mange skriver om digitaliseringen av kommunikasjon rundt om i mediene for tiden, og det er ikke det minste merkelig. Denne teknologien, som vi pleide å kalle Skype, men som vi nå kaller Zoom eller kanskje Teams, har eksistert ganske lenge, men vi har vel stort sett brukt den lite, iallfall til møter. Engelskmennene oppdaget for alvor faksmaskinen da det var poststreik, og de trivdes så godt med den at de fortsatte å fakse også etter at streiken var avblåst. Det samme kommer nok til å skje nå. I går holdt jeg en forelesning i Stockholm, og deltagerne befant seg i USA, på Taiwan, i Sverige og en håndfull andre europeiske land. Vi sparer penger, tid og klimagasser på den måten. Men vi blir ikke kjent. Vi blir effektive, men sett at det viktigste med møter og seminarer var alt det som ikke gjør oss effektive, alt som ikke kan måles og telles? Mikrokommunikasjonen gjennom gester, veiving, kroppsspråk og alt det andre som du bare får til gjennom fysisk tilstedeværelse, rødvinsglasset om kvelden og lunsjen hvor du setter deg sammen med folk du ikke kjente på forhånd, kaffen og kjeksene på bordet, håndhilsingen og blikkontakten, alt dette forsvinner. Alle mennesker blir små og flate på Zoom. De blir mer effektive og produktive, tilsynelatende. Det som går tapt, er menneskelig kontakt, som verken er lønnsom eller kan måles.

            Jeg innser at jeg må ta en pause. Snart er det lunsjtid uansett. Jeg blar litt i avisen og leser Gudmund Hernes, som vanlig skarp og perfid, om udugelighet i den økonomiske eliten, som taper milliarder av fellesskapets kroner uten at det får konsekvenser. Han skriver om Statoil-sjefene og deres manglende ansvarlighet når pengene rant ut før konsernet skiftet navn. Det er ikke en koronaspalte, de gjorde feilvurderinger tidligere også, uten at noen blir straffet for det. Jeg slenger meg på sofaen og leser noen nyheter på klokken min. Sånn er det blitt. Petrobras har tapt åtte milliarder dollar i første kvartal. Klimautslippene har gått ned med 70 prosent. Det varsles om at pandemien vil føre til 30 millioner nye fattige i Latin-Amerika. Av og til blir jeg litt misunnelig på de som produserer tall. Tall er alltid mer overbevisende og mer anvendelige for makthaverne enn tekst.

            Jeg tror jeg får lage meg en kaffe. Her forleden snakket jeg med kapellanen i Paulus Kirke på Grünerløkka om korona og tillit, og som takk fikk jeg en pose kaffe fra Burundi. Den er fruktig og fyldig med hint av røde bær, står det på etiketten. I likhet med nabolandet Rwanda egner Burundi seg perfekt for kaffedyrking. Jorden er fet og vulkansk, det regner nok, og nettene er kjølige. Men på grunn av globaliseringens ensrettende logikk må de satse på nisjemarkeder, for kaffefarmene er små og kan bare glemme å konkurrere med gigantene i land som Brasil og Colombia. Kaffen viser seg å leve opp til forventningene, det går faktisk an å kalle den fruktig og rødlig i smaken. Den kjennes ut som et håndverksprodukt, mens de røde posene jeg vanligvis kjøper er masseproduserte industrivarer.

            Jeg nipper til kaffen og tekster med familien om ferieplanene i sommer. Det ligger omsider an til at barna får sett sin første fjord. Det er ikke et øyeblikk for tidlig. De er i begynnelsen av tyveårene nå, og vi har vært på familieferier over hele verden, fra Australia til Den dominikanske republikk, fra Bali til Kenya, men de har såvidt jeg vet aldri vært på Vestlandet. I år er det kortreiste året da vi alle skal bli fortrolige med nærmiljøet. Turismen i Norge kommer til å klare seg, siden det vanligvis er flere nordmenn som reiser til andre land enn utlendinger som kommer hit. Seychellene og Hellas ligger dårligere an.

            Blikket flytter seg distré over sofaen, der Doffen nå har lagt seg til med et sammenbrettet teppe som hodepute, og videre bort til den lille plantekolonien i hjørnet. Tomatplantene klarer seg fint, men fanden vet når det vil bli mulig å plante dem ut, så kaldt som det er. Stiklingene har derimot visnet, jeg må ta dem ut. Jeg tilhører nemlig den trolig forsvinnende lille minoriteten som har problemer med en spireahekk. Alle sier at spirea er det letteste som finnes å få til. De trenger bare litt sol, jord og vann. Ikke mine. De begynte å visne og dø allerede det første året. Jeg har byttet ut sikkert halvparten av buskene, og i år er foreløpig fasit at én har dødd og to sliter. Derfor satte jeg stiklinger i håp om å slippe flere ydmykende turer til hagesenteret, men jeg må ha brukt feil type jord. Jord til stiklinger skal være luftig og lett, og jeg dyttet mine ned i en potte full av kompakt, næringsrik jord fra komposthaugen. Dumme meg.

