Hardcore frihet
Det er anarkisten Lill-Ann Chepstow-Lusty, med bakgrunn blant annet som fotograf i Gateavisa, som sammen med Svein Gullbekk er kurator for Kulturhistorisk museums jubileumsutstilling om frihet, og det merkes alt før du har satt føttene på innsiden av utstillingslokalet i Frederiks gate. Den ærverdige bygningens yttervegg er nemlig dekorert med sitater om frihet, og det er særlig George Orwells maksime du tar med deg inn: ‘Frihet er retten til å fortelle folk det de ikke har lyst til å høre.’
Deretter bærer det opp i tredje etasje, hvor du blir møtt av et fullt fungerende røykebur omtrent av samme type som finnes på enkelte flyplasser. Retten til å røyke er en frihet som er sterkt truet; spørsmålet er om den i størst grad trues av formynderstaten eller av ikke-røykernes frihet til å slippe å plages av andre røyk. En utmerket diskusjonsoppgave for en besøkende skoleklasse, om de da overhodet får lov til å snakke om tobakk i timen.
Så kommer du endelig inn i selve utstillingen, eventuelt etter å ha inntatt en brukerdose nikotin, og den viser seg raskt å ha et collage-preg som er uvant for museets stamgjester. Det største rommet formidler resultater fra et omfattende forskningsprosjekt om tingplassenes betydning de siste tusen år i Nordvest-Europa. Det handler om beslutningsprosesser og forholdet mellom øvrighet og individ, rettssystemer og former for frihetsberøvelse. Dette er den mest konvensjonelle delen av utstillingen, men i samme rom som norrøn politisk historie blir forklart, er det også stilt ut en mengde forstyrrende elementer i form av gjenstander fra museets samlinger – groteske masker, krympede hoder, byster og hodeskaller. Om de ser på deg med frihetens blikk, skal imidlertid være usagt.
Andre deler av utstillingen går mer direkte inn i samtidens debatter om frihet. Det gjelder særlig tre av rommene. I avdelingen om ytringsfrihet rettes søkelyset mot sensur, forbudte bøker og fribyforfatterne som har fått beskyttelse i Norge. Besøkende kan sette seg til og lese en forbudt bok, eller en akademisk bok om frihet, i salongen. Men ytringsfriheten kunne ha vært problematisert. Etter massakren i Rwanda i 1994 ble blant annet en radiostasjon og en popsanger dømt for å ha oppfordret til folkemord, altså for å ha brukt ytringsfriheten. Her ligger nok et glimrende tema for en klassediskusjon, enten det er på ungdomsskolen eller på doktogradsnivå.
Deretter følger et rom om Hells Angels og ett om homsebevegelsen. Begge tematiserer frihet på forbilledlige måter. Hells Angels insisterer på retten til å leve utenfor systemet, og er nærmest organisert som et stammesamfunn der æresbegreper og lojalitet er viktigere enn respekt for statens lover. Deres liv som skjeggete fredløse, portrettert i stort format av fotografen Marcel Leliënhof, gir med nødvendighet assosiasjoner til utstillingens første del om politiske prosesser i en tid da staten ennå ikke var etablert. I hvilken grad er det riktig å si at den velmenende staten begrenser den enkeltes frihet ved å gjøre borgerne til en trygghetsnarkoman saueflokk?
For den homofile og lesbiske bevegelsen er det lett å besvare spørsmålet. Helt til avkriminaliseringen av homofili i 1972 var deres frihet sterkt begrenset; siden har homofile utvidet rommet for livsutfoldelse. En sammenligning med Hells Angels og deres frihetsbegrep kan være instruktiv. Riktignok legger utstillingen størst vekt på de mer spektakulære uttrykk for homofil frigjøring, men den påpeker også at det finnes flere forståelser av frihet blant homofile og lesbiske. Der enkelte ønsker full normalisering, foretrekker andre et mer alternativt liv, uavhengig av borgerlige normer og verdier, på en måte som har noen likheter med englenes frihetsforståelse.
Fremdeles er det mer. De to siste rommene er vanskeligere å knytte direkte til frihetstematikken, selv om de er interessante i sin egen rett. ‘Minus fem’, der faglig ansvarlig har vært Terje Emberland, dreier seg om nazistenes forkjærlighet for det norrøne, vikingmytologi og ‘det ariske urspråk’, som de fant i norske helleristninger (!). Her går det også frem at de få jødene som levde i Norge, ikke var udelt populære i den øvrige befolkning. Og i etasjen nedenfor fortelles den fascinerende historien om hvordan gullet fra Norges Bank ble smuglet ut av landet etter at tyskerne angrep i april 1940. Hva dette har med frihet å gjøre kan diskuteres, men et forslag kan være at gullet ga en økonomisk frihet som gjorde det mulig å finansiere både motstand mot nazismen og ny infrastruktur etter 1945.
Det er altså en løst sammensatt utstilling, og den feirer friheten uten å si hva den består i. Snakker vi om Statens frihet, som ble etablert virtuelt i 1814 og reelt i 1905; eller snakker vi om individets frihet fra staten? Kan ytringsfriheten diskuteres i lys av forholdet mellom negativ og positiv frihet (frihet fra og frihet til), om ikke annet for å unngå forfall til festtaler? Og nå som homofile og lesbiske har oppnådd formell frihet og likhet, hvilke andre grupper faller utenfor? Sier det noe om de rådende frihetsbegrepene i Norge at det sittende regimet foreløpig har tatt imot 65 av to millioner syriske krigsflyktninger, og nekter flyktninger som er blitt skadet å slippe inn? Slike spørsmål blir ikke stilt eksplisitt, men innvendingen er i grunnen urimelig, for en utstilling er ikke en fagartikkel.
‘Ja, vi elsker frihet’ er mangslungen og tidvis forvirrende. Det er nødvendig å dunke ekstra hardt på enkelte av puslespillbitene for å få dem til å falle på plass. Samtidig representerer den en lekenhet og assosiativ rikdom som gjør den til et klart høydepunkt i strømmen av grunnlovsmarkeringer, og den er uten tvil det gærneste dette gamle museet noensinne har funnet på. Det er bare å gratulere.
Morgenbladet, september 2014
