Finnes det noe hvitere enn progrock?

PULS, juli 2021

Jeg hadde vært gjest i Knut Reiersruds “BluesAsylet”, og temaet var progrock og svart musikk. Det var en hyggelig stund, men som så ofte forlot jeg studio med hodet fullt av ting jeg skulle ha sagt. Her er noen av dem, takket være en utfordring fra Arild Rønsen, redaktør av PULS.

Det ble en gang hevdet at Tony Banks' solo på "The Cinema Show" (Genesis, Selling England By The Pound 1973) var den hviteste keyboardsoloen som fantes, og Rick Wakeman og Keith Emerson kunne godt ha vært nevnt i samme åndedrag. Du skal ellers drive ganske iherdig detektivarbeid for å finne svarte progrockband. Segregeringen som gjelder ellers i samfunnet, gjør seg også gjeldende her.

            All rytmisk populærmusikk har riktignok røtter i svart musikk, og det er bluesen som ligger i bunnen av det meste. Det går an å si at vi har slaveriet å takke for alt fra Rolling Stones til Metallica. Alle samfunn med en historie preget av plantasjedrift og slaveri har dessuten sin versjon av bluesen. Den er mollstemt, men også håpefull, og tekstene handler ofte om det du ønsket deg, men ikke fikk. Eller kanskje du fikk det, men så gikk det galt likevel.

            De kosmiske, kryptiske og drømmende tekstene til Yes ligger et stykke unna denne sinnsstemningen. Genesis fortalte myter og eventyr i sine tekster, mens Gentle Giant blant annet sang om schizofreni og politisk kynisme, Jethro Tull om gnomer og alver. Og musikerne var nesten unntak hvite menn. Joda, det fantes noen grensetilfeller og overlapp, som ikke minst Jacob Holm-Lupo har gjort meg oppmerksom på – de hvite proggerne Alan Gowen og Jamie Muir spilte med afrorockerne i Assegai; Eric Burdons War spilte en type progsoul, og det samme kunne sies om en del av Stevie Wonders og George Clintons produksjon. Weather Report og Earth Wind & Fire kunne også nevnes. Likevel er progrockens hvithet omtrent like påfallende som svartheten i reggae og dub. Det er opplagte kulturelle årsaker til at det er slik, men la oss se litt nærmere på detaljene. 

De magiske årene

La meg begynne med begynnelsen, altså de magiske årene fra 1967 og utover, da det virket som om alt var mulig, også innen musikken. Summer of Love, studentopprøret, Woodstock: Motkulturene blomstret, store grupper av ungdom lot håret gro ikke bare på hodet, men også under armene og på leggene; de hoppet av rotteracet, lot seg inspirere av indisk filosofi, marxistisk teori, økologisk praksis, alternative rusmidler og anarkistiske ideer om direkte demokrati. I denne uoversiktelige situasjonen virket det også som om alt var mulig i musikken. Det var da Jimi Hendrix gjorde ting med elgitar ingen hadde trodd gikk an, men på samme tid, på den andre siden av Atlanteren, etablerte The Nice seg som rockband inspirert av europeisk kunstmusikk. Faktisk var det i 1970 et reelt scenario at Hendrix skulle slå seg sammen med keyboardisten i The Nice, en viss Keith Emerson, som hadde startet en ny trio med Greg Lake og Carl Palmer.

            Scenariet er nesten utenkelig i dag. Hendrix døde, og vi får aldri vite hvor reell muligheten var. Faktum er at Hendrix var fascinert av ELP, og et par år tidligere hadde han turnert med et annet erkeengelsk band, nemlig Soft Machine. Det finnes et opptak der Hendrix spiller bass med Robert Wyatt på trommer og sang.

            Populærmusikken hadde en åpenhet for drøye femti år siden som aldri er kommet tilbake siden. I 1970 utga Miles Davis Bitches Brew, året etter at han hadde konvertert til elektrisk musikk med In A Silent Way. Dobbeltalbumet består for en stor del av improvisasjon, og mange av musikerne skulle gjøre store ting senere – Chick Corea, Herbie Hancock, Joe Zawinul, for ikke å snakke om John McLaughlin, som fikk et av sporene oppkalt etter seg. Hudfarge hadde ingen betydning. Det ville være å tøye strikken langt å omtale plata som prog, men Davis viste noen av mulighetene som lå i et elektrisk ensemble med over middels kompetente musikere. Selv fungerte han som en slags dirigent under innspillingen. Han spilte ikke engang selv på alle låtene.