            Da står det bedre til med Guffen, som jeg mater nå, han trenger mel og vann en gang i uken for ikke å stagnere og dø. Så blir det surdeigsbrød til 17. mai. Deretter svarer jeg på noen mailer til. Til et par kolleger som jeg kjenner godt, skriver jeg "Husk å kle dere godt hvis det blir hageselskap, det er svinekaldt nå!" Som om de ikke allerede visste det. Men som vår faglige stamfar Malinowski påpekte på 1920-tallet, den "fatiske kommunikasjonen", altså den som ikke handler om noe annet enn seg selv, er kanskje det viktigste vi driver med. Det er kommunikasjon av typen "Og ellers, da?", eller "Ja, det er en merkelig tid." Det er underskudd på fatisk kommunikasjon for tiden, nå som vi sitter hver for oss så mye av tiden og kommuniserer effektivt og friksjonsfritt digitalt. Så vi får nøye oss med det vi får, og epost er bedre enn ingenting. Det går an å være personlig på epost og Zoom, men bare med folk man kjenner IRL.

            Der ble det litt mer mailing gitt, og nå tar jeg en tur ut i hagen for å se om plantene har klart seg gjennom kuldebølgen. Tulipanene har vist seg å være tøffere enn jeg trodde, men jeg er mer bekymret for ferskentreet Karl-Oskar. Det treet blåste nemlig overende ikke én, men to ganger i fjor. Forklaringen er ikke bare at vi har hatt mye merkelig vær i det siste, ikke minst mer vind enn vi er vant til i Oslo, men også at Karl-Oskar i sin tid ble plantet nær husveggen for å få det så lunt som mulig. Dermed stod han delvis under takskjegget, og fikk regn bare på den ene siden. Røttene var dermed fundamentalt underutviklet på den siden som vendte inn mot huset.

            Dette måtte jeg gjøre noe med, innså jeg, så jeg gravde opp røttene og flyttet hele treet en meter lenger ut. Men røtter er noen lunefulle små utvekster, og det er praktisk talt umulig å flytte et tre uten at de blir skadet. Jeg gjorde mitt beste, men tviler på om det var godt nok. Derfor har jeg nesten daglig fulgt med på Karl-Oskar siden midten av april for å se etter knopper og skudd. Han har overlevd, men bare såvidt. Det har dannet seg skudd, men det meste er vissent. Så dere får ha meg unnskyldt et øyeblikk, jeg må ut og sjekke og kanskje klippe bort noen flere døde kvister.

Det ble noen kvister, og flere blir det dessverre ser jeg, men treet er stadig i live. Jeg klarer ikke å dy meg, og lar meg adsprede av nyheter. Det er stadig livlig diskusjon om den svenske strategien. Anders Tegnell er i ferd med å bli verdensstjerne. Det er også mye snakk om en video regjeringen har laget i anledning 17. mai, der de står foran Stortinget og danser. Statsministeren vet hva hun gjør, kulturministeren briljerer, og næringsministeren er synlig beskjemmet og ille berørt. Vel vel. Noen steder sovner viruset, andre steder våkner det. Pandemien er en mulighet til å skape en mer bærekraftig verden, men den har også ført til at mange millioner nå i beste fall får ett måltid om dagen. På Stockholm-konferansen i går stilte min gamle venn Hans Ingvar Roth et spørsmål som gikk langs de linjene. Jeg svarte at det ikke kan finnes noen one size fits all-løsning. Vi som tilhører den globale middelklassen, for ikke å si den øvre globale middelklassen, må fly og forbruke mindre. Her er det nedkjøling som behøves. Det er ikke situasjonen i slummen i Lagos og på bygda i India. Det er mange av de varmeste stedene i verden som er mest nedkjølt, mens noen av de kaldeste er overopphetet. Som her oppe, for eksempel.

            Jeg må få skrevet den teksten, nå har jeg ingen unnskyldning. Jo, forresten. Jeg må ut og kjøpe maizena til marengsen og litt kattemelk. Doffen har mistet en hjørnetann og har problemer med å tygge. Det er derfor han får finfordelt tunfisk og kattemelk.

            Og dermed var klokken blitt halv tre. Freddy i Klimaaksjonen skriver i prosjektbeskrivelsen blant annet dette: Korona-pandemien er på samme måte som miljøkrisene en lenge varslet katastrofe. Vi vil engasjere til diskusjon og refleksjon om dette sosiale og mentale rommet mellom viten og handling, ignoranse og passivitet. Det er veldig presist sagt, tenker jeg, og lurer på om det hadde gått an å sammenligne klimakrisen og koronapandemien, for så å si noe om hvorfor de skjer så lite på klimaområdet og tilsynelatende så mye med hensyn til pandemien. Jeg tror jeg får lage meg en kopp fruktig kaffe fra Burundi og binde meg til masten. Ellers ender jeg med å surre bort denne dagen, som begynte så bra med blanke ark og ikke et eneste digitalt møte. Oppgavene du har å utføre fyller den tilgjengelige tid, sies det, og jeg kommer i tanker om historien om pensjonisten som brukte mesteparten av dagen på å skrive og poste et brev.

            Og der kom det en haglbyge. Takke faen for at våre forfedre og formødre valgte å slå seg ned på dette frosne stedet. Fantes det virkelig ikke noe bedre den gangen under den indoeuropeiske ekspansjonen, da den samlede menneskelige befolkningen var på noen få titalls millioner?

            Jeg er tilbake. Klokken er halv fem, og min kone er ute for å skifte dekk på bilen. Det er kanskje sent i sesongen for slikt, men hun er glad i fjell og snø, og der oppe trenger man stadig vinterdekk. Ja, jeg har vært innom nyhetene igjen, jeg er rastløs når jeg ikke jobber konsentrert med noe. Der leste jeg blant annet om tolv meter høye brøytekanter på en fjellovergang. Noen vil ha det slik. Dem om det. Jeg foretrekker kokospalmer om jeg kan velge. Men om vi ikke skal fly lenger ... dette har plaget meg lenge. Jeg har fløyet mye og langt hele mitt liv. Kanskje det hadde gått an å tenke seg en tre måneders tur i stedet for to uker, med et komfortabelt skip dekket av solcellepaneler gjennom Suez-kanalen? Det hadde ikke vært meg imot. Omkledning før middag, en drink på dekk og et slag bridge etter kaffen. Noen sider i en roman av Dickens eller Greene før sengetid. Jeg lengter etter langsomhet, men jeg er en Odyssevs som må bindes til masten for å holde meg unna Gardermoen. Jeg har nemlig et usynlig handicap. Jeg er manisk digressiv.

            Så er det noen flere eposter. Et prosjekt jeg søker penger til sammen med noen kolleger, en bedømmelseskomité i NORAD, en tur til Åndalsnes og et virtuelt møte med Tynset SV, alt dette må koordineres og planlegges. Og ennå har jeg ikke gjort noe ordentlig i dag. Bare tjafs. I mangel av noe bedre å gjøre, legger jeg ut en lenke til en bloggpost jeg skrev for Corona Times i Cape Town, om Jantelovens Janusansikt og solidariteten i Norden. Og leser et lite avsnitt om den hjelpeløse tufsen i Det hvite hus.

            Der kom vinklingen til Klimaaksjonen. Jeg skriver om skalakollisjoner, hvordan det veldig store, som klima, kan skaleres ned til noe håndterlig, som hundremeterskogen i nabolaget eller bilkollektivet i bydelen. Og hvordan Covid-19 er et lærestykke i å gjøre noe globalt og svimlende abstrakt til noe som er nært og konkret, nemlig den enkeltes liv og helse. Takk og lov. Nå kan eposten, Karl-Oskar, Doffen og Facebook seile sin egen sjø en stund.

 Der var det gjort. 7000 tegn, litt i overkant, det er bedre med for mye enn for lite. Jeg lettet og merker plutselig en letthet i hele kroppen over at geriatriske Doffen fremdeles sover, sammenkrøllet, i sofaen og drømmer om jakt og spenning, at Dolly står og venter på meg utenfor huset, at vi som fremdeles bor her har det fint sammen selv om det er unntakstilstand, for vi er heldige og takknemlige for at vi har hus og hage nå som aksjonsradiusen er redusert, at jeg tekster daglig med mine voksne barn som jeg er på bølgelengde med så mye som en aldrende far bør være, at det er ettermiddagssol ute og store, grønne almetrær oppi bakken, at Karl-Oskar holder stand, at Guffen bobler fornøyd i kjøleskapet og at det kanskje kommer en dag da spireastiklingene slår rot og vokser seg store og kraftige. Mens vi fremdeles er her.