En europeisk rock

Samme år utga Soft Machine Third, også en dobbelt-LP som utfordret grensene mellom jazz og rock. Third regnes som en av de viktigste utgivelsene i progrockens historie. Grunnmuren er rock (Wyatt på trommer, Hugh Hopper på fuzzbass), mens melodilinjene og improvisasjonen (Mike Ratledge, Hammond-orgel og Elton Dean, sax) er jazz. Eller kanskje også noe annet og mer engelsk. Slektskapet mellom Hoppers komposisjoner og en komponist som Ralph Vaughan Williams (1872–1958) er hørbart her, og hvis noen er nysgjerrige, anbefaler jeg The Delta Saxophone Quartets Dedicated to You, som består av Soft Machine-låter arrangert som kammermusikk.

            Musikerne i Soft Machine hadde aldri vært i The Bronx, og de kjente ingen som nedstammet fra slaver. De kom fra den lille katedralbyen Canterbury i Kent, og for dem var det nødvendig å lage musikk som gjenspeilet deres egen livsverden i stedet for å påberope seg erfaringer de aldri hadde hatt. Det betyr ikke at de var uvitende om amerikansk musikk. Wyatt kunne blant annet synge samtlige av Charlie Parkers innspilte soloer, klokkerent og feilfritt.

            Jeg sa at all rytmisk populærmusikk har røtter i svart musikk, men det går an å ha flere røtter, og ikke minst i den viltvoksende, kulturradikale perioden var det regelen snarere enn unntaket. På Yes' debutalbum fra 1969 høres Jon Anderson ut som en jazzsanger, men etter hvert ble Yes et symforock-band som innledet konsertene sine med et utdrag fra Stravinskijs Ildfuglen. Gentle Giant, som skulle bli stadig mer påvirket av renessansemusikk og folkemusikk, hadde en uforfalsket blueslåt på sin første LP (‘Why Not?’). Det kanskje viktigste progbandet gjennom tidene, nemlig King Crimson, har elementer av både blues og boogie-woogie i sin signaturlåt fra 1969, ‘Twenty-First Century Schizoid Man’, men glem ikke at de også laget en versjon av Gustav Holsts ‘Mars: Bringer of War’ på sin andre LP. Senere inkarnasjoner av King Crimson trakk veksler både på østlige skalaer og minimalisme, men de kunne også lage en streit blueslåt eller ballade. Hør på ‘Ladies of the Road’ for blues, ‘Heartbeat’ for ballade.

En gullalder

Progrock var altså et veikryss og en møteplass for flere strømninger. Få viser dette tydeligere, og mer uanstrengt, enn Frank Zappa. Han vekslet mellom enkel rock, elektrisk jazz og noen av de mest ambisiøse arrangementene populærmusikken har sett. ‘Inca Roads’, for eksempel, er nesten umulig å spille. ‘The Grand Wazoo’ inneholder flere ideer per rille enn de fleste får i løpet av et liv. Da jeg var gjest hos Knut Reiersrud i BluesAsylet våren 2021, var jeg blitt utfordret på temaet for denne artikkelen, altså forholdet mellom prog og svart musikk. (Og jeg ble i ettertid så frustrert over alt jeg skulle ha sagt at jeg måtte skrive dette.) En av låtene jeg spilte var Zappas ‘Peaches En Regalia’ fra Hot Rats (1969). Den er hektisk, idérik, stram, kanskje en anelse overlesset, og da den var over, spurte Knut meg, med sin alltid rolige og vennlige stemme, om jeg aldri ble sliten. Vel, jeg tar poenget, men noe av det som kjennetegner prog er maksimalisme. Det er alltid plass til en ekstra akkord her, et taktskifte der, en dissonant klang der. Av og til er mindre mer, men i proggens verden er det vanligere at mer er mer.

            Richard Branson, nå om dagen mest kjent for muligens å ha vært i verdensrommet (eller kanskje han bare fløy veldig, veldig høyt), grunnla Virgin Records i 1973. Bransons fetter Simon Draper likte prog og fikk ansvaret for en del av porteføljen, og selskapets første utgivelse var 19 år gamle Mike Oldfields Tubular Bells, en lang, erkebritisk instrumental komposisjon med variasjoner ad nauseam over noen få, enkle temaer. Den solgte i bøtter og spann. Oppildnet av suksessen kunne Draper nå signere band som Tangerine Dream, Gong, Hatfield & The North, Faust og Henry Cow, grupper som utfordret grensene for hva som var mulig innen formatet ‘rock’. Tangerine Dream laget en slags nonfigurativ musikalsk kunst, Gongs syrerock hentet impulser fra psykedeliske dagdrømmer og orientalsk mystikk, Hatfield kombinerte naive ballader med kompliserte harmonier og hesblesende sololøp, Faust eksperimenterte med elektronikk og atonalitet, mens marxistene i Henry Cow befant seg i opptil flere grenseland. Det disse gruppene – og mange andre innen progfeltet, som Caravan og Camel, Pink Floyd og Van Der Graaf Generator – hadde felles, var en forankring i noe som var umiskjennelig europeisk.

            Tysk prog hadde en nærere forbindelse til bluesrøttene enn den britiske. Can, Faust, Amon Düül og andre ‘krautrockere’ var mindre preget av engelsk småbyliv enn Genesis og Caravan, men skapte til gjengjeld en uforlignelig legering av blues, avantgarde og tysk ompa-ompa. Det var i sannhet en kreativ tid. Franske Magma, opprinnelig et jazzrockband grunnlagt av Christian Vander i det magiske året 1969, begynte fra og med sin tredje LP å lage musikk av den typen du forventer å høre i en nattklubb på en fjern planet der gjestene er utstyrt med antenner og sugekopper. Mekanik Destruktiw Kommandöh (1973) kan høres ut som en forvrengt – for ikke å si vrengt – utgave av Wagner eller Carl Orff, med truende, drønnede trommer i kulissene. Med sin brutale, teutonske estetikk har Magma vært beskyldt for rasisme, og Daevid Allen fra Gong påstod en gang at han hadde sett en Hitler-plakat på rommet til Vander. Derfor er det verdt å merke seg at hver gang Vander blir spurt om sine inspirasjonskilder, svarer han John Coltrane. Han har forsøkt å oversette Coltranes tonespråk til kobaian (det konstruerte språket i sangtekstene) etter å ha filtrert det gjennom noe av den mektigste og mest pompøse europeiske kunstmusikken.

Etter festen: Grenser og disiplin

På midten av 1970-tallet var festen over. Det var økonomiske nedgangstider i Europa. Musikkindustrien gikk i retning strømlinjeforming, og prog ble dessuten ikke lenger oppfattet som ... progressiv nok. I 1977 skyllet punken over kontinentet; Bruce Springsteen ble større enn størst (Born To Run kom i 1975), og Virgin endret fokus mot reggae og band som Human League og Simple Minds. Grensene mellom sjangerne ble gradvis tydeligere, kanskje særlig på grunn av plateselskapenes markedsføringsstrategier. Denne utviklingen er beskrevet av Chris Cutler, trommeslageren i Henry Cow, i File Under Popular, der han viser hvordan grenseoverskridende musikk ble presset ut av platebutikkene og gikk underground.

            På denne tiden meldte enkelte progmusikere overgang til massemarkedet: Yes laget hitsingelen ‘Owner of a Lonely Heart’, Genesis gjenoppstod som poptrio, Emerson Lake & Palmer utga den skrekkelige Love Beach og oppløste seg like etterpå, og selv Gentle Giant prøvde seg med enkel musikk i sin mislykkede Giant For A Day.

            Andre fortsatte som før, men med mindre publikum og minimal medieoppmerksomhet. Det finnes stadig unge musikere – ikke minst i Norge – som holder liv i sjangeren, noen av dem genuint nyskapende. Men relasjonen til den svarte musikken er blitt gradvis svekket. Dels skyldes det nok at den både kulturelle, sosiale og musikalske åpenheten som kjennetegnet det kulturradikale blaffet fra ca 1967 til ca 1975 er borte. Dels har det å gjøre med musikkindustriens tendens til strømlinjeforming. Perioden jeg snakker om var altså ganske unik. Både før og etter har rase og etnisitet skapt usynlige grenser. På 1940-tallet ble det gjort en iherdig innsats i USA for å ‘bevise’ at jazzen ikke var svart. De hvite som gikk på jazzkonserter med svarte musikere i Harlem var godt over middels liberale, og Elvis Presleys suksess hang delvis sammen med at han var en hvit gutt som kunne fremføre svart musikk.

            I mitt tilfelle har progrocken fulgt meg som en gammel ungdomsvenn siden puberteten. Jeg har vært Crimhead (King Crimson-fan) siden jeg var 15. Jeg har hele Peter Hammills produksjon, med og uten Van Der Graaf Generator. Jeg elsker belgiske Univers Zéro og deres gotiske kammerprog, men jeg trives like godt med å høre Richard Sinclair synge om søkte problemstillinger i Caravan eller Hatfield and the North. Close to the Edge, som jeg hadde på vinyl, var til slutt like full av hakk og knitring som Gongs You. Senest i går satte jeg på Panzerpappas Pestrottedans for å komme i humør til å rette opp en korrektur. Samtidig har jeg vært engasjert i antirasistisk arbeid hele livet. Er det en motsetning her? (Den våkne leser vil gjette hva svaret er.) Det er mulig at Tony Banks' solo på ‘The Cinema Show’ er kritthvit, men den er også noe av det fineste som finnes. Problemet er ikke at musikere lager musikk som springer ut av deres egen erfaringsverden, men at det er for lite urenhet og åpenhet, for lite eksperimentering og grenseoverskridelse, for lite hybriditet og kreolisering. Den svekkede kontaktflaten mellom prog og svart musikk er slik sett et symptom på en større tendens